Etter jobb fredag satte jeg igjen kursen mot svenskegrensa, denne gang med et mål om å returnere igjen samme kveld. Etter noen timer og litt omkjøring kom jeg til småbyen Grums, fant meg noe å spise, og satte kursen mot bydelen hvor det skulle spilles derby i division 6 mellom Slottsbrons IF og Grums IK 2.
Det som møtte meg da jeg svingte inn mot Strandvallen (Som ikke må forveksles med stadionet til Mjällby) var et flott område med flere gressbaner, og det var i tillegg tydelig at hjertet i anlegget her var en bandybane. Jeg lot meg litt senere fortelle at klubben faktisk har fire SM-gull i bandy, noe som jo er rimelig imponerende selv om det begynner å bli noen år siden. Ellers er nok stedets største «claim to fame» at flere av de sentrale medlemmene i dansebandet Sven-Ingvars kom herfra! Det var for øvrig herlig pittoreskt å se at der stadionuret ble plassert var det ikke tilgjengelig strømforsyning, så etter en stund ble det båret ut et bilbatteri som ble kobla til.
Ute på gressbanen hvor det skulle spilles i kveld forsvant etterhvert spillerne i garderoben, før de kom tilbake og det ble gjort klart til avspark. Dommeren hadde knapt rukket å ta fløyta ut av munnen før hjemmelaget stormet i angrep og satte ballen i mål. 1-0, og Grums-spillerne kunne ikke annet enn å lure på hva som hadde truffet dem!
Gjestene fra sentrum gjenvant etterhvert fatningen, og det må være lov å si at de etterhvert begynte å dominere kampen. Lenge var de likevel målløse, men i det stadionuret bikket over til 28 spilte minutter kom en av de hvitkledde seg forbi Slottsbro-keeperen og satte ballen i mål til 1-1.
Utover i kampen fikk vi litt over 100 frammøtte se et bortelag som fortsatte å prøve å score, men vertskapet red stormen fint av. Innimellom fikk vi også noen dueller som ga litt derbystemning, det var tydelig at mange av spillerne på begge lag kjente hverandre godt, og at det helt sikkert fantes noen gamle regnskap som kunne gjøres opp i kveld. Flere scoringer ble det derimot ikke før pause, så da lagene gikk over veien og inn på klubbhuset sto det fortsatt 1-1.
Da spillet igjen ble satt i gang ble jeg gjort oppmerksom på at bortelagets målvakt var sønn av Slottsbrons assistenttrener, og attpåtil var hans bror angrepsspiller på Slottsbron. Dette var definitivt en liten kamp i kampen å følge med på utover. Jeg vet ikke om angreps-broren var involvert, men det var hans lag som tok første stikk i duellen, da de et kvarter ut i omgangen igjen kunne juble for å ha tatt ledelsen. 2-1 kom etter at nevnte målvakt tilsynelatende hadde kontroll på ballen, men på mystisk vis glapp den så den ble satt i nettet. Den uheldige keeperen var for å si det mildt ikke spesielt blid.
Litt etterpå kom blåtrøyene til en stor mulighet til å doble ledelsen, men i stedet fikk vi i det klokka passerte 71 minutter se et frispark bli tatt på en smart måte som førte til at ballen ble skutt i mål til 2-2.
De siste tjue minuttene av kampen ble preget av mange stopp i spillet, mye klaging på dommeren, og et ganske klart overtak til Grums 2. Tross overtaket, Slottsbron klarte å stå imot, og etter 7 lange overtidsminutter som både hadde gitt oss litt drittkasting mellom de to brødrene Wiik, et tverrliggertreff til bortelaget og ikke minst et ganske velbegrunnet krav om straffespark til vertskapet …
… som dommeren ikke hørte på, endte kampen med 2-2 da den ble blåst av. Hvilket av lagene som var minst fornøyd med utfallet er jeg ikke sikker på, men jeg er ganske sikker på dersom noen av lagene skulle hevde seg bortdømt måtte det vært hjemmelaget som burde fått straffesparket.
