Tirsdag ble det fotballfri, før jeg etter jobb onsdag igjen satte kursen mot svenskegrensa. Denne gang tok jeg «sukkerveien» mot Skillingsmark, før jeg etter å ha forsert noe grusomt asfaltarbeid ved Arvika skaffet meg en kebab i Kil (Hjemstedet til selveste «
Frickadona»), og deretter tok fatt på den siste etappen mot fossen der Trysilelva (Eller Klarälven som svenskene kaller den) svinger østover i en krok som har gitt navn til stadionet hvor det skulle være lokaloppgjør mellom Deje IK og andrelaget til Forshaga IF.
Da jeg parkerte utenfor Älvkroksvallen ble jeg møtt av et flott inngangsparti som jeg passerte inn gjennom, og etter å ha betalt for billett fikk jeg se to herlige tribuner, og spesielt den som hadde tak over den sentral delen syntes jeg var usedvanlig lekker. Etterhvert kom lagene og dommerne på plass, og så kunne kampen komme i gang.
Hjemmelaget så umiddelbart friskest ut, men noen uttelling foran målet til naboene fra kommunesenteret litt lenger ned langs elva fikk de ikke. Det de derimot fikk i den nydelige sensommerkvelden var en solid kalddusj da en av gjestene rett før det var spilt sytten minutter leverte en flott prestasjon og hamret inn 0-1.
Applausen etter scoringen tilsa at det ikke var veldig mange tilreisende fra Forshaga blant de litt over 150 frammøtte. Hjemmepublikummet skulle dessverre få lite å glede seg over i kveld. Første omgang så Deje riktig nok slett ikke så verst ut, men fortsatt satte de bortelagets målvakt på få prøver, og fem minutter før pause fikk de også nok et baklengsmål.
Det sto dermed 0-2 da lagene gikk i garderoben for en kjapp omgruppering. Noen lang pauseprat var det dog ingen av dem som trengte, og de var så kjapt ute igjen at etter at jeg hadde vært og inspisert hamburgergrillingen måtte jeg gå i dommergarderoben og si fra at lagene sto klare.
Forshaga 2 hadde bare med seg én innbytter denne kvelden, og noen av de svarthvitstripete spillerne hadde sett såpass slitne ut at jeg lurte på om dette kunne være veien tilbake for vertskapet. Umiddelbart etter pause så det derimot på ingen måte slik ut, for det var nå gjestene som tok full kontroll, og omtrent alt skjedde foran målet i vestenden av banen. Lenge sto rødtrøyene likevel imot presset, men i det 64. minutt herjet en av FIF-spillerne litt med DIK-forsvaret. 0-3, og kampen virket å være avgjort.
Knappe ti minutter senere slo så Deje tilbake med en redusering til 1-3, men etter en skog av hjørnespark som ikke førte til noe leverte hjemmelagets målvakt det som hos
Carlstad Crusaders ville blitt omtalt som en
fumble, og ballen endte i nettet til 1-4 i det min stoppeklokke (Det høyst sjarmerende stadionuret var noen minutter galt i andre omgang) viste 84 og et halvt minutt.
Etter et par minutters overtid blåste dommeren av, og jeg kunne forlate det flotte anlegget og sette kursen hjemover igjen, fornøyd med endelig å ha fått krysset av en bane jeg lenge hadde hatt lyst å besøke, og det attpåtil med et lite derby.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar