Tirsdag ble det fotballfri, før jeg etter jobb onsdag igjen satte kursen mot svenskegrensa. Denne gang tok jeg «sukkerveien» mot Skillingsmark, før jeg etter å ha forsert noe grusomt asfaltarbeid ved Arvika skaffet meg en kebab i Kil (Hjemstedet til selveste «Frickadona»), og deretter tok fatt på den siste etappen mot fossen der Trysilelva (Eller Klarälven som svenskene kaller den) svinger østover i en krok som har gitt navn til stadionet hvor det skulle være lokaloppgjør mellom Deje IK og andrelaget til Forshaga IF.
Da jeg parkerte utenfor Älvkroksvallen ble jeg møtt av et flott inngangsparti som jeg passerte inn gjennom, og etter å ha betalt for billett fikk jeg se to herlige tribuner, og spesielt den som hadde tak over den sentral delen syntes jeg var usedvanlig lekker. Etterhvert kom lagene og dommerne på plass, og så kunne kampen komme i gang.
Hjemmelaget så umiddelbart friskest ut, men noen uttelling foran målet til naboene fra kommunesenteret litt lenger ned langs elva fikk de ikke. Det de derimot fikk i den nydelige sensommerkvelden var en solid kalddusj da en av gjestene rett før det var spilt sytten minutter leverte en flott prestasjon og hamret inn 0-1.
Applausen etter scoringen tilsa at det ikke var veldig mange tilreisende fra Forshaga blant de litt over 150 frammøtte. Hjemmepublikummet skulle dessverre få lite å glede seg over i kveld. Første omgang så Deje riktig nok slett ikke så verst ut, men fortsatt satte de bortelagets målvakt på få prøver, og fem minutter før pause fikk de også nok et baklengsmål.
Det sto dermed 0-2 da lagene gikk i garderoben for en kjapp omgruppering. Noen lang pauseprat var det dog ingen av dem som trengte, og de var så kjapt ute igjen at etter at jeg hadde vært og inspisert hamburgergrillingen måtte jeg gå i dommergarderoben og si fra at lagene sto klare.
Forshaga 2 hadde bare med seg én innbytter denne kvelden, og noen av de svarthvitstripete spillerne hadde sett såpass slitne ut at jeg lurte på om dette kunne være veien tilbake for vertskapet. Umiddelbart etter pause så det derimot på ingen måte slik ut, for det var nå gjestene som tok full kontroll, og omtrent alt skjedde foran målet i vestenden av banen. Lenge sto rødtrøyene likevel imot presset, men i det 64. minutt herjet en av FIF-spillerne litt med DIK-forsvaret. 0-3, og kampen virket å være avgjort.
Knappe ti minutter senere slo så Deje tilbake med en redusering til 1-3, men etter en skog av hjørnespark som ikke førte til noe leverte hjemmelagets målvakt det som hos Carlstad Crusaders ville blitt omtalt som en fumble, og ballen endte i nettet til 1-4 i det min stoppeklokke (Det høyst sjarmerende stadionuret var noen minutter galt i andre omgang) viste 84 og et halvt minutt.
Etter et par minutters overtid blåste dommeren av, og jeg kunne forlate det flotte anlegget og sette kursen hjemover igjen, fornøyd med endelig å ha fått krysset av en bane jeg lenge hadde hatt lyst å besøke, og det attpåtil med et lite derby.
Etter en god natts søvn på herregården etter gårdagens kamp spiste jeg frokost før vi igjen satte kursen ut i den värmlandske sommeren. Dagens første mål hadde for meg opprinnelig vært en svipptur til Karlskoga, men denne kampen var flyttet så da ble jeg i stedet med Ray og Tom på en kamp ikke langt unna. Etter at min vanligvis trofaste venn Google Maps hadde ledet meg ut på en liten bomtur kom jeg heldigvis fram i tide både for å finne parkering og få sett starten av division 6-kampen (altså nivå 8) mellom Råtorps andrelag og Deje IK.
Jeg var jo tidligere i år og så kamp med vertskapets førstelag, men da spilte de på lånt bane et lite stykke unna, så dette var mitt første besøk på Råtorpsvallen. Det dundret stadig tog forbi på sporet rett bak benkene hvor en god del av tilskuerne hadde plassert seg, mens de som hadde inntatt de små tribunene på motsatt side hadde det betraktelig roligere.
Rolig var det derimot ikke ute på den flotte gressmatta, hvor det etter min mening var serielederne fra Deje IK som kom best i gang. Det føltes derfor på ingen måte ufortjent da de etter vel sju minutters spill fikk ballen i mål til 0-1 etter et skudd fra en vinkel man skulle tro det var helt umulig å score fra!
Gjestene fortsatte å virke ganske kontrollerte, og anført av sin kaptein Robin Olsen (Nei, ikke Aston Villa-keeperen) ryddet de lenge unna det hjemmelaget kom med. Dette varte helt til vi hadde passert halvtimen spilt. Et nydelig Råtorp-angrep endte med scoring, og det sto 1-1!
Noen minutter senere ble et Råtorp-angrep rødtrøyene mente skulle vært avvinket for offside ikke det, og det hele endte med at angriperen ble felt innenfor sekstenmeteren så det ble dømt straffespark. Jeg sto ganske bra plassert, og er ikke overbevist om at det skulle vært dømt offside, så sånn sett var det helt greit at det ble 2-1 på straffesparket i det 39. minutt.
Etter utligningen hadde hjemmelaget tatt mer eller mindre totalt over, så da lagene gikk til pause med 2-1 i boka var det for så vidt et greit resultat, men jeg mistenkte at vi nok ikke hadde sett kampens siste scoring ennå.
Da andre omgang kom i gang tok det ikke veldig lang tid før mine mistanker ble bekrefta. De første som kunne juble var hjemmefansen, da Dejes keeper etter først å ha levert en kjemperedning måtte gi tapt drøyt fem minutter senere, så det i det 54. minutt ble 3-1.
Deje hadde dog ikke gitt opp, og i det 63. minutt tok gjestene et hjørnespark som ved første øyekast så totalt mislykket ut. Han som etterhvert fikk tak i ballen hadde likevel ikke tenkt å la dette ødelegge for ham, og la inn til en lagkamerat som fikk stjernetreff på hodet og stanget ballen i mål til 3-2.
Det tok likevel under to minutter før håpet som nå var tent igjen ble slukket. Bortelagets keeper hadde en glipp som ble utnyttet på verste vis for de tilreisende, og dermed kunne Råtorp-folket juble for 4-2.
De siste minuttene satte Deje alle kluter til framover for å prøve å få med seg iallfall ett poeng hjem, men da gikk det som det ofte gjør. Med 86 spilte minutter kom 5-2, og noen sekunder inn i overtiden kom også 6-2, så det var en skuffet gjeng som vendte nesen nordover langs Klarälven da dommeren hadde blåst av kampen.
Jeg takket Ray og Tom for selskapet, og mens de skulle se en kamp litt lenger sørvest på vei hjemover satte jeg kursen nordover for min andre kamp for dagen.