Jeg satte kursen vestover igjen, og etter å ha forsert et regnvær av bibelske proporsjoner som heldigvis ikke kom før kampen var over ble det litt shopping i Töcksfors før jeg igjen krysset grensa og kom meg hjem.
Tirsdag ble det fotballfri, før jeg etter jobb onsdag igjen satte kursen mot svenskegrensa. Denne gang tok jeg «sukkerveien» mot Skillingsmark, før jeg etter å ha forsert noe grusomt asfaltarbeid ved Arvika skaffet meg en kebab i Kil (Hjemstedet til selveste «Frickadona»), og deretter tok fatt på den siste etappen mot fossen der Trysilelva (Eller Klarälven som svenskene kaller den) svinger østover i en krok som har gitt navn til stadionet hvor det skulle være lokaloppgjør mellom Deje IK og andrelaget til Forshaga IF.
Da jeg parkerte utenfor Älvkroksvallen ble jeg møtt av et flott inngangsparti som jeg passerte inn gjennom, og etter å ha betalt for billett fikk jeg se to herlige tribuner, og spesielt den som hadde tak over den sentral delen syntes jeg var usedvanlig lekker. Etterhvert kom lagene og dommerne på plass, og så kunne kampen komme i gang.
Hjemmelaget så umiddelbart friskest ut, men noen uttelling foran målet til naboene fra kommunesenteret litt lenger ned langs elva fikk de ikke. Det de derimot fikk i den nydelige sensommerkvelden var en solid kalddusj da en av gjestene rett før det var spilt sytten minutter leverte en flott prestasjon og hamret inn 0-1.
Applausen etter scoringen tilsa at det ikke var veldig mange tilreisende fra Forshaga blant de litt over 150 frammøtte. Hjemmepublikummet skulle dessverre få lite å glede seg over i kveld. Første omgang så Deje riktig nok slett ikke så verst ut, men fortsatt satte de bortelagets målvakt på få prøver, og fem minutter før pause fikk de også nok et baklengsmål.
Det sto dermed 0-2 da lagene gikk i garderoben for en kjapp omgruppering. Noen lang pauseprat var det dog ingen av dem som trengte, og de var så kjapt ute igjen at etter at jeg hadde vært og inspisert hamburgergrillingen måtte jeg gå i dommergarderoben og si fra at lagene sto klare.
Forshaga 2 hadde bare med seg én innbytter denne kvelden, og noen av de svarthvitstripete spillerne hadde sett såpass slitne ut at jeg lurte på om dette kunne være veien tilbake for vertskapet. Umiddelbart etter pause så det derimot på ingen måte slik ut, for det var nå gjestene som tok full kontroll, og omtrent alt skjedde foran målet i vestenden av banen. Lenge sto rødtrøyene likevel imot presset, men i det 64. minutt herjet en av FIF-spillerne litt med DIK-forsvaret. 0-3, og kampen virket å være avgjort.
Knappe ti minutter senere slo så Deje tilbake med en redusering til 1-3, men etter en skog av hjørnespark som ikke førte til noe leverte hjemmelagets målvakt det som hos Carlstad Crusaders ville blitt omtalt som en fumble, og ballen endte i nettet til 1-4 i det min stoppeklokke (Det høyst sjarmerende stadionuret var noen minutter galt i andre omgang) viste 84 og et halvt minutt.
Etter et par minutters overtid blåste dommeren av, og jeg kunne forlate det flotte anlegget og sette kursen hjemover igjen, fornøyd med endelig å ha fått krysset av en bane jeg lenge hadde hatt lyst å besøke, og det attpåtil med et lite derby.
