Dag to av høstens Stockholms-tur startet med frokost mer eller mindre rett over gata fra der jeg hadde hyret meg inn for å sove, før jeg tok en relativt kort busstur mot sentrum av Solna. Etter å ha forlatt bussen gikk jeg inn på stadionområdet hvor AIKs damelag akkurat avsluttet sin trening, sånn at jeg kunne vente på at det ble nivå tre-kamp mellom Vasalund og Friska Viljor.
Skytteholm, som stadionanlegget heter, har tre fotballbaner på anlegget, og på et tidlig tidspunkt i planleggingen min hadde jeg til vurdering å se kamp på alle tre. Jeg hadde slått fra meg denne muligheten, men så at det ble gjort klar til kamp på en av de mindre banene i tillegg til at lagene som skulle spille på hovedarenaen var i full oppvarming. Da kampstart nærmet seg var vi godt over hundre tilskuere på plass, og et overraskende stort antall av disse hadde gulsvarte effekter på seg som tilsa at det var gjestene fra Örnsköldsvik de var her for å se på.
Første omgang ble en svært sjansefattig affære, og mens jeg soset litt rundt på anlegget konkluderte jeg med at hjemmelaget kanskje var en liten anelse kvassere enn sine gjester fra Höga Kusten. Det kom derfor litt overraskende da bortelaget i det 38. minutt ut av det blå satte inn 0-1.
0-1 ble også pausestillinga, og etter et lite kvarters hvile kunne Friska Viljor fortsette jakten på tre livsviktige poeng mot et Vasalund-lag som strengt tatt ikke hadde spesielt mye å spille for. Det ble etter hvilen raskt klart at de rødsvarte hadde tenkt å forsvare denne æren, og etter 11 minutters spill endte et angrep med at ballen ble satt i mål til 1-1.
Vertene satte nå et visst press på bortelaget, men lenge ble det ikke noe ut av det. Det var først i det 70. minutt det ble scoring, og igjen bak Friska Viljor-målvakten. Han gjorde først en ganske bra redning, men måtte gi retur, og denne ble satt i mål til 2-1.
Det så nå blytungt ut for bortelaget, men med litt under et kvarter igjen av kampen tentes et nytt håp. Et hjørnespark ble ekspedert i mål, og dermed sto det 2-2.
Tross flere sjanser til begge lag i sluttminuttene, flere scoringer ble det ikke, og det var en skuffet gjeng fra Ångermanland som måtte innse at de bare fikk med seg ett poeng i bunnstriden i dag.
Jeg forlot raskt stadion, stakk innom en bensinstasjon for å kjøpe litt snop, og entret deretter trikken i retning dagens neste kamp.
Etter å ha kommet hjem til Nordsjona etter gårdagens utflukt fikk jeg etterhvert sove, og etter noen timer i horisontalen spratt jeg opp og stappet trombone, koffert, kameraer, supporterutstyr og alskens annet i bilen. Satte kursen sørøstover, og etter mange timers kjøring kom jeg fram til Kramfors i Ångermanland hvor jeg hadde booket overnatting. Jeg sjekket inn på hotellet, og satte så kursen over elva og litt oppover dalen, til jeg såvidt hadde krysset kommunegrensa mot Sollefteå og kom til Bohedsvallen som jeg hadde fått Futbology-folkene til å legge inn siden jeg hadde planlagt å se division 5-oppgjøret mellom Undroms IF og Myckelgensjö IF der nå i kveld.
Da jeg kom fram fant jeg en flott gressmatte foran et noe slitt klubbhus med garderober og kiosk. Etter å ha betalt meg inn innså jeg raskt at her måtte myggmiddelet fram, men parkeringsplassen var heldigvis kort vei unna så det var ingen stor ekspedisjon å få impregnert eksponerte hudflater.
Da kampstart nærmet seg la jeg merke til at de på en plattform foran klubbhuset hadde montert et flott analogt stadionur. Ofte ser man slike som ikke er i bruk rundt omkring, men her var det tydelig at når kampen startet var det ei dame som hadde fått i oppdrag å plugge inn et støpsel så klokka starta. Herlig ukomplisert driftsmodell.
