Elfsborg - Hammarby 1-2

Mens toppfotballen fortsatt lar vente på seg hjemme i Norge skulle Allsvenskan starte igjen denne helga, så da var det en «no-brainer» at siste kamp for helga måtte bli litt fra den øverste divisjonen. Oddvar og jeg fant etter å ha kjørt fra kampen i Vårgårda parkeringsplasser i skyggen, og tuslet bort mot en tyrkisk restaurant hvor vi fant Martin og Ludvig som også var på tur, og skaffet oss en massiv lunsj (Urfa-en var noe av det beste jeg har spist noensinne!) før vi gikk tilbake til stadion og etterhvert kunne ta plass på hver våre tribuner for å se kamp mellom Elfsborg og Hammarby.

Før avspark hadde begge lags supportere tifoer. Mens «Bajen» fokuserte på sine farger hvitt og grønt var det matchtröjan som sto i fokus på Elfsborgläktaren.

Foto: Oddvar Røste

På en svært godt besøkt Borås Arena må jeg innrømme at jeg syntes gjestene fra Stockholm presterte best ute på banen i første omgang, men tross at det meste foregikk foran Elfsborg-målet sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, mye takket være en svært god Isak Pettersson mellom stengene.

Dessverre, det måtte straffe seg å la de grønnhvite presse så mye, og fem minutter inn i andre omgang ble IFE-forsvaret statister da Hammarby gikk opp i 0-1.

Hammarby fortsatte å være det førende laget også etter å ha tatt ledelsen, og i det 74. spilleminutt gikk de opp i en 0-2-ledelse som på ingen måte var ufortjent.

Etter dette våknet endelig gultrøyene, og i det 77. spilleminutt vartet Ari Sigurpálsson opp med en kremscoring, og med 1-2 våknet det et nytt håp hos oss som sto på Elfsborgläktaren.

Dessverre, gang på gang på gang dømte dommeren mot oss, og da kampen tre minutter på overtid ble blåst av sto det fortsatt 1-2, og mens vi takket spillerne for forsøket måtte vi lide oss gjennom lyden av feiring fra motsatt ende av banen.

Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen nordover igjen, og kom hjem akkurat i tide til å få med meg mesteparten av åttendelsfinalen mellom Brasil og Norge på TV, så litt trøst etter den miserable kampen tidligere på dagen ble det da.

Elfsborg - AIK 0-3

Lettere optimistisk sto jeg søndag morgen opp, satte kursen sørover, og fortsatte etter å ha plukket opp Mads på ferjekaia i Moss mot Sverige. Etter noen timer kom vi fram til landets mest regnfylte by, ventet litt i bilen så jeg fikk publisert bloggpost fra kampen jeg så i går, og gikk deretter inn på stadion for å se allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og AIK.

Dette var ikke en hvilken som helst kamp, dette var kampen der lagkaptein Johan Larsson skulle takkes av for lang og tro tjeneste i gult, ettersom det var sesongens siste hjemmekamp. Vi på tribuna håpet på at han skulle få med seg en liten sportslig opptur etter en forferdelig seig fotballhøst for IFE. Det ble derfor dratt opp en imponerende tifo da kampen skulle starte, og siden Mads hadde plassert seg et annet sted på stadion enn meg fikk jeg noen bilder fra ham.

I det 13. minutt ble det klart at veien til en sportslig opptur kunne bli lang. AIK fikk lurt inn et mål, og det sto 0-1. Som om det ikke var ille nok at gjestene hadde tatt ledelsen fikk vi også følelsen av at dagens dommer hadde en eller annen lidelse som gjorde at han bare var i stand til å peke bortelagets vei når han dømte.

Smått supplert av noen andre sanger eller rop runget «Åååååh, Johan Larsson kapten» om og om og om igjen ut over Viskans bredder, men dessverre hjalp det ikke. Det sto derfor fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben, og jeg overhørte den ene capoen komme med knallhard kritikk av sanginnsatsen på deler av det feltet han hadde ansvar for.