Etter å ha dratt videre fra kampen i Skara ble det tid til en kjapp burger og litt bensinfylling før jeg fortsatte mot Trollhättan hvor dagens tredje kamp ventet. Etter å ha kjørt forbi Syrianska kyrkan fant jeg ut at parkeringsforholdene ved banen ikke akkurat var optimale, men jeg fant til slutt en parkeringsplass et lite stykke unna og tok beina fatt for å få sett division 5-derbyet mellom de to «etniske» klubbene Trollhättan Syrianska og Somaliska Trollhättan.
Oddvar som jeg hadde sett forrige kamp sammen med, og Filip som jeg hadde møtt tidligere på dagen var også plass, og vi tok alle plass inne ved sidelinja på anlegget, hvor det som så ut som en forferdelig dårlig kunstgressmatte hadde fått ganske mange besøkende både innenfor og utenfor gjerdet. Faktisk kom jeg etter en grovtelling litt uti kampen at det var over 100 innafor gjerdet, og enda fler utenfor, så reellt tilskuertall var nok et sted mellom 225 og 250. Ikke verst på nivå sju!
Selv om underlaget ikke akkurat så veldig bra ut var det bra trøkk i det som skjedde ute på banen. Begge lag holdt et høyt tempo, og det var en del knallharde dueller. Så knallharde var en del av duellene at enkelte av de som ble felt fremkalte mistanke om slektskap til en viss brasiliansk landslagsspiss med fortid i PSG og Barcelona…
Slektskap til superstjerner ble det også mistanke om da vi i det 36. minutt endelig fikk et mål. En av Somaliska-spillerne smalt ballen i mål, og da han løp mot hjørneflagget, hoppet opp og planta knottene i kunstgresset lød det et unisont «SIUUU!» fra store deler av publikum. 0-1, og presset lå nå på hjemmelaget.
0-1 sto seg til pause, og jeg fikk se noe jeg aldri har sett før, nemlig kø for å slippe ut av stadion gjennom ballhenteluka bak det ene målet. Spillerne og dommerne kom seg etterhvert gjennom, og forsvant i retning garderobene, før de etter en stund kom tilbake, ikke helt klare for en ny omgang med fotball (Gjestenes keeper lagde et voldsomt oppstyr før avspark kunne tas fordi han måtte få tak i et nytt par hansker en fyr utenfor gjerdet hadde i sekken sin). For øvrig kunne vi observere at man hadde parkert en av de kuleste fotballkioskene jeg har sett like utenfor banen.
Som sagt var det Syrianska som nå hadde press på seg for å få noe med seg fra denne kampen, og etter en time av kampen brøt det ut en kortvarig jubel da ballen gikk i mål etter et frispark. Grunnen til at jubelen ble kortvarig var at dessverre for vertskapet ble det avvinket for offside, og målet ble ikke godkjent.
De rødgule fortsatte likevel å presse på, og fem minutter før full tid lyktes det endelig for dem. En kanonkule smalt i nettet til 1-1, og i mine øyne var det nå ganske vidåpent hvordan sluttresultatet i kampen ville bli.
Det ble lagt til noen minutters overtid, og jeg spådde at om vi hadde fått en matchvinnerscoring en av veiene (Jeg tror fordelingen av publikums sympatier var ganske jevn) ville det blitt en massiv banestorming. Om min spådom var rett vil vi aldri få vite, for det ble ikke flere mål, og dermed endte kampen med ett poeng til hvert av lagene.
Jeg sa takk for i dag til de andre groundhopperne som var på plass, og satte kursen mot Örebro, hvor natten skulle tilbringes før turen lørdag fortsetter mot den svenske hovedstaden for mer fotball der i traktene.
Etter å ha avsluttet uka med et vellykket tannlegebesøk plukket jeg fredag ettermiddag opp Sören og hans bedre halvdel, og satte sammen med dem kursen vestover fra hovedstaden. Vi hadde beregnet god tid i tilfelle påsketrafikken var fæl, men den viste seg å være ganske uproblematisk så vi kunne ta oss tid til et pitstop for litt is på veien, før vi dro på litt sightseeing det siste stykket inn mot stadionet hvor fjerdedivisjonskampen mellom Vestfossen og Hokksund skulle spilles.
