Reisebrev fra Færøyene

Som lovet skriver jeg denne gangen i tillegg til de vanlige kamp-bloggpostene et reisebrev om hele turen min til Færøyene. Som tidligere nevnt startet det hele da Tromsø dessverre røk ut av cupen i kvartfinalen. Jeg innså da at Oslo definitivt ikke var noe blivende sted den helga, som i tillegg var noe av ei langhelg ettersom både onsdag og torsdag var fridager (og vi vet jo alle hva som da skjer med fredagen). Jeg satte meg derfor ned og lette etter reisemuligheter, helst til et land jeg ikke tidligere hadde sett fotball i. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at det var en del fotballmuligheter på Færøyene disse dagene, og ikke nok med det: Atlantic Airways hadde opprettet direkterute til og fra Oslo onsdager og søndager. Helt perfekt med andre ord!

På morgenen 17. mai sto jeg derfor opp og mens andre folk tok på seg bunader og dresser dro jeg på meg shorts og hettegenser og satte kursen mot Gardermoen. Det var tydelig at det var langhelg på gang, for så mange reisende på formiddagen 17. mai tror jeg ikke er vanlig kost. Flyet ble bittelitt forsinket, noe som egentlig bare var fint, for da vi landet på flyplassen like utenfor Sørvágur ble ventetiden på buss til Tórshavn rimelig kort. Jeg kjøpte et firedagers busskort, noe jeg i ettertid er litt usikker på om egentlig lønte seg, men gjort er gjort.

På plass i Tórshavn tok jeg en runde inne på kjøpesenteret SMS og skaffet meg noe brød og pålegg, da jeg denne gangen skulle bo i en liten leilighet uten noe servering. Jeg tok deretter den gratis bybussen opp dit jeg skulle holde hus, og fant enkelt fram til nøkkelen og fant meg til rette. Det var voldsomt grått ute, så det frista ikke så veldig å dra ut på sightseeing før jeg på kvelden uansett skulle ned til sentrum for å spise en bedre middag. Jeg tok på ny bussen ned, og etter å ha trasket litt rundt fant jeg fram til Áarstova hvor jeg skulle spise, og fikk en matopplevelse som absolutt innfridde forventningene!

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Marius Helgå (@mariushelgaa)

Etter en god natts søvn sto jeg torsdag opp og satte kursen ned mot et leiebilfirma jeg hadde booket meg bil hos. Etter å ha ventet en stund ga jeg opp å håpe at det skulle komme noen buss verken etter vanlige eller søndagsruter, så det ble en liten halvtimes gåtur, heldigvis kun i nedoverbakker. Jeg fikk hentet ut bilen, og dro tilbake opp til overnattingsstedet for å hente sekken med kameraer og sånt.

Jeg la deretter ut på oppdagelsesferd i den færøyske geografien. Kursen ble først satt mot Vestmanna, men i stedet for å kjøre gjennom tunnelene på den nye veien inn til Tórshavn kjørte jeg opp på fjellet og gjennom en forferdelig tykk tåke hvor jeg ikke så noe som helst langs gammelveien. Så mye for den flotte naturen jeg hadde hørt så mye om.

Etter å ha sett meg litt rundt i Vestmanna gikk turen videre under havet og til øya Vágar, hvor mitt eneste faste holdepunkt denne dagen skulle finne sted. Jeg kjørte rundt de merkeligste steder, og var helt ute ved Gásadalur og snudde (Uten å gå ned og se på den berømte Múlafossur, dessverre) før jeg på returen stoppet litt etter Bøur og så på minnesmerket for flyulykken i 1996. Jeg fortsatte så til dagens hoveddestinasjon, Sandavágur, hvor jeg innså at det nok ikke ble noe mat i formiddag da det ikke var ledige bord på Fiskastykkið. Med uforrettet sak kjørte jeg derfor og parkerte ved stadion, og satte meg for å vente på turens første fotballkamp.

Etter å ha sett kampen var jeg mer enn klar for å få i meg litt mat, så etter litt leting på Google maps booket jeg meg bord på Roses Café og Catering en liten time nordøstover. (Det aller meste på Færøyene virker å være en times tid unna). På veien dit tok jeg litt sightseeing der jeg skulle på kamp fredag, før jeg også svingte opp til Eiði før jeg dro tilbake til Roses hvor jeg kjøpte en helt nydelig hjemmelaget burger. Absolutt mat av den kvaliteten som trengs når man skal drive restaurant langt fra de store folkemengdene i nabolaget (Bygda Ljósa hvor restauranten ligger har iflg Wikipedia 31 innbyggere).