Da andre omgang startet var det første som skjedde at et svært Johan Larsson kapten-banner ble vist fram, samtidig som det ble futtet av så mye pyro at kampen ble stoppet i drøyt fem minutter før spillet igjen kunne starte.

Dessverre hadde ikke pausen medført stort til bedring. At ikke gjestenes målvakt fikk gult kort for drøying var en skandale, og det var det også at AIK i det 77. minutt gikk opp i 0-2.

Drøye fem minutter før ordinær tid var omme ble så kapteinen byttet ut, så han kunne forberede seg på det som ventet etter kampen. Han slapp dermed å bevitne at et lite minutt inn i overtiden fikk gjestene straffe, og kunne dermed gå opp i 0-3.

Da ti lange tilleggsminutter var over og kampen hadde endt 0-3 var det nesten ingen som forlot stadion. Her skulle Johan Larsson hylles, tap eller ikke tap. Det som ventet var en riktig så fin seremoni, som selv ikke en gjeng AIK-supportere som gjorde sitt beste for å sabotere den klarte å ødelegge, og vi fikk til slutt en liten tale direkte til Elfsborgsläktaren før han dro i gang en solid runde med «Här på läktaren så sjunger vi!»

Jeg takket de rundt meg for i år, et år som endte med sju Elfsborg-kamper, og fant tilbake til bilen hvor Mads alt sto klar. Etter et par timers kjøring fikk turen en brå slutt da min trofaste Subaru midt på Uddevallabron bestemte seg for å slutte å virke. Motoren gikk, men når jeg tråkka inn gassen bare økte turtallet, mens farta minket. I skrivende stund sitter jeg derfor på McDonalds på Torp i Uddevalla og venter på nattbussen tilbake til Norge. En skuffende slutt på en skuffende svensk fotballdag. (Men heldigvis er Tromsø klare for Europa i 2026!)

IF Karlstad Fotboll - IFK Haninge 7-1

Etter en begivenhetsløs kjøretur fra dagens andre kamp kom vi fram til det nye stadionområdet i Karlstad hvor nok en kamp på et stadion jeg hadde besøkt før ventet. Etter å ha parkert på feil side av stadion så vi at det fortsatt sto 0-0 da vi vel fem minutter etter avspark kom oss inn på tribuna til kampen på nivå tre mellom IF Karlstad Fotboll og IFK Haninge.

Grunnen til at jeg hadde planlagt en revisit her var at da turen ble satt sammen var det fortsatt et håp om at vertskapet skulle være med i opprykksstriden i Ettan norra. De to topplagene hadde dessverre rykket litt fra, så det var lite spenning knyttet til tabellsituasjonen nå. Vi hadde ikke rukket å finne oss en plass å sitte (noe som på en svært glissen tribune var ganske enkelt) før hjemmefansen brøt ut i jubel. Ca 10 min spilt, og 1-0! Etter dette ble det tydelig at i likhet med tabellen kom heller ikke kampen til å bli særlig spennende. Omtrent alt handlet om hjemmelaget, og rett før omgangen var halvspilt kom 2-0.

Tross at Karlstad dominerte såpass klart sto det ikke mer enn 2-0 da lagene gikk i garderoben, og mens duften av nystekte hamburgere rullet over oss på tribuna bestemte vi å droppe spising her og heller dra på mongolsk buffetrestaurant etter kampen.

Etter pause fortsatte vertskapet å ha full kontroll, noe som med ujevne mellomrom medførte scoringer. Vi fikk 3-0 etter 47 minutter, 4-0 etter 54, og 5-0 rett før det var spilt 74. Foran et publikum på knapt 400 (Hvorav en klack som nesten hadde flere trommer enn supportere) begynte de blåhvite fra hovedstaden etterhvert å se litt demotiverte ut, noe som ikke akkurat ble bedre da vi i det 85. minutt fikk 6-0, før også 7-0 kom etter dette frisparket to minutter senere.

