Elfsborg - Hammarby 0-2

Etter en god natts søvn etter fredagens match sto jeg uthvilt opp lørdag morgen, og satte etterhvert kursen østover mot Borås. Her fikk jeg parkert på mitt vanlige sted bak gamle Ryavallen, og gikk så bort til inngangen til Elfsborgsläktaren. Etter å ha slått av en prat med SLO Eric fikk jeg tilsendt strekkoden jeg trengte inn fra medsupporter Kari som hadde vært så snill at han lånte meg det andre sesongkortet sitt (Turen ble planlagt så sent at hjemmeståtribuna var utsolgt), og kunne forsere køen for å komme meg inn til allsvenskanoppgjøret mellom Elfsborg og Hammarby.

Inne på Gula torget krydde det av folk, så min plan om å prøve å få meg en matbit ble raskt skrinlagt pga kø. Jeg vasa istedet rundt, hilste på Glenn, og observerte at klibban jeg klistra opp da jeg var her i fjor sommer fortsatt hang der jeg hadde plassert det. Da portene fra «backstage» og inn til tribuna åpna fulgte jeg strømmen, og fant etterhvert en plass jeg syntes virka grei litt til venstre for mål.

Dette var faktisk første gang jeg skulle se kamp med dagens motstander «Bajen», og jeg så fram til å få oppleve et fullsatt stadion i Borås, og med et solid bortefølge (De andre kampene jeg har sett her var mot Brommapojkarna, Värnamo, Degerfors og Molde, så jeg var spent på hvordan det ville bli med litt tribunemotstand). Bortesupporterne leverte for øvrig et banner med et ønske om at Stockholms politisjef slapp å jobbe mer før kampen tok til.

Første omgang ble ganske sjansefattig ute på kunstgresset mens det fra tribuneplass ble levert riktig så bra fra oss i gult, om jeg skal si det selv. Hvordan bortefansen klarte seg er vanskelig å si, ettersom jeg ikke hørte dem, men jeg så nå iallfall at de var der. Forresten var det moro å se at Elfsborgs målvakt som sto rett foran tribuna smått bidro som capo-assistent ved å vifte med armene for å få publikum til å trøkke litt ekstra til.

Det sto fortsatt 0-0 da det ble pause, og jeg kjente at jeg ikke gadd å gå ned for å stå i kø selv om jeg nok burde fått i meg noe drikke. Jeg bet derfor tennene sammen og forberedte meg på nye 45 minutter i det som hadde blitt en værmessig riktig så fin dag i hjertet av Sjuhärad.

Gjennom hele førsteomgangen hadde den tidligere IFE-spilleren Simon Strand blitt pepet på når han var i nærheten av ballen, og pipingen ble ikke akkurat mindre da Hammarby 6-7 minutter etter pause gikk opp i 0-1 etter en avslutning fra nettopp ham.

Resten av omgangen ble noe av en lidelse. Både vi på tribunene og spillerne ute på banen fikk en følelse av at dommertrioen motarbeidet Elfsborg, og i tillegg virket det som om enkelte av Elfsborg-spillerne også prøvde å motarbeide seg selv. Så lenge det bare sto 0-1 levde likevel håpet om poeng, men i det 82. minutt ble dette håpet ganske effektivt slukket da de grønnhvite gikk opp i 0-2.

Di gule prøvde desperat å komme tilbake, men det ville seg ikke, så da dommeren fem minutter på overtid blåste av kunne vi bare skuffet takke spillerne for innsatsen mens de takket oss for støtten, og så forlate stadion til lyden av jublende stockholmere på motsatt side.

Da jeg kom ut fant jeg ut at jeg kunne leve med å ha mista starten på en kamp på banen like ved, så jeg tusla bort dit for å trøste meg med litt breddefotball før jeg forlot byen.