Mett og god så jeg at det fortsatt var litt for tidlig på kvelden til å legge inn årene, og i tillegg var det flere timer til jeg måtte ha levert bilen. Bensinen var også så billig her ute (11-12 danske kroner pr liter) at jeg hadde få kvaler med å prøve å få sett enda litt mer av landet før jeg tok kveld. Kursen ble derfor satt tilbake til fjellveien mot Tórshavn, med håp om faktisk å få sett litt av omgivelsene nå, ettersom skydekket hadde lettet en hel del. Det var fortsatt mye vind, faktisk så mye vind at jeg så flere fosser som rant feil vei!

Med en rekke podkaster på bilstereoen svingte jeg underveis av mot Norðradalur, og etter å ha forsert en svært smal og svingete vei fikk jeg et snev av utsikt utover mot storhavet i vest. Majestætisk som ei jeg spiller i korps med ville ha sagt!

Man kan jo ikke gjøre forskjell på nord og sør, så etter å ha sneiet innom utkanten av Tórshavn forlot jeg igjen byen, nå med kurs via Velbastaður til Syðradalur. Fantastisk utsikt også herfra, bare synd at ikke været var bedre. Etter en svipptur nedom til fergeleiet i Gamlarætt dro jeg og dumpa bilen før jeg fant veien inn til sentrum, kjøpte noen flasker brus og litt snop, og deretter tok taxi opp til overnattingsstedet mitt siden det fortsatt ikke var noe som tydet på at bussene skulle begynne å gå.

Fredag morgen opprant, og endelig fant jeg beskjeden jeg ikke hadde sett i går. I anledning Kristi himmelfartsdag var samtlige bybussruter innstilt. Ikke rart det aldri kom noen buss da jeg sto og ventet. Nå gikk det iallfall buss, så jeg dro igjen ned til sentrum, handlet litt, så meg litt rundt, og tok deretter bussen til Klaksvík. Etter en fin tur på litt over en time (Hva sa jeg fire avsnitt opp her?) var jeg i «lille Molde», og kunne se meg litt rundt der. Jeg fant et spisested Kasper hadde anbefalt meg, og spiste en svært god laksesalat. Om jeg skulle klagd på noe måtte det være fraværet av smør/fett/olje for å ha på brødet.

Jeg gikk deretter ut og så meg litt rundt, og fikk blant annet inspisert stadion, som hadde en svært dominerende plass i bybildet. Jeg er faktisk usikker på om jeg noen gang har vært noe sted hvor stadionet har vært så umulig å overse som det var her.

Etter å ha slått ihjel noen timer med å se meg rundt dukket bussen tilbake mot Tórshavn opp, men denne gangen skulle jeg ikke hele veien. Like etter å ha krysset brua fra Eysturoy til Streymoy trykket jeg på knappen, og på Streymnes hoppet jeg av. Etter noen minutters gange dukket det så opp et flott stadion, som det var helt utrolig at lå på et sted med omlag 200 innbyggere! Jeg fant meg et treningsrom hvor det var mulig å smette på seg litt mer klær, og var så klar for turens andre fotballkamp.

Etter kampen bar det tilbake til hovedstaden, og før jeg busset opp til leiligheta rasket jeg med meg en fritert kylling med chips, noe som var veldig veldig godt å gomle i seg etter nok en lang dag. Jeg kom også over en helt nydelig liten politisk tagging/stensilmaling.

Min opprinnelige plan for lørdag hadde vært å ta båt til Suðuroy for å se «mitt» færøyske lag, Royn Hvalba spille kamp. Det var en del logistikk involvert i denne planen, og blant annet måtte jeg stå opp grytidlig, ta ferge i to timer, deretter buss i en halvtime, og så vente i flere timer før kampen tok til. Denne logistikken sammen med det faktum at værvarselet var rimelig fuktig gjorde at jeg begynte å se meg om etter andre muligheter, og etter å ha sikret at jeg kom til å få sett minst én kamp også på lørdag slo jeg fra meg planen om Hvalba.