Min tyskfødte passasjer hadde akkurat rukket å bemerke at om vi bare fikk ett mål til ville vi for de tre kampene i dag ha opparbeidet et målsnitt på 9 mål da en IFK Haninge-spiller fant ut at de ikke kunne dra målløse hjem igjen fra Värmland. Rett før klokka bikket 89 spilte minutter vartet han opp med et veritabelt kremmål, og vi gikk inn i overtiden med 7-1 på storskjermen.

Flere scoringer ble det ikke, og vi hadde altså opparbeidet oss en rekke med kamper som hadde endt 0-8, 10-1 og 7-1, tilsammen 27 mål gjennom en helt spinnvill søndag i og rundt Karlstad!

Som sagt gikk turen så videre til et deilig måltid, før vi returnerte mot Norge via et kjapt shopping-stopp ved grensa, mens vi på radioen fikk rapporter om nesten like ville fotballhendelser på Lerkendal som dem vi hadde bivånet her nede.

Elfsborg - Hammarby 0-2

Etter en god natts søvn etter fredagens match sto jeg uthvilt opp lørdag morgen, og satte etterhvert kursen østover mot Borås. Her fikk jeg parkert på mitt vanlige sted bak gamle Ryavallen, og gikk så bort til inngangen til Elfsborgsläktaren. Etter å ha slått av en prat med SLO Eric fikk jeg tilsendt strekkoden jeg trengte inn fra medsupporter Kari som hadde vært så snill at han lånte meg det andre sesongkortet sitt (Turen ble planlagt så sent at hjemmeståtribuna var utsolgt), og kunne forsere køen for å komme meg inn til allsvenskanoppgjøret mellom Elfsborg og Hammarby.

Inne på Gula torget krydde det av folk, så min plan om å prøve å få meg en matbit ble raskt skrinlagt pga kø. Jeg vasa istedet rundt, hilste på Glenn, og observerte at klibban jeg klistra opp da jeg var her i fjor sommer fortsatt hang der jeg hadde plassert det. Da portene fra «backstage» og inn til tribuna åpna fulgte jeg strømmen, og fant etterhvert en plass jeg syntes virka grei litt til venstre for mål.

Dette var faktisk første gang jeg skulle se kamp med dagens motstander «Bajen», og jeg så fram til å få oppleve et fullsatt stadion i Borås, og med et solid bortefølge (De andre kampene jeg har sett her var mot Brommapojkarna, Värnamo, Degerfors og Molde, så jeg var spent på hvordan det ville bli med litt tribunemotstand). Bortesupporterne leverte for øvrig et banner med et ønske om at Stockholms politisjef slapp å jobbe mer før kampen tok til.

Første omgang ble ganske sjansefattig ute på kunstgresset mens det fra tribuneplass ble levert riktig så bra fra oss i gult, om jeg skal si det selv. Hvordan bortefansen klarte seg er vanskelig å si, ettersom jeg ikke hørte dem, men jeg så nå iallfall at de var der. Forresten var det moro å se at Elfsborgs målvakt som sto rett foran tribuna smått bidro som capo-assistent ved å vifte med armene for å få publikum til å trøkke litt ekstra til.

Det sto fortsatt 0-0 da det ble pause, og jeg kjente at jeg ikke gadd å gå ned for å stå i kø selv om jeg nok burde fått i meg noe drikke. Jeg bet derfor tennene sammen og forberedte meg på nye 45 minutter i det som hadde blitt en værmessig riktig så fin dag i hjertet av Sjuhärad.

Gjennom hele førsteomgangen hadde den tidligere IFE-spilleren Simon Strand blitt pepet på når han var i nærheten av ballen, og pipingen ble ikke akkurat mindre da Hammarby 6-7 minutter etter pause gikk opp i 0-1 etter en avslutning fra nettopp ham.

Resten av omgangen ble noe av en lidelse. Både vi på tribunene og spillerne ute på banen fikk en følelse av at dommertrioen motarbeidet Elfsborg, og i tillegg virket det som om enkelte av Elfsborg-spillerne også prøvde å motarbeide seg selv. Så lenge det bare sto 0-1 levde likevel håpet om poeng, men i det 82. minutt ble dette håpet ganske effektivt slukket da de grønnhvite gikk opp i 0-2.