Sist jeg var i Vestfossen så jeg kamp på gressbanen like ved, men nå var det kunstgresset som skulle til pers, og det attpåtil i et aldri så lite lokalderby. Det strømmet til med folk, så den taktiske parkeringa jeg hadde foretatt for å få ekspedert mine to passasjerer til toget etter kampen viste seg å sannsynligvis ha vært svært smart. Vi betalte oss inn, fikk utdelt kampprogram, og tok plass ved sidelinja ikke langt unna speakers plassering.
Etter innmarsj og myntkast kom kampen i gang, og etter ganske nøyaktig halvannet sekund fikk vi det første frisparket. Dette er muligens det kjappeste frisparket jeg har sett bli idømt noensinne, men heldigvis satte det ikke tonen for det videre kampforløpet. Vestfossen som jo spilte opprykkskvalik sist sesong var helt klart favoritter, og allerede før to minutter var spilt hadde de hvitgrønne oppskriftsmessig tatt ledelsen 1-0. Skulle vi få en kalasseier?
Hjemmelagets dominans fortsatte litt til, men Hokksund kriget seg sakte men sikkert inn i kampen igjen, og i det 17. minutt kom utligningen! Det var tydelig at dette var et kortreist oppgjør, for det var en langtfra ubetydelig andel av de omlag 200 frammøtte som jublet også for bortelagets mål.
Det sto fortsatt 1-1 da vi nærmet oss pause, og jeg valgte å la kamp være kamp for å smette bortom kiosken og skaffe meg en vaffel før det ble kø. Vaffelen var riktig så god, og attpåtil skikkelig varm, så her var det ingenting å klage på.
Etter femten minutter med høy musikk kom lagene tilbake på banen, og Vestfossen virket å ha bestemt seg for å ta det hele opp et lite knepp nå. Etter seks minutter av andre omgang fikk de uttelling, og tok med 2-1 igjen ledelsen.
I det 65. minutt fikk så vertskapet et frispark hvor speaker opplyste om at dødballene i kampen var sponset av et lokalt begravelsesbyrå, og her fikk de valuta for pengene da ballen endte i nettet til 3-1.
Jeg mistenkte nå at det var kjørt for de gulrøde fra andre sida av Drammenselva, men med knappe 13 minutter igjen av ordinær tid reduserte de til 3-2, og skapte dermed ny spenning i kampen.
Spenningen ble ikke mindre av at jeg måtte få sendt passasjere mine hjem igjen med toget omtrent samtidig som kampen ble avsluttet, og vel ett minutt inn i overtiden suste vi ut av parkeringa i retning togstasjonen. Da jeg hadde sluppet de to av returnerte jeg og fikk fra langt hold se Hokksund ta en haug med hjørnespark helt på tampen uten å få noen uttelling, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2.
Jeg oppdaget senere at jeg hadde gått glipp av at en Hokksund-spiller fikk sitt andre gule kort, men uansett hadde det vært en svært underholdende kamp, og et derby med over 200 tilskuere på er jo aldri feil! Jeg forlot så nedre Buskerud og satte kursen mot Hallingdal hvor jeg hadde lagt inn en liten overnatting før et lite eventyr dagen etter.
Med forrige ukes utferder på E18 (eller rettere sagt hjemfartene derfra) friskt i minne var det med litt blandete følelser jeg denne mandagskvelden på ny satte kursen mot Drammenselvas bredder. Etter en liten times kjøretur kom jeg fram til Mjøndalen, og svingte opp en svingete vei til jeg klemte meg inn i skogkanten innerst på en liten parkeringsplass. Jeg tuslet så opp til en fryktelig slitt kunstgressbane, hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp og lokalderby mellom Vikåsen og Mjøndalen 3.
