Elfsborg - AIK 0-3

Lettere optimistisk sto jeg søndag morgen opp, satte kursen sørover, og fortsatte etter å ha plukket opp Mads på ferjekaia i Moss mot Sverige. Etter noen timer kom vi fram til landets mest regnfylte by, ventet litt i bilen så jeg fikk publisert bloggpost fra kampen jeg så i går, og gikk deretter inn på stadion for å se allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og AIK.

Dette var ikke en hvilken som helst kamp, dette var kampen der lagkaptein Johan Larsson skulle takkes av for lang og tro tjeneste i gult, ettersom det var sesongens siste hjemmekamp. Vi på tribuna håpet på at han skulle få med seg en liten sportslig opptur etter en forferdelig seig fotballhøst for IFE. Det ble derfor dratt opp en imponerende tifo da kampen skulle starte, og siden Mads hadde plassert seg et annet sted på stadion enn meg fikk jeg noen bilder fra ham.

I det 13. minutt ble det klart at veien til en sportslig opptur kunne bli lang. AIK fikk lurt inn et mål, og det sto 0-1. Som om det ikke var ille nok at gjestene hadde tatt ledelsen fikk vi også følelsen av at dagens dommer hadde en eller annen lidelse som gjorde at han bare var i stand til å peke bortelagets vei når han dømte.

Smått supplert av noen andre sanger eller rop runget «Åååååh, Johan Larsson kapten» om og om og om igjen ut over Viskans bredder, men dessverre hjalp det ikke. Det sto derfor fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben, og jeg overhørte den ene capoen komme med knallhard kritikk av sanginnsatsen på deler av det feltet han hadde ansvar for.

Da andre omgang startet var det første som skjedde at et svært Johan Larsson kapten-banner ble vist fram, samtidig som det ble futtet av så mye pyro at kampen ble stoppet i drøyt fem minutter før spillet igjen kunne starte.

Dessverre hadde ikke pausen medført stort til bedring. At ikke gjestenes målvakt fikk gult kort for drøying var en skandale, og det var det også at AIK i det 77. minutt gikk opp i 0-2.

Drøye fem minutter før ordinær tid var omme ble så kapteinen byttet ut, så han kunne forberede seg på det som ventet etter kampen. Han slapp dermed å bevitne at et lite minutt inn i overtiden fikk gjestene straffe, og kunne dermed gå opp i 0-3.

Da ti lange tilleggsminutter var over og kampen hadde endt 0-3 var det nesten ingen som forlot stadion. Her skulle Johan Larsson hylles, tap eller ikke tap. Det som ventet var en riktig så fin seremoni, som selv ikke en gjeng AIK-supportere som gjorde sitt beste for å sabotere den klarte å ødelegge, og vi fikk til slutt en liten tale direkte til Elfsborgsläktaren før han dro i gang en solid runde med «Här på läktaren så sjunger vi!»

Jeg takket de rundt meg for i år, et år som endte med sju Elfsborg-kamper, og fant tilbake til bilen hvor Mads alt sto klar. Etter et par timers kjøring fikk turen en brå slutt da min trofaste Subaru midt på Uddevallabron bestemte seg for å slutte å virke. Motoren gikk, men når jeg tråkka inn gassen bare økte turtallet, mens farta minket. I skrivende stund sitter jeg derfor på McDonalds på Torp i Uddevalla og venter på nattbussen tilbake til Norge. En skuffende slutt på en skuffende svensk fotballdag. (Men heldigvis er Tromsø klare for Europa i 2026!)

Mjällby - AIK 1-1

Mens jeg så lørdagens første kamp hadde det tikket inn en melding fra en småfortvilt norsk groundhopper som pga et innstilt tog tidligere på dagen slet med å komme seg i tide fra Sölvesborg til Strandvallen. Jeg avtalte derfor et sted å plukke ham opp, og etter å ha funnet Amund hadde jeg selskap i bilen den siste drøye mila mot stadion. Vi fant et sted å dumpe bilen, og spaserte så ned mot inngangen for å se Allsvenskan-matchen mellom Mjällby og AIK.

