B36 2 - B71 (7-1)

For min siste hele dag på Færøyene hadde jeg opprinnelig planlagt en lengre utflukt til Suðuroy, men etter å ha sett på værvarselet innså jeg at jeg måtte ha tilbragt nestn hele dagen utendørs i pissregn, så med tungt hjerte valgte jeg å sette turen dit på vent til en annen gang. I stedet spadde jeg opp en ambisiøs plan for dagen her i Tórshavn, og første hakk i beltet var 1. deild-kampen mellom andrelaget til B36 og førstelaget til B71 fra Sandoy.

I et ganske så ufyselig vær tok jeg først plass på hovedtribuna på Gundadalur stadion, fordi på de to mindre tribunene på motsatt side hadde det blåst så mye at alle setene var klissvåte. Da lagene entret kunstgressmatta fikk jeg til min store irritasjon se at dommeren valgte å stille opp med ryggen mot vår tribune, selv om sikkert 95% av de noenogtretti tilskuerne befant seg her.

Innledningsvis fikk vi som var der se en ganske jevn kamp, og faktisk hadde jeg en liten følelse av at B71 fort kunne vise seg å være kvassest her. Så feil kan man ta! Etter ti minutter falt de gulblås forsvar helt sammen, og det sto 1-0.

Etter dette handlet det aller aller meste om hvittrøyene fra hovedstaden. Jeg tror sjelden jeg har sett et fotballag se så forskjellig ut som det gjestene gjorde før de havnet under og etter. Alt sluttet å fungere, og når da attpåtil hjemmelaget scoret på et frispark i det klokka passerte 17 spilte minutter så det sto 2-0 ble det ikke noe enklere.

Publikumsantallet steg stadig, så vi var nok nærmere femti personer på plass da det 7-8 minutter før pause smalt og dommeren trakk opp det røde kortet. Gjestenes trener var i harnisk, men dommeren sto på sitt, og hadde ikke veien til poeng vært vanskelig fra før så ble den iallfall det nå.

På overtid rett før pause fyrte en av B36-spillerne av et langskudd som var så hardt at keeper Ørvarodd (Ja, etternavnet hans var sagahelten som Odds Ballklubb hjemme i Norge er oppkalt etter) måtte gi en retur som så ble satt i mål til 3-0.

3-0 var fortsatt stillinga da lagene gikk til pause, og ikke uventet fortsatte hjemmelaget å dominere kampen. Litt inn i omgangen ropte alle gulblå supportere i sinne mot dommeren etter at han overså en situasjon hvor en av spillerne fra Sandoy fikk en smell i ansiktet, men verken hoveddommer eller assistenten hans hadde sett noe ureglementert skje, så spillet fortsatte.

Like før timen var spilt felte så en B71-spiller en av motstanderne inne i feltet, og dommeren pekte mot straffemerket. Protestene var få, så jeg mistenker at dette var berettiget, og siden han som tok straffen ikke gjorde noen feil sto det 4-0 i det 61. minutt.

Knapt to minutter etter at straffen gikk inn ble det så tent et ørlite håp hos bortelagets spillere og fans. Vertskapets forsvar trodde kanskje at jobben var gjort nå, for plutselig fikk gjestene fritt spillerom foran mål, og reduserte til 4-1. Jeg mistenkte dog at noen snuoperasjon neppe var i ferd med å komme.

I det 69., 73. og 82. minutt fikk jeg mine mistanker bekreftet. B36' andrelag økte ledelsen ikke bare en eller to, men hele tre ganger, og prisen som Færøyenes mest optimistiske tror jeg går til hun bak meg på tribuna som ropte det jeg tror måtte bety «Ikke gi opp nå» til spillerne da det sto 7-1.

Da kampen var over sto det fortsatt 7-1, og bortelaget må kanskje vurdere om de må ta inn en bindestrek i logoen sin? Jeg prøvde å få tak i en taxi, og etter mye om og men dukket det opp en for å kjøre meg til dagens neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.