Di gule prøvde desperat å komme tilbake, men det ville seg ikke, så da dommeren fem minutter på overtid blåste av kunne vi bare skuffet takke spillerne for innsatsen mens de takket oss for støtten, og så forlate stadion til lyden av jublende stockholmere på motsatt side.

Da jeg kom ut fant jeg ut at jeg kunne leve med å ha mista starten på en kamp på banen like ved, så jeg tusla bort dit for å trøste meg med litt breddefotball før jeg forlot byen.

Sollentuna FK - Team TG 1-3

Etter å ha sovnet litt tidligere enn planlagt lørdag kveld ble søndagsmorgenen brukt til å få blogget ferdig fra de to kampene jeg hadde sett, før jeg på ny dro ut på jakt etter fotballkamper å se. Første etappe var ikke så veldig lang, og jeg kunne snart parkere og innta Norrviken IP hvor det skulle være Ettan-kamp mellom Sollentuna FK og Team TG.

I gårdagens første kamp var det to omstridte klubber som møttes, mens i dag var det bare bortelaget som ikke står så høyt i kurs hos de som mener fotball handler om tradisjoner og ikke penger. TG i navnet til klubben som holder til i Umeå står nemlig for Thoréngruppen, et privatskolekonsern som nylig har skiftet navn (Så ingen blir vel overrasket om det også kommer forslag om navneskifte for fotballklubben og de andre idrettslagene i dette konglomeratet.)

Dagens kamp var ganske viktig for begge klubbene, da ingen av dem har hatt noen god sesongstart. Faktisk sto begge uten noen poeng etter sesongens tre første kamper, så en trepoenger i dag ville være ekstremt viktig. Foran et rimelig fåtallig publikum var det gjestene fra Västerbotten som kom best i gang, da de alt etter 40 sekunder satte et hjørnespark rett i mål til 0-1!

Jeg fant nå ut at det faktisk var en del bortesupportere på plass, både en med et grønt skjerf, og en med et trykkluftshorn. Det kom etter hvert også noen som hang opp et supporterbanner for SFK, og dette gjorde tydeligvis underverker, for like etterpå, i det 15. minutt kom 1-1.

Det er mulig hjemmefansen burde hengt opp fler bannere, for det tok ikke mer enn sju-åtte minutter før de tilreisende hadde slått tilbake og satt ballen i mål til 1-2.

Jeg tok nå en grovtelling av publikum, og fant ut at det var ganske nøyaktig 100 personer på plass. Om man ganger de 20 minuttene som gjensto av 1. omgang med 100 personer får man ca 33 timer som var totalt bortkastet. Det skjedde lite, og da dommeren blåste til pause sto det fortsatt 1-2.

Andre omgang ble også ganske hendelsesfattig, og da jeg overhørte en sent ankommet far spurte sin arving om hvem som hadde vært best så langt hadde jeg litt lyst å bryte inn og si «ingen». Etter 73 minutter av kampen satte så Team TG inn 1-3, og det lille som var igjen av spenning virket ganske borte.

Om jeg hadde gitt opp, så skal Sollentuna ha all ære for at de ikke gjorde det. De sortkledde satte inn et voldsomt trøkk mot slutten, men ballen ville ikke i mål, så da dommeren til slutt sa at nok var nok etter vel fem tilleggsminutter, så sto det fortsatt 1-3, og bortelaget kunne juble.

Selv var jeg tom for strøm på mobilen, så i stedet for bilder av feiringa ble det straka veien bort til bilen, og så kunne jeg sette kursen sørøstover mot Södertälje for helgas siste kamp i hovedstadsområdet.

Flere mobilbilder fra kampen kan du se på Google photos.