Etter å ha forsert sikkerhetskontroll og billettsjekk skilte vi lag, da vi skulle sitte hver for oss, og noe av det første jeg så etter å ha blitt alene var en matvogn som solgte stekt sild! For en nordlending fra en fjordarm som har vært kjent for massivt sildefiske var dette uimotståelig, og en sill med mos ble bestilt og fortært mens jeg ventet på avspark. Jeg fant deretter plassen min, som hadde grei utsikt mot både hjemme- og bortesupporterne. Når sant skal sies forventet jeg ikke allverden av de førstnevnte, mens det etter den vanvittige Asterix-tifoen tidligere i vår definitivt var forventninger til «Gnaget».

Mens Henning Berg, Colin Rösler, Tom Pettersson og Bersant Celina (Med andre ord en solid norskrelevant deltagelse i denne kampen) kom ut fra garderoben leverte de tilreisende supporterne et solid pyroshow.

Det ble flere ganger utover i kampen tent et bluss eller to, og hver gang kom den obligatoriske «PLING PLONG PLING VI BER OM ALLAS UPPMERKSAMHET…» uten at noen så ut til å bry seg noe videre om det. Den innledende pyroen ble ledsaget av et svært «Gnaget på turné»-banner, mens det senere utover i omgangen også kom opp ett banner med «Vila i frid Mats!» og ett med «Krya på dig John!».

De syngende hjemmesupporterne prøvde etter beste evne å støtte sine gulkledde helter, men da lagene tok pause sto det kanskje 0-0 på banen, men på tribunen sto det minst 0-14. Dette var utklassing!

Siden jeg hadde spist før kamp holdt jeg meg på plassen min i pausen, og fikk når andre omgang kom i gang orkesterplass til svært mye peiving med armene fra AIK-trener Henning Berg. Om det var dette som hjalp vet jeg ikke, men rett før vi passerte en times spill lyktes hovedstadslaget med å overmanne MAIF-forsvaret, og dermed sto det 0-1!

Det så en stund ut som om Allmänna idrottsklubben skulle klare å holde på ettmålsledelsen, eller kanskje endatil øke den, men Mjällby klarte etterhvert å jobbe seg inn i kampen igjen, og i det 73. minutt var det hjemmefansens tur til å juble! 1-1, og trompetisten fra jazzbandet som hadde spilt utenfor stadion før kamp lot seg rive så med at han begynte å spille med på scoringsmusikken.

Rett før vi passerte nitti minutter spilt ble det opplyst at dagens tilskuertall var 4138, og deretter kom fjerdedommer opp med tavla som viste at det skulle spilles minimum tre minutters tilleggstid. Dette kunne man like gjerne ha spart seg, for det skjedde ikke mer før dommeren blåste av med 1-1 på scoringstavla. AIK-supporterne begynte straks å fokusere på viktigere ting enn denne kampen: «Vi hater Djurgården» og «Krossa Djurgården» runget ut over Listerlandet!

Jeg kom meg etterhvert ut av stadion og fant veien tilbake til bilen. Jeg oppdaget nå at den litt merkelige parkeringa jeg hadde foretatt viste seg å være en «blessing in disguise». De som sto inne på det offisielle parkeringsområdet sto nå i uendelige køer for å komme seg ut på veien, mens jeg straks var der, og dermed slapp unna med «vanlig» køkjøring fram til jeg kom ut på europaveien og var på tur nordover mot der jeg skulle overnatte før søndagens kamper.

Halmstad - AIK 2-1

Etter en kort kjøretur gjennom Halmstad sentrum nærmet vi oss Örjans vall, og på mirakuløst vis klarte jeg å finne en parkeringsplass. Jeg var riktignok noe usikker på om dette egentlig bare var beboerparkering, men satset på at det verste som kunne skje var en bot, og at ikke subaruen skulle bli tauet bort. Etter en kort spasertur langs elva kom vi så fram til stadion, hvor det snart skulle spilles Allsvenskan-kamp mellom Halmstad og AIK. 

Ettersom vi ikke hadde fått lov å handle på den forrige kampen var vi alle ganske sultne, så turen gikk direkte til ei fantastisk korv-vagn som sto utenfor stadion, og mens pølsene ble fortært ble vi klar over at noe foregikk lenger bort i gata. Det som foregikk var at bortefansen kom! Politiet dukket plutselig opp og gjorde seg klar for å geleide de flere tusen supporterne av hovedstadslaget i riktig retning. Bortsett fra noen knuste flasker og noen «tøffinger» som ikke ville gjøre som politiet sa gikk dette rimelig greit, og snart hadde roen senket seg ved stadioninngangen igjen.

