FC Stockholm Internazionale - Hammarby Talang FF 2-3

Etter en kjapp overnatting i Örebro fortsatte jeg min svenske påskereise med å fullføre turen østover til Stockholm. Her tok jeg meg til sørsida av øya Åsön, eller Södermalm som den gjerne også kalles, og fant en parkering i gata rett ved åstedet for Ettan-kampen (dvs nivå 3) mellom FC Stockholm Internazionale og Hammarby Talang.

For fotballpuritanere var det et mildt sagt omstridt oppgjør jeg hadde valgt meg ut denne påskeaftenen, med et hjemmelag som med stiftelsesdato i 2010 ikke akkurat har noen tradisjoner, og et bortelag som i praksis er en måte for «Bajen» å omgå den svenske organiseringa av reservelagsfotball utenfor det ordinære seriesystemet. Det var uansett en hyggelig mottagelse jeg fikk da jeg inntok den store hovedtribuna og fant meg en plass for å se på oppvarminga mens jeg ventet på at kampen skulle ta til.

Litt før avspark så jeg at tre gutter hadde tatt plass på den lille tretribuna på kortsida, og at de også hadde vært under benkeradene og dratt på seg balaklavaer. Skulle vi få pyro her? Joda, mens lagene marsjerte inn ble det futtet av tykk orange røyk, og jammen kom det ikke også et banner med et budskap mot politiets aksjoner mot pyrobruk!

Stadion var for øvrig en nydelig liten sak, riktignok med kunstgressmatte, men med to flotte langsidetribuner, ståtribuner i tre i begge ender, og fine fasiliteter. Fra gammelt av har idrettsplassen navnet Kanalplan ettersom den ligger ved Hammarbykanalen, og det eneste jeg savnet var kanskje et lite gløtt av vannet, men det hadde moderne bygg i gata nedenfor satt en stopper for.

Innledningsvis så «Talang» best ut, men det ble ikke noen enorme målsjanser. Faktisk fikk vi ikke noe mål før like etter at omgangen var halvspilt, og da var det hjemmelagets fans som kunne juble etter at en av de svartkledte hadde kommet alene gjennom og fikk satt ballen i mål til 1-0.

Den gamle Brann-treneren Rikard Norling er trener for hjemmelaget, og han ble nå riktig så aktiv på sidelinja. Om det var dette som gjorde utslaget vet jeg ikke, men jeg syntes en lang periode etter scoringa at det var vertskapet som så best ut.

1-0 sto seg til pause, og jeg gikk opp bak tribuna for å se om det var mulig å få handla i kiosken med kontanter. Det viste det seg å være, og jeg fikk skaffet meg en svært god (men akk så liten) pirog med kjøttdeigfyll.

Etter pause tok jeg meg over til motsatt side og fikk derfra se hjemmelaget rakne helt. I 49., 51. og 56. minutt kom i rask rekkefølge 1-1, 1-2 og 1-3. Totalkollaps, og definitivt behov for et lite krisemøte ute på kunstgresset hos FC Stockholm.

Blant de rundt 280 tilskuerne var det en betydelig andel Hammarby-supportere, og disse kunne nå kose seg med å se HTFF trille ball mens de ventet på at kampen skulle bli ferdig. De tre unge ultrasene på kortsida hadde ikke helt gitt opp, men dro opp noen uventede sanger fra arsenalet, uten at det hjalp så veldig. For å toppe det hele ble de etter nok en runde med bruk av bengaler på en høflig måte bedt om å gå. Her er det bare å gjøre klar «Frihet for ultras»-bannere til neste hjemmekamp!

Det de gikk glipp av var at «FC», som de hadde sunget så mye om, med tre minutter igjen av ordinær tid faktisk fikk en redusering til 2-3. Når det så ble varslet seks minutters tilleggstid var det duket for en svært spennende avslutning på kampen, men tross et voldsomt press klarte de hvitgrønne å ri av stormen så kampen endte 2-3.

Jeg forlot stadion og satte kursen mot en ny kamp, før jeg skulle ha en svært rolig lørdagskveld.

Litt flere mobilbilder fra kampen kan du se på Google photos.