Newroz FC - IK Viljan Strängnes 1-2

Etter dagens første match hadde jeg egentlig tenkt meg litt nordover, men så fant jeg ut at jeg både fikk en kortere kjøretur og mer tid mellom kampene om jeg i stedet tok turen på kamp i de sørlige delene av den svenske hovedstaden. Da jeg kom fram fikk jeg dermed tid til å sitte i bilen og vente på at et fælt regnvær ga seg mens jeg skrev teksten til bloggposten fra kampen før jeg gikk de få meterne til banen hvor det skulle spilles kamp i division 3 mellom Newroz FC og IK Viljan Strängnäs.

Newroz FC er som navnet antyder en klubb med sterke røtter i Midt-Østen, men jeg så at de også hadde spillere med bakgrunn fra andre deler av verden. Også hjemmepublikummet var en multikulturell gjeng som faktisk hadde med seg en tromme og dro i gang noen heiarop nå og da.

Har blitt mye blogging i det siste, så jeg gjør det ganske enkelt denne gangen, ettersom jeg var så heldig at jeg fikk filmet alle målene. 0-1 kom på corner like før det var spilt 13 minutter.

0-2 kom på frispark i det klokka passerte 23 spilte minutter.

Gjestene ledet fortsatt med to mål da vi fikk en pause. Jeg droppa å teste kiosken ettersom jeg hadde planlagt et bedre måltid senere på kvelden. Etter pause klarte vertskapet å slå tilbake i det 52. minutt og redusere til 1-2 på hjørnespark.

Mot slutten av kampen satte de grønne inn et voldsomt press for å utligne, men det lyktes ikke og kampen endte med borteseier 1-2. Dette resultatet var for så vidt greit, men det hadde på ingen måte vært ufortjent om den etterlengtete utligninga hadde kommet heller. (For øvrig hadde kampen jeg først tenkte å se på ettermiddagen endt 0-0, så der slapp jeg unna en liten smell!)

Jeg tok så turen ut av byen til mitt overnattingssted for de neste to nettene, og dro etter å ha sjekket inn der og fant meg en flott treretters middag før jeg returnerte og sovnet som en stein.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

FC Stockholm Internazionale - Hammarby Talang FF 2-3

Etter en kjapp overnatting i Örebro fortsatte jeg min svenske påskereise med å fullføre turen østover til Stockholm. Her tok jeg meg til sørsida av øya Åsön, eller Södermalm som den gjerne også kalles, og fant en parkering i gata rett ved åstedet for Ettan-kampen (dvs nivå 3) mellom FC Stockholm Internazionale og Hammarby Talang.

For fotballpuritanere var det et mildt sagt omstridt oppgjør jeg hadde valgt meg ut denne påskeaftenen, med et hjemmelag som med stiftelsesdato i 2010 ikke akkurat har noen tradisjoner, og et bortelag som i praksis er en måte for «Bajen» å omgå den svenske organiseringa av reservelagsfotball utenfor det ordinære seriesystemet. Det var uansett en hyggelig mottagelse jeg fikk da jeg inntok den store hovedtribuna og fant meg en plass for å se på oppvarminga mens jeg ventet på at kampen skulle ta til.

Litt før avspark så jeg at tre gutter hadde tatt plass på den lille tretribuna på kortsida, og at de også hadde vært under benkeradene og dratt på seg balaklavaer. Skulle vi få pyro her? Joda, mens lagene marsjerte inn ble det futtet av tykk orange røyk, og jammen kom det ikke også et banner med et budskap mot politiets aksjoner mot pyrobruk!

Stadion var for øvrig en nydelig liten sak, riktignok med kunstgressmatte, men med to flotte langsidetribuner, ståtribuner i tre i begge ender, og fine fasiliteter. Fra gammelt av har idrettsplassen navnet Kanalplan ettersom den ligger ved Hammarbykanalen, og det eneste jeg savnet var kanskje et lite gløtt av vannet, men det hadde moderne bygg i gata nedenfor satt en stopper for.

Innledningsvis så «Talang» best ut, men det ble ikke noen enorme målsjanser. Faktisk fikk vi ikke noe mål før like etter at omgangen var halvspilt, og da var det hjemmelagets fans som kunne juble etter at en av de svartkledte hadde kommet alene gjennom og fikk satt ballen i mål til 1-0.