Vi stilte oss i kø for å komme inn, selv om det var lenge til kampstart, noe som skulle vise seg å være et smart trekk. Billettene vi hadde kjøpt var på hemmastå, og altså ikke plassbilletter. Da vi etter å ha passert den nydelige inngangsportalen og forsert køen kom inn på stadionanlegget var det allerede begynt å bli ganske folksomt på feltet, og samtidig var det ingenting som tydet på at køene for å komme inn skulle roe seg.

Da klokka nærmet seg kvart over fem, og det egentlig skulle være et drøyt kvarter til kampstart så vi plutselig at nedtellinga på storskjermen viste 33 minutter til avspark. Like etter kom speakeren på anlegget, og beklaget at kampen var utsatt 15 minutter pga den enorme publikumstilstrømmingen. André hadde opprinnelig hatt et syltynt håp om å rekke siste tog til Blaker når vi kom hjem, men dette håpet forsvant betydelig raskere enn hva køene inn til stadion gjorde.

Med så mange bortesupportere på plass, både på det tildelte ståfeltet men også på store deler av de øvrige tribunene, så var det store forventninger til hva vi kunne få oppleve fra tribuneplass. Gjestene hadde så smått startet med synging, men det var hjemmefansen som først startet med fullt trøkk!

Det tok ikke lang tid før vi også fikk en liten opptreden fra «Pertans armé».

Begge supportergruppene hadde presentert seg, og det var klart for kamp! Bortelaget hadde på forhånd et klart favorittstempel, men det hadde absolutt ikke de nyopprykkede fra Halland tenkt å bry seg om. Etter et kvarters spill smalt det i tverrliggeren bak AIK-keeperen, og det ble et voldsomt oppstyr. Assistentdommeren markerte for at ballen hadde gått inn i mål før den spratt utover etter å ha vært i metallet. Bildene på storskjermen etterpå viste at dette sannsynligvis var en riktig avgjørelse, og hjemmelaget ledet 1-0!

Ikke lenge etter dette hyllet de tilreisende en nylig avdød ildsjel i klubben, før vi etter rundt en halvtimes spill fikk et avbrudd i spillet fordi det ble kastet ting etter en skadet Halmstad-spiller som lå nede og ventet på behandling. Etter en streng melding på høytaleranlegget startet kampen igjen, og etter fem minutters tilleggstid ble det pause, fortsatt med 1-0 i dommerens bok. Etter femten minutters venting fikk vi så en ny runde show fra hjemmesupporterne før spillet kunne gjenopptas.

Bortefansen valgte på sin side å vise sin misnøye med den nylig valgte lederen av det svenske fotballforbundet, mens spillet fortsatte. «Gnaget» hadde nå det meste av spillet, men plutselig, etter vel ti minutter av omgangen lyktes alt for blåtrøyene. 2-0 og vi fikk på ny et stopp i spillet pga kasting av objekter ut på banen.

Karene fra hovedstaden var nå virkelig under press, og det tok bare noen få minutter fra spillet var gjenopptatt til vi fikk en redusering til 2-1. Skulle det likevel svikte for Halmstad BK?

Foran totalt 10690 tilskuere fortsatte AIK å ha ballen mest, men etter reduseringen ble det færre av de virkelig store sjansene, og vertskapet virket ikke like presset som de tidvis hadde vært tidligere i kampen. Samtidig var det ingen tvil om at denne kampen ikke på noen måte var avgjort, men etter nesten åtte laaange minutter med overtid blåste dommeren til slutt av oppgjøret, og Halmstad hadde for første gang siden 1.11.2021 (Også da mot AIK!) tatt tre poeng i Allsvenskan! Halmstads keeper feiret som om han hadde vunnet VM, Champions League, Norway Cup, ribbecupen og Eurojackpot på en gang, mens AIK-supporterne var relativt kritiske mot egne spillere!

Vi kom oss etter nye køer ut av stadion, fant ut at bilen verken var tauet bort eller bøtelagt, klarte å komme oss ut av Halmstad sentrum, og etter litt innkjøp av mat, snus og hamburgere ble nordgående fil på E6 igjen offer for piggdekkene mine. Etter en lang og slitsom kjøretur var jeg litt før klokka to på natta fri for passasjerer og kunne kjøre de siste kilometerne hjem og innta horisontalen i en seng som sjelden hadde kjentes så god å legge seg i!