Karlstad - Piteå 1-2

Etter gårdagens kamper sjekket jeg inn på en AirBnB jeg hadde booket i utrolig idylliske omgivelser på Hammarö utenfor Karlstad, før jeg fant en sjappe som serverte meg en overraskende bra schnitzel mens jeg så slutten av Färjestads hockey-CL-kamp på storskjerm. Jeg dro deretter og fikk noen sårt etterlengtete timers søvn, før jeg søndag morgen forlot bostedet og inntok en bedre frokost der Trysilelva/Klarälven møter Vänern. Jeg satte så kursen til andre sida av E18, hvor det skulle spilles kamp i «Ettan», altså nivå 3 i det svenske seriesystemet mellom IF Karlstad Fotboll og Piteå IF.

Jeg var jo også i fjor og så Karlstads fotball-stolthet spille hjemmekamp, men siden da har de fått ny arena, og enn så skeptisk jeg på forhånd var til at de skulle erstatte flotte Tingvalla må jeg si jeg synes de har lyktes 100% med å erstatte det over hundre år gamle stadionet på en god måte. Etter å ha sett litt G13-amerikanskfotball på nabobanen gikk jeg inn på Sola Arena som det heter (Sola er Karlstads symbol, oppkalt etter ei vertshusvertinne som levde for over 200 år siden, som var så blid at hun ble kalt «Sola i Karlstad») og fant plassen min på tribuna.

Etter at spillerne hadde entret banen til tonene av det ypperste av skandinavisk populærmusikk de siste tretti årene startet kampen, og det tok bare fire minutter før värmlendingene satte et hjørnespark rett i mål, og dermed tok ledelsen 1-0.

Etter dette fortsatte hjemmelaget å dominere kampen, men flere scoringer fikk vi ikke i første omgang, tross intens tromming fra de to trommene til den lille supportergjengen i enden av tribuna. Før lagene gikk i garderoben så jeg at hjemmelagets målvakt og flere av Piteå-spillerne var i hektisk diskusjon med dommeren, uten at jeg helt klarte å skjønne hva som var grunnlaget for dette.

Jeg tok et raid forbi kioskene på tribuna uten at jeg så noe som tydet på at de godtok verken kontanter eller kort som betalingsmiddel, så som nordmann uten Swish gikk jeg videre, vekslet noen ord med en vekter som hadde en rolig dag på jobb, før jeg bestemte meg for å sirkle rundt banen. Jeg sto dermed på ståtribuna på motsatt langside da lagene kom tilbake, og jeg plutselig la merke til at ingen ringere enn tidligere Molde- og Viking-trener Kjell Jonevret nå var Karlstads sjef.

Kjell virket ikke veldig fornøyd med det han så fra sine karer etter hvilen, og var han ikke misfornøyd nok fra før ble det neppe noe bedre da gjestene utlignet til 1-1 ganske nøyaktig ti minutter inn i omgangen.

Ikke lenge etter scoringen ble det opplyst at tilskuertallet i dag var 695 personer. Jeg hadde da nettopp gjort et forsøk på å grovtelle hvor mange jeg kunne se, og landa rundt 250. Hvor de 445 jeg mangla kunne ha gjemt seg vet jeg ikke, men de var garantert ikke i lasterommet på Piteå-bussen, hvor bussjåføren satt og tok seg en røyk.

Det var fortsatt gjestene som helt hadde overtatt initiativet i kampen, og minst like fortjent som det var at Karlstad ledet 1-0 til pause var det da Piteå gikk opp i 1-2 i det 74. minutt. Etter dette snudde rollene helt. Plutselig var det rødtrøyene som brukte mest mulig tid på alt det gikk an å bruke tid på, mens vertskapet presset på for å prøve å få en utligning.

Det økte presset fra hjemmelaget skapte flere ganger rom bak som piteborna prøvde å utnytte til å øke ledelsen, men etter nesten fem minutters tilleggstid sto det fortsatt 1-2, og de røde kunne juble for tre viktige poeng i bunnstriden. Selv hastet jeg ut av stadion og satte meg i bilen med kurs for nok en kamp, førti minutters kjøring nordover langs elva.