Ute på gressmatta ble det raskt klart at hjemmelaget leder serien, mens gjestene mer er en middelhavsfarer. Det meste foregikk foran de blåkleddes mål, med unntak av noen spede forsøk på kontringer innimellom. Likevel slet rødtrøyene lenge med å trenge gjennom gjestenes forsvar, men det føltes høyst fortjent da 1-0 kom i det 19. minutt.
Ikke lenge etter fikk vertskapet igjen ballen i mål, men denne gangen hadde assistentdommeren hevet flagget for en offside, og ut fra mangelen på protester mistenker jeg at dette var en høyst riktig avgjørelse. Tross hjemmelagets dominans fant jeg etter vel 27 minutters spill ut at det ikke var bare hjemmesupportere blant de vel 70 frammøtte, for plutselig utlignet Myckelgensjö, og det sto 1-1 så de tilreisende kunne juble litt.
Det tok etter dette bare fem minutter før hjemmelaget igjen tok ledelsen, denne gangen etter en utsøkt lobb som akkurat gikk over keepers rekkevidde, og samtidig akkurat snek seg under tverrliggeren. 2-1, og fortsatt kjentes det fortjent med ledelse til Undrum.
Bortelaget kom etter hvert litt mer med på notene, og yppet seg blant annet på noen cornere, før det litt før pause kom en ny offsideavgjørelse i hjemmelagets disfavør. Denne gangen var neppe avgjørelsen like klar som den første, for nå ble det litt surmuling mot dommertrioen, og typisk nok var det han som sto nest lengst bak på banen som var mest ivrig i sin framføring av argumentasjon for hvorfor dette ikke kunne ha vært noen offside. Dømt var uansett dømt, og lagene kunne etterhvert ta pause med 2-1 i målprotokollen.
Jeg benyttet pausen til å få i meg en korv og en Fanta, og mens jeg sto ved kioskkø hørte jeg en eldre herre klage sin nød over at det ble spilt så mye bakover. Det mente han var helt unødvendig!
Da kampen kom i gang igjen var noe av det første som skjedde at det ble arrangert komikveld foran gjestenes mål. Folk skled inn i hverandre og målstengene og gud vet hva i alle retninger, og omtrent det eneste som ikke skjedde var at ballen gikk i mål. Helt utrolig at ikke ledelsen ble økt i denne situasjonen.
Typisk nok fikk da Myckelgensjö satt opp en stjernekontring etter 9 minutter av omgangen, og etter at jeg først hadde vært sikker på at momentumet kom til å bli rotet bort ble ballen til slutt satt i mål til 2-2. Skulle virkelig Undrum skli på dette bananskallet og risikere å miste serieledelsen?
De røde gjenvant etterhvert dominansen på banen, men det varte og rakk før vi fikk flere mål. Det ble etterhvert tydelig at det var mye frustrasjon ute og gikk over alle de misbrukte sjansene, og tidvis kunne nok ingen sagt så veldig mye om dommeren hadde valgt å grave litt i lomma etter det gule kortet sitt.
Frustrasjonen over måltørken ga seg i det 79. minutt, da vertene endelig fikk alt til å sitte og fikk gjennomført et strålende angrep som endte med 3-2.
Om måltørken var over var dessverre også all annen tørke det, for samtidig dukket det opp en regnbyge som sendte flere tilskuere ut på parkeringsplassen, men selv fant jeg et takskjegg på ei bu å stå under for å holde det verste regnet unna.
Herfra fikk jeg i en herlig miks av solskinn og regn se hjemmelaget fortsette å prøve å sikre seieren, og etter nesten 85 minutter av kampen lyktes de endelig. Et hjørnespark traff riktig mann og ble stanget inn til 4-2, og kampen var i praksis avgjort.
Det ble spilt noen minutter overtid, men det skjedde aldri mer spennende, så da dommeren blåste for siste gang var det Undrum som kunne juble for en fortjent, men hardt tilkjempet, seier. Spillere og dommere takket hverandre for kampen, mens jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen tilbake mot Kramfors for forhåpentligvis å få sovet litt mer enn sist natt.