Jeg hilste kjapt på flere av spillerne på begge lag, og noterte meg samtidig at bortebenken var grundig dekorert med Godset-stickers. Det var tydelig at dette lokalderbyet handlet om langt mer enn bare poengene som skulle deles ut!
Da kampen kom i gang ble det sluppet ut litt rød røyk fra tilskuerplass, uten at dette påvirket annet enn sikten jeg hadde mot Vikåsen-målet hvor ballen alt etter 75 sekunder ble satt inn til 1-0. Fæl start for orangetrøyene.
Med oppimot åtti frammøtte på plass i en kamp på nivå åtte var det lett å skjønne at det var et lokaloppgjør, og jeg så at flere av de som var tilstede hadde på seg klær med MIF-logo på. Det var likevel en gjeng på 6-7 unger som var de som skapte noe liv på stadion denne kvelden, selv om repertoaret stort sett var begrenset til «Vikåsen! Vikåsen! Vikåsen!» avbrutt av en og annen «Gi meg en V! Gi meg en I! [osv.]».
Både denne lille gjengen og flere av de andre frammøtte fikk gå over fra taktfaste rop til ukontrollert jubel da et hjørnespark gikk i mål til 1-1 da det akkurat var spilt litt over seks minutter av kampen.
Hadde det ikke blitt jublet nok da utligningen kom ble ikke gledesscenene noe mindre da Vikåsen med 12:10 på klokka satte inn 2-1, før de ganske nøyaktig 55 sekunder senere økte ledelsen til 3-1! Skulle hjemmelaget endelig få sesongens første seier (faktisk sesongens første poeng overhode), og det attpåtil mot naboene fra Mjøndalen?
Etter dette dabbet kampen noe av, og det skjedde lite nevneverdig før pause, bortsett fra at en Mjøndalen-spiller etter å ha foretatt en kjempegul takling hisset seg så opp at han nesten fikk to gule kort på rappen. Han slapp unna med det ene, og så ble det pause, fortsatt med 3-1 i målprotokollen.
Det var dessverre ikke noe serveringstilbud på stadion, så heldigvis ble pausen ganske kort. Etter hvilen tydet det meste på at Vikåsen virkelig ville vinne dette, men dette skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Flere av de yngste tilskuerne hadde forsvunnet i pausen, så det var et mer sedat publikum som bivånet andre omgang, og dette medvirket kanskje til at Mjøndalen 3 mer og mer tok over ute på plastunderlaget.
Da vi passerte timen spilt måtte Vikåsen omrokere noe i forsvaret, etter at en av spillerne pådro seg en skade og måtte støttes av banen. Ikke lenge etter dette tok så MIF3 et smart frispark som endte med at ballen gikk i mål til 3-2 i det 70. minutt.
Mens klokka sakte tikket mot full tid fortsatte det å være fullt trykk på banen. En av bruntrøyene fikk et kne i skrittet og frembrakte noen fæle lyder, og det ble også delt ut et par gule kort for andre hendelser. Vikåsen hang litt i tauene nå, og i det 88. minutt raknet det litt for dem. Mjøndalen scoret en utligning til 3-3, og nå kunne alt skje!
Det hadde gått bort mye spilletid underveis i kampen, så jeg var ganske spent på hvor mye tilleggstid vi ville få. Etter at begge lag hadde hatt flere sjanser til å sikre seg alle tre poengene sto det likevel fortsatt bare 3-3 da dommeren etter litt overraskende bare fire minutters tillegg blåste av kampen.
Jeg satte kursen tilbake mot hovedstaden, og fikk også denne kvelden prøve meg på en omkjøring opp Lierbakken, før jeg også måtte kjøre forbi avkjørselen til Granfosstunnelen med uforrettet sak. Begynner å bli lei av de greiene der nå!