Lørdag fikk jeg derfor en rolig morgen før jeg igjen busset ned til sentrum. Jeg hadde sett en del meldinger om endringer i rutene denne dagen pga Kvinnurenning, et gateløp for damer, men rute 3 gikk iallfall på min side av byen som normalt. Igjen trasket jeg rundt litt på måfå, før jeg satte kursen opp mot Gundadalur-området hvor det ligger tre fotballbaner. Da jeg kom dit så jeg at det var en landslags-sjappe som var åpen, så jeg fikk sjekket om de hadde 2021-bortedrakta Christian hadde bedt meg se etter (Det hadde de ikke), så jeg måtte gå ut igjen med uforrettet sak. Jeg bestemte meg for å gå videre rundt landslagsarenaen Torsvøllur, og plutselig så jeg en åpen port! Jeg kikket som snarest innom på den flotte arenaen før jeg fortsatte runden. I motsatt kortside fant jeg så noe langt bedre enn en åpen port. Det viste seg at den høyt plasserte ståtribunen i nordvestsvingen var helt åpen, så det gikk helt fint å gå inn og se seg rundt på anlegget derfra. Som jeg skrev på twitter: Om Tromsø IL noen gang får bygd seg nytt stadion håper jeg de stjeler tegningene herfra!

Fornøyd med å ha fått sett nærmere på stadionet med verdens nest feteste flomlys gikk jeg ned bakken til Gundadalur ovari vøllur, hvor jeg etterhvert fikk sett turens tredje og dagens første kamp.

Da kampen var ferdig prøvde jeg å bestille taxi gjennom en app jeg hadde lastet ned, men ikke snakk om at noen ville komme og hente meg. Jeg hadde relativt god tid så foreløpig fikk jeg ikke panikk for neste kamp, og da jeg lastet ned appen til det konkurrerende taxiselskapet fikk jeg napp fra en som skulle være 6 minutter unna. Etter et par minutters venting ringte han meg, og sa at trafikken sto nesten helt stille pga det nevnte gateløpet, så det kom til å bli noe mer venting enn det appen sa. Dette viste seg å stemme mer enn godt! Det som skulle vært 6 minutters venting ble nesten en halvtime! Dit jeg skulle var det heldigvis ingen hindringer i trafikken, så jeg var på plass på stadionet Inní i Vika bare et par minutter etter kampstart, og fikk sett turens fjerde (dagens andre) kamp.

Etter kampen prøvde jeg igjen å få bestilt taxi, men heller ikke nå var dette spesielt enkelt. Jeg måtte derfor manne meg opp litt, og fulgte etter en tilfeldig fyr bort mot parkeringsplassen. Da han satte seg i bilen stoppet jeg ham og spurte om han skulle i riktig retning for meg, noe han heldigvis skulle, så da fikk jeg ordnet meg skyss tilbake dit jeg holdt hus for å få på meg litt mer klær før jeg busset ned til Gundadalur igjen for å se dagens tredje og turens femte og siste kamp. (Det å snakke med færøyinger som nordmann går for øvrig overraskende greit. De aller fleste kan dansk og synes norsk er enda enklere, og om ikke kan de engelsk.)

Under kampen ble det faktisk tildels pent vær, og i pausen ble jeg så fornøyd at jeg booket meg bord på restaurant Angus for en aldri så liten biff på lørdagskvelden. Da kampen var over trasket jeg ned til bussterminalen og klemte meg inn på verdens minste avlukke på toalettet der for å få av meg noen lag med ull før jeg gikk over veien til restauranten og fikk meg en deilig middag før jeg kom meg opp til overnattingsstedet igjen med taxi. (Prisene på taxiturene jeg tok varierte for øvrig mellom 100 og 135 danske kroner, så hadde ikke kronekursen vært så elendig hadde ikke disse taxiturene vært noe jeg ble ruinert av).

Søndag våknet jeg så grytidlig (reisefeberen lever sterkt hos meg), og ryddet ut av leiligheta, mens jeg småskuffet så at været fortsatt var ganske bra, nå som jeg skulle dra. Denne gangen gikk det ganske så smooth å få bestilt taxi, og jeg kom meg ned til bussterminalen for å få dratt ut til flyplassen med det jeg trodde var 0800-bussen. Så feil kan man ta! Jeg hadde lest bussruta helt motsatt av hvordan den var, så mens 0800-bussen var en ren hverdagsbuss, så var 0915 en som gikk alle dager, så jeg kunne faktisk ha ventet i over en time ekstra før jeg sto opp og dro! Irriterende, men sånn går det når man ikke leser bussruter nøye nok. Jeg bare priset meg lykkelig over at jeg ikke hadde fått noen tilsvarende konsekvenser da jeg skulle ta buss til fotballkamp fredag.

Bussturen til flyplassen gikk helt fint, bortsett fra at jeg hørte noen som snakket helgelandsk noen seter foran meg, og i skrivende stund sitter jeg bare og venter på at det skal åpne for å levere kofferten og gå gjennom sikkerhetskontrollen. Færøyene var et fantastisk sted å besøke, og jeg håper å finne en åpning for en ny tur hit en gang!