Elfsborg - Brommapojkarna 3-0

For noen uker siden bestemte jeg meg for å ta en svipptur til Borås i starten av ferien, og til min store glede oppdaget jeg en mulighet for å ta en breddekamp i forkant. Noen dager i forveien fant jeg ut at denne var flytta til onsdagen før, så da inviterte jeg heller Martin med på tur så han kunne få sin debut i svensk toppfotball. Vi satte derfor kursen sørover tidlig lørdag morgen, og etter noen mindre smarte rutevalg svingte vi en liten halvtime før avspark inn bak det gamle stadionet og entret det nye stadionet, klare for å se Allsvenskan-kamp mellom Elfsborg og Brommapojkarna.

Etter å ha skaffet oss en sårt tiltrengt dubbel korv i bröd hver inntok vi tribunen, og fant oss en plass ganske sentralt på Elfsborgläktaren. Martin planla nok å holde en litt lav profil, mens selv stilte jeg i gulsvart habitt, klar for å synge av full hals. For øvrig hadde min følgesvenn da jeg spurte om han ville bli med lansert ideen om at han skulle kjøpe billett på bortefeltet. Jeg hadde da antydet at han nok kom til å bli ganske ensom der, og da kampstart nærmet seg innså jeg at min spådom var riktig: Publikumsantallet på motsatt borteside var ganske nøyaktig 5.

Akkompagnert av «Di gule är vårt lag» fra tribunen ble «Eleganterna» fra Borås litt presset den første delen av kampen, men selv om det var gjestene fra Stockholms Västerort som kanskje kom til de største sjansene følte jeg at Elfsborg-spillerne stort sett hadde kontroll på dette. Til et solid trøkk fra tribuneplass overtok gultrøyene mer og mer, og etter halvtimen fikk Simon Hedlund fulltreff, og en sjanseløs BP-keeper måtte se ballen gå i mål bak seg til 1-0. Mildt sagt populært i hjemmesvingen!

1-0 sto seg til pause, og siden vi hadde planlagt å dra og spise kinesisk buffet i Göteborg etter kampen holdt vi oss på tribuna det kvarteret det tok før spillerne kom ut på banen igjen.

Brommapojkarna kom med fullt trøkk ut fra garderoben nå, men lyktes ikke i å slå tilbake mot gultrøyene. Fortsatt akkompagnert både av klassiske og mer ukjente (iallfall for meg) sanger fra tribuna fortsatte kampen i samme spor som før hvilen, og etter 82 minutter lyktes Baidoo med å gjøre det han gjør best: Score. Det sto dermed 2-0, og de få fremmøtte i rødt og svart så ganske så resignerte ut.

Like etterpå tok det HELT av blant supporterne da hjemmefavoritten Per Frick ble bytta inn. «Våran Maradona» som vi sang av full hals scoret riktignok ikke selv, men bare to minutter etter at han kom inn sammen med Eggert Gudmundsson scoret sistnevnte 3-0! Med bare tre minutter igjen av ordinær tid døde det lille håpet BPs spillere og supportere måtte hatt igjen om å få noe med seg fra denne kampen mot «Elfsborg i gult och svart, [som] vet at vi kan vinna alt!»

Da dommeren etter vel tre minutters overtid blåste av kunne jeg endelig på fjerde forsøk få juble over en seier på Borås Arena!

Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen via den tidligere nevnte buffeten tilbake til Norge og Oslo, spent på om halsen ville duge dagen derpå på Hamar.