Etter å ha forlatt Vigeland forløp kjøreturen østover rimelig hendelsesfritt, og jeg kom fram til Grimstad. Her var det klart for kamp på en bane jeg har besøkt et par ganger før, men denne gangen var det verken det lille derbyet jeg så første gang, eller TIL-kamp som da jeg var her sist, men derimot det STORE sørlandsderbyet, Jerv mot Start i OBOS-ligaen som sto for tur.
Etter å ha deponert bilen et lite stykke unna stadion plukket jeg med meg kameraene mine og trasket avgårde for å finne ut hvor jeg skulle få tak i fotovest. Etter å ha blitt sendt i feil retning to-tre ganger ble jeg endelig henvist til presserommet, hvor hun som hadde ansvaret selvsagt ikke var å se noe sted. Hun dukket heldigvis snart opp, og jeg fikk utdelt en selvlysende vest med Jerv-logo, og et adgangskort som lot meg ferdes stort sett hvor jeg måtte ønsker.
Jeg tuslet rundt banen, og kom fram til borteinngangen akkurat i tide til å få se bortesupporternes corteo komme over bakketoppen og valse ned mot inngangen, hvor vaktene hadde sin fulle hyre med å grave fram bortgjemte ølbokser og pyrotekniske effekter.
Blant de innkommende gulsvarte supporterne møtte jeg opptil flere kjente, som uten unntak var i et fremragende humør. Det var tydelig at alle spor til nervøsitet var blitt forsøkt drukket ihjel, noe som nok hadde fungert greit for de fleste.
Mens jeg tuslet rundt og fotograferte ble jeg plutselig oppsøkt av en annen fyr med fotovest, som viste seg å snakke litt gebrokkent engelsk. Dette viste seg å være den tyske banehopperen Andreas, som var på en drøy ukes norgesturné, og som hadde blitt tipset av den oslobaserte tyskeren Jan om at jeg også var på kampen. Jeg opplevde altså at tyskeren kom og hilste på meg, og ikke motsatt. Jeg er spent på om dette godkjennes som å ha hilst på tyskeren.
Sammen med Andreas fikk jeg se kampen bli satt i gang, og før det var spilt to minutter satte gjestene fra Sørlandets hovedstad ballen i mål etter et hjørnespark.
Gledeseksplosjon på et allerede imponerende bortefelt!
Har ikke tenkt å si så mye mer om resten av kampen. Dere får nøye dere med noen highlights fra tribunene.
Tross noen gode perioder i andre omgang, flere mål fikk vi ikke denne lørdagskvelden, og da dommeren en god del minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-1, og Start-supporterne kunne sammen med spillerne feire tre poeng og fortsatte «bragging rights» i sør, mens Jerv går en svært skummel serieinnspurt i møte.
Jeg møtte igjen Stian og Lars Martin da jeg forlot stadion, men da jeg svingte til venstre for å finne igjen bilen satte de kursen ned mot Grimstad sentrum i jakt på et skjenkested som ville ta imot glade Start-supportere. Selv satte jeg kursen hjemover, og kom etter noen timer fram med tre nye baner under beltet, og et riktig så morsomt derby som bonuskamp.
Etter å ha forlatt dagens første kamp kjørte jeg rett til Varberg, enda jeg hadde svært god tid til kampen jeg skulle se. Parkerte ved stadion, tuslet ned til sentrum og konkluderte med at dette definitivt ikke var en by som var innenfor definisjonen på «fotballby», tuslet ut av sentrum, fant en butikk som hadde börek, og gikk tilbake til stadion og fikk kjølt meg ned litt i bilen før jeg gikk inn for å se allsvenskan-kampen mellom Varbergs BoIS og Halmstad BK.
Jeg hadde valgt plass ut fra å ville ha utsikt til både hjemme- og bortesupporterne, noe som hadde gitt meg den bonusen at jeg satt på skyggesida og slapp å bli mer stekt enn jeg allerede var. Jeg skjønte raskt at det var flaks at jeg satt i den enden av banen som var nærmest det utrolig dårlig plasserte bortefeltet, da hjemmesupporterne var en noe skuffende forsamling.