Den gamle Brann-treneren Rikard Norling er trener for hjemmelaget, og han ble nå riktig så aktiv på sidelinja. Om det var dette som gjorde utslaget vet jeg ikke, men jeg syntes en lang periode etter scoringa at det var vertskapet som så best ut.

1-0 sto seg til pause, og jeg gikk opp bak tribuna for å se om det var mulig å få handla i kiosken med kontanter. Det viste det seg å være, og jeg fikk skaffet meg en svært god (men akk så liten) pirog med kjøttdeigfyll.

Etter pause tok jeg meg over til motsatt side og fikk derfra se hjemmelaget rakne helt. I 49., 51. og 56. minutt kom i rask rekkefølge 1-1, 1-2 og 1-3. Totalkollaps, og definitivt behov for et lite krisemøte ute på kunstgresset hos FC Stockholm.

Blant de rundt 280 tilskuerne var det en betydelig andel Hammarby-supportere, og disse kunne nå kose seg med å se HTFF trille ball mens de ventet på at kampen skulle bli ferdig. De tre unge ultrasene på kortsida hadde ikke helt gitt opp, men dro opp noen uventede sanger fra arsenalet, uten at det hjalp så veldig. For å toppe det hele ble de etter nok en runde med bruk av bengaler på en høflig måte bedt om å gå. Her er det bare å gjøre klar «Frihet for ultras»-bannere til neste hjemmekamp!

Det de gikk glipp av var at «FC», som de hadde sunget så mye om, med tre minutter igjen av ordinær tid faktisk fikk en redusering til 2-3. Når det så ble varslet seks minutters tilleggstid var det duket for en svært spennende avslutning på kampen, men tross et voldsomt press klarte de hvitgrønne å ri av stormen så kampen endte 2-3.

Jeg forlot stadion og satte kursen mot en ny kamp, før jeg skulle ha en svært rolig lørdagskveld.

Litt flere mobilbilder fra kampen kan du se på Google photos.

IK Sture - IF Atletico Camelen 6-0

Etter en fin trikketur fra dagens første match, litt shopping av forsyninger, og en liten tunnelbanetur var jeg kommet meg til øya Södermalm, og tusla mot et stadion jeg faktisk hadde besøkt før. Det forrige besøket var bare litt tidtrøyte uten å se seniorfotball, men nå var jeg klar for å se division 7-kamp (Altså nivå 9) mellom IK Sture og Atletico Camelen.

I tillegg til lysten til å faktisk få krysset ut det flotte stadionet her, så må jeg glatt innrømme at bortelagets navn hadde pirret meg litt. Mens hjemmelaget er en tradisjonsklubb som i en årrekke spilte på nivå to i svensk fotball, så var Atletico Camelen en konstruksjon jeg slet med å finne ut noe særlig om. Det jeg fant ut var at det fins en Athletic Club Camelen stiftet i 1971 som spiller hockey, så jeg antar det er en eller annen forbindelse her.

Vel, tilbake til kampen her. IK Sture så et lite knepp bedre ut enn sine motstandere, og etter ti minutters spill scoret de 1-0 på et nær folketomt stadion.

Vi var 12-13 personer tilstede, og det vi fikk se resten av første omgang var på ingen måte noe høydepunkt i fotballhistorien. Da dommeren sendte lagene ut til sidelinja for å slappe av litt sto det fortsatt 1-0, og jeg kunne inspisere kunstgresset litt nærmere. Det var tydelig at dette ikke akkurat var Stockholms beste underlag, og jeg mistenker at det at banen hver vinter islegges for bruk i Elitserien i bandy ikke akkurat gjør noe godt for banedekket.

Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som i første omgang. Jeg hadde flytta meg over til motsatt side av stadion, og satt nå med den lave kveldssola i øynene. Dette gjorde at jeg slet med å se hva som skjedde, men jeg fikk da med meg at i forbindelse med at gjestene skulle ta et frispark ble det litt knuffing i muren som etterhvert nesten alle ble med på før dommeren fikk roet gemyttene igjen.

