Hedalen - Slidre/Røn 0-3

Etter noen dagers influensa konkluderte jeg fredag med at jeg heldigvis var blitt frisk nok til å gjennomføre turen jeg hadde booket for en stund siden, selv om det ennå kom noen ufine hostekuler nå og da, og jeg også hadde en snørrproduksjon som ikke var langt unna det forventete ølsalget hos Heidi's Bier Bar i Oslo med USS Gerald Ford på besøk. Etter noen timers kjøring og en enkel groundhoppingmiddag i veikanten kom jeg fram til et nydelig anlegg hvor det snart skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Hedalen og Slidre/Røn.

Når jeg sier Hedalen er det fordi det er det det står i terminlistene hos NFF, men om man klikker på laget og får opp full info, så ser man plutselig at de i realiteten er et samarbeid som er Hedalen/Begnadalen/Valdres 2. Jeg velger likevel å omtale dem bare som Hedalen her, og håper eventuelle begnadøler og fagernesinger på laget tilgir meg.

Ved ankomst skjønte jeg at noen måtte ha tystet om min ankomst, for klubbens speaker tok varmt imot meg, og også flere andre gjorde det klart at Roar hadde fortalt at jeg skulle dukke opp. Jeg fikk fortalt litt om groundhopping, og at dette ble min bane nummer 609 med kampbesøk, og så rakk jeg akkurat en tur for å sjekke fasilitetene bak kioskbua (Terningkast 6- (Trekk for voldsomt komplisert låsemekanisme på døra, ellers helt strålende)) før kampen ble blåst i gang.

Tross advarsler fra lokalkjente om både fare for knivbruk og langeleik-relaterte fornærmelser gikk første omgang av kampen forbausende rolig for seg. Ingen av lagene produserte noen sjanser å skrive hjem om på den strøkne gressmatta (Imponerende til å være 457 moh.!), men jeg fikk etterhvert en liten følelse av at gjestene fra Slidrefjordens bredder kanskje var et lite hakk bedre enn hjemmelaget.

Rett før pause minte speaker nok en gang om at det var åpen kiosk, før han kom med en beskjed jeg mener alle breddeklubber som ikke har billettsalg på kampene sine burde komme med. «Vi har ikke billettsalg, men om du vil støtte oss, vipps gjerne ti eller femti eller tusen kroner til 11466.». Frivillig billettsalg, og med totalt femti tilskuere hvorav kanskje halvparten vippser en femtilapp i snitt, så har man plutselig dekt inn mesteparten av dommerregninga. Virkelig noe flere kan lære av.

I pausen måtte jeg på ny benytte meg av stedets fasiliteter, og da jeg oppdaget at mobiltelefonen min var forsvunnet fikk jeg litt panikk for at dommeren skulle blåse i gang andre omgang uten at jeg fikk starta stoppeklokka. Heldigvis ble det igjen ledig, mobiltelefonen lå der jeg trodde, og jeg rakk akkurat å starte klokka på nytt fra 45 minutter i det dommeren blåste.

Siden pausen gikk med til andre ting prøvde jeg nå å kjøpe en vaffel, noe jeg ble nektet med beskjed om at tidligere nevnte Roar hadde sagt det måtte jeg få gratis. Jeg hadde heldigvis alt vippset frivillig billett så jeg tok etterhvert imot uten å krangle mer på den saken.

Ved speakerbua gikk nå debatten ivrig om veistandarden i bygda, mens min følelse av at bortelaget under ledelse av noe så sjeldent som en kvinnelig hovedtrener var et knepp bedre enn vertskapet stadig ble styrket. Lenge så det dog ut til at rødtrøyene virkelig ikke skulle lykkes med å trenge gjennom et hardtarbeidende Hedals-forsvar.

Med ti minutter igjen av kampen begynte jeg å tenke på da den lange rekka mi med kamper med scoringer i røk i nettopp sjettedivisjon Indre Østland i fjor på denne tida, og for virkelig å gjøre det enda skumlere vartet Hedalens keeper opp med en redning som var så god at han som løp for å hente ballen mente det var viktig at han ikke fikk krampe i armene nå.

Så, med såvidt over to minutter igjen av ordinær spilletid smalt det. Ballen gikk i mål, og ikke ufortjent var det bortelaget som endelig kunne juble for 0-1-ledelse!

Spenningen steg nå noen hakk, skulle grønntrøyene klare å komme tilbake før dommeren blåste av kampen? Spoiler alert: Nei, tvert imot. Vel ett minutt inn i overtiden fikk Slidre/Røn et innkast hvor ballen ble ekspedert gjennom et noe passivt forsvar, og vips sto det 0-2.

Som om dette ikke var nok, over fire minutter på overtid gjentok dette seg fra motsatt kant, og med 0-3 var det liten tvil om hvem som kom til å vinne dette.

Da dommeren blåste av hadde vi altså ikke bare fått en kamp med to innkastmål på overtid, vi hadde også sett en tremåls sliteseier! Mens spillere og dommeren takket hverandre for kampen hoppet jeg     i bilen og satte kursen videre oppover dalen mot Tyinkrysset, hvor jeg skulle overnatte før morgendagens eventyr på Vestlandet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.