Da det var noen minutter til avspark trakk de tilreisende ultrasene plutselig et svært flagg over seg, og jeg fikk raskt en mistanke om hva som kom til å skje på innmarsjen. Joda, når spillerne kom ut på gresset ble det full fyr i svingen foran det som er rangert som nummer tre av de tre Hallands-derbyene (Både Halmstad og Varberg har de etterhvert sjeldne oppgjørene mot Falkenberg som sitt fremste hatoppgjør).
Varberg har for å si det mildt en tung sesong, og lå før denne kampen helt sist i serien etter 11 runder. Det var derfor en positiv overraskelse for meg å se hva de presterte på eget gress i dag. De var helt klart det førende laget, og jeg hadde stor forståelse for de stadige «Jäklar vilken tur dom har, Halmstad»-ropene som kom fra han som satt bak meg, for det var ikke tvil om at de mørkeblå hadde veldig mye marginer på sin side som gjorde at det ikke ble noen scoring til hjemmelaget i første omgang.
Det var for øvrig tydelig at et av de fremste angrepsvåpnene til grønntrøyene var En Som Kaster Langt™. Alle innkast de siste 20-25 metrene var jevngode med hjørnespark, eller faktisk i stor grad bedre enn hjørnespark, fordi kvaliteten på innleggene fra buen i hjørnet var alt annet enn god.
Det sto uansett fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og jeg kjente at jeg rett og slett ikke orka å gå og stå i kø for å få kjøpt meg noe å drikke. Jeg holdt meg derfor på plassen min mens lagene var i garderoben og planla andre halvdel av kampen.
Foran 3822 tilskuere fortsatte kampen etter pause mye i samme spor, men fortsatt var det bortesupporternes innsats som var høydepunktet på arenaen. Jeg har vel sjelden sett en toppdivisjonskamp hvor hjemmesupporten så til de grader har blitt overkjørt av gjestene som det de ble her i dag, og når det er sagt: Halmstad er med all respekt ikke akkurat kjent som et supporterkulturens fyrtårn!
Etter hvert begynte faktisk noen unger på mitt felt av tribuna å prøve å mobilisere folk til å bli med på å heie fram «BoIS», med vekslende hell. Selv begynte jeg så smått å frykte at rekka med kamper med scoringer i igjen skulle bli avbrutt, men etter vel 80 minutter ble en blåkledd revet overende foran mål, og dommeren pekte på straffemerket. 0-1 i det 82. minutt!
Varberg ble nå voldsomt stresset, men fikk etterhvert kontroll i hodene sine og fortsatte å male på. I det 89. minutt fikk de så et innkast langt framme, og den tidligere nevnte langkasteren gjorde seg klar. Kastet ble langt, ballen ble stusset videre, og så ble den hamret i mål til 1-1! Skulle man klare å få iallfall ett poeng likevel?
Spoiler alert: Det skulle man ikke. I en løpsduell bare minuttet senere slengte en av Varbergs spillere ut en fot i et forsøk på å klarere ballen ut bak mål. Det han istedet gjorde var å vippe den over egen keeper og i mål til 1-2. Som lagets trener sa til Discovery etter kampen «Vi bjuder på en straffspark och gör ett självmål. Då vinner man inga matcher…»
Etter noen spennende overtidsminutter ble kampen avblåst uten flere scoringer, og mens hjemmefansen kjapt forlot stadion ble de blå stående igjen og juble sammen med spillerne sine i flere minutter.
Jeg fant tilbake til bilen, svingte innom en butikk og fikset meg noen kalde bokser vaniljecola, og satte kursen tilbake til overnattingsstedet i Göteborg, hvor jeg skulle planlegge morgendagens program som jeg ikke hadde spikret 100% ennå.