Vel tjue minutter inn i omgangen løsnet det så endelig, og ikke uventet var det de lyseblå som nå fikk uttelling for det lille overtaket de hadde. 2-0 kom i det 66. minutt, før ketchupeffekten slo til og ga oss 3-0 ganske nøyaktig 70 sekunder etter forrige mål. Vi måtte vente litt på neste mål, men i det 80. minutt kom så 4-0.

Camelen prøvde så godt de kunne å få seg en redusering, men det ville seg ikke, og helt på tampen av kampen kom først 5-0 med 88:50 på klokka, før ballen 5 sekunder før full tid igjen havnet i mål til 6-0.

Dommeren så etter dette ingen grunn til å legge til noe særlig med tid, så kampen endte med seksmålsseier, og uten at jeg klarte å legge merke til hva som lå bak så det ut til at det igjen oppsto noe dårlig stemning mens spillerne takket for kampen. Jeg forlot uansett stadion og dro igjen ned i undergrunnen for å dra til et avtalt møtested hvor Terje plukket meg opp, og vi så skaffet oss et bedre måltid mens vi utvekslet erfaringer fra dagens kamper og sesongen for øvrig.

Vasalund - Friska Viljor 2-2

Dag to av høstens Stockholms-tur startet med frokost mer eller mindre rett over gata fra der jeg hadde hyret meg inn for å sove, før jeg tok en relativt kort busstur mot sentrum av Solna. Etter å ha forlatt bussen gikk jeg inn på stadionområdet hvor AIKs damelag akkurat avsluttet sin trening, sånn at jeg kunne vente på at det ble nivå tre-kamp mellom Vasalund og Friska Viljor.

Skytteholm, som stadionanlegget heter, har tre fotballbaner på anlegget, og på et tidlig tidspunkt i planleggingen min hadde jeg til vurdering å se kamp på alle tre. Jeg hadde slått fra meg denne muligheten, men så at det ble gjort klar til kamp på en av de mindre banene i tillegg til at lagene som skulle spille på hovedarenaen var i full oppvarming. Da kampstart nærmet seg var vi godt over hundre tilskuere på plass, og et overraskende stort antall av disse hadde gulsvarte effekter på seg som tilsa at det var gjestene fra Örnsköldsvik de var her for å se på.

Første omgang ble en svært sjansefattig affære, og mens jeg soset litt rundt på anlegget konkluderte jeg med at hjemmelaget kanskje var en liten anelse kvassere enn sine gjester fra Höga Kusten. Det kom derfor litt overraskende da bortelaget i det 38. minutt ut av det blå satte inn 0-1.

0-1 ble også pausestillinga, og etter et lite kvarters hvile kunne Friska Viljor fortsette jakten på tre livsviktige poeng mot et Vasalund-lag som strengt tatt ikke hadde spesielt mye å spille for. Det ble etter hvilen raskt klart at de rødsvarte hadde tenkt å forsvare denne æren, og etter 11 minutters spill endte et angrep med at ballen ble satt i mål til 1-1.

Vertene satte nå et visst press på bortelaget, men lenge ble det ikke noe ut av det. Det var først i det 70. minutt det ble scoring, og igjen bak Friska Viljor-målvakten. Han gjorde først en ganske bra redning, men måtte gi retur, og denne ble satt i mål til 2-1.

Det så nå blytungt ut for bortelaget, men med litt under et kvarter igjen av kampen tentes et nytt håp. Et hjørnespark ble ekspedert i mål, og dermed sto det 2-2.

Tross flere sjanser til begge lag i sluttminuttene, flere scoringer ble det ikke, og det var en skuffet gjeng fra Ångermanland som måtte innse at de bare fikk med seg ett poeng i bunnstriden i dag.

Jeg forlot raskt stadion, stakk innom en bensinstasjon for å kjøpe litt snop, og entret deretter trikken i retning dagens neste kamp.