Etter en deilig søndagsfrokost satte jeg kursen mot Oslo sentrum, hvor jeg etter å ha møtt Arne og Leif sammen med dem fant fram til Forza Tromsøs innleide buss. Vi tok plass på bussen, og etter en begivenhetsløs tur kom vi fram til stadionet som skifter sponsornavn oftere enn andre skifter underbukser, og gjorde oss klar på tribuna for å se eliteseriekampen Start - Tromsø.
Jeg sa bussturen var begivenhetsløs, men det stemmer bare dersom man ikke regner pissepauser som begivenheter, for i så fall var det nok av begivenheter underveis. På bortefeltet var det derimot lite rom for pauser, her skulle det synges mer eller mindre nonstop, og vi ble etterhvert 3-400 rødhvite som hadde tatt turen for å støtte våre helter i jakten på tre nye poeng.
Innledningsvis var det ganske begivenhetsløst ute på det sørlandske kunstgresset også, og når sant skal sies var det lite som tydet på at en av seriens mest markante dumpekandidater så langt tok imot serielederen. Gleden var dermed desto større når ballen ble nikket inn til gullgutten Hjertø-Dahl, som gjorde det rette og plasserte den i nettet bak Starts målvakt. 0-1, og håp om fornyet innsats ute på banen.
Ettmålsledelsen sto seg til pause, og mens vi fikk en pust i bakken fikk vi høre Ole Martin Årst hevde at TILs mål var en smule ufortjent. Hvordan våger han? (Men han hadde kanskje litt rett)
I andre omgang virket kanskje TIL noe mer frampå, men ikke snakk om at ballen ville i mål. I mål gikk den derimot da det gjensto et kvarter av ordinær tid. 1-1, og stor frustrasjon blant oss bortesupportere.
Det ble av noen mystisk grunn lagt til hele sju minutter, og jeg lurer på om det var det at dommeren skjønte at dette var for mye som gjorde at han tok det uforståelige valget å blåse av kampen da TIL egentlig fikk frispark i farlig posisjon helt på tampen av den tillagte tida.
Kampen endte dermed 1-1, og en busstur som hadde vært uendelig mye kortere med tre poeng i bagasjerommet tilbake til hovedstaden ventet.
Etter å ha kommet meg bort fra kampen jeg hadde sett og tilbake på fastlandet passerte jeg en lang rekke tunneler før jeg befant meg litt bak Åsane Storsenter. Fant først en av få ledige parkeringsplasser, før jeg navigerte meg fram til presserommet hvor jeg etterhvert fikk utlevert en fotovest så jeg kunne gå ut og gjøre meg klar til å se førstedivisjonskampen mellom Åsane og Start.
Ved å sjekke inn her fikk jeg endelig fullført OBOS-ligaen, og som en uventet bonus fikk jeg også badge for å ha fullført Toppserien for kvinner, ettersom Åsanes damelag også spiller her. Etter at myntkastet var tatt tok jeg meg ned en av de mange trappene i forkant av den imponerende hovedtribunen på det ganske nyetablerte stadionet, og fikk se kampen komme i gang akkompagnert av litt pyro fra bortefansen.
Jeg hadde på forhånd ventet at kampen ute på banen kunne komme til å bli ganske jevn, men tribunekampen hadde jeg virkelig ventet at gjengen fra Sørlandet skulle komme seirende ut av. Innledningsvis leverte de gulsvarte virkelig bra fra tribunen, mens dem de var der for å støtte kanskje ikke virket like bra ute på banen i sine blå reservedrakter. Hjemmefansen var på sin side kanskje et lite hakk eller to over det jeg hadde forventet, mens de orangekledte ute på kunstgresset faktisk tidlig tok styringen i kampen uten på noen måte å framstå overbevisende.
Kampen bølget fram og tilbake gjennom omgangen, og det virket etterhvert som om den energien Start-supporterne hadde vist innledningsvis begynte å forsvinne litt etter litt, mens Åsanes «Martyrene» på sin side virket både sterkere og mer koordinerte etter som kampen forløp.
Det sto likevel 0-0 da dommeren sendte lagene til pause, og mens deltakerne på dagens barnecup utenfor stadion ble tatt inn på banen for å få sine premier utlevert dro hjemmefansen i gang «Jesus elsker alle barna». I pausen kom plutselig selveste Sindre iført en Pyro & Pivo t-skjorte bort og hilste på, så vi fikk tatt en liten groundhopping-prat før kampen fortsatte og jeg igjen karret meg ned en trapp for å fotografere litt. Siden jeg hadde sittet på tribuna hele pausen gikk jeg nå bort til borte-kiosken hvor køen hadde roet seg ned og skaffet meg en vaffel, som tross at jeg var skrubbsulten i beste fall kan kategoriseres som vomfyll.
Med et drøyt kvarter igjen av kampen hadde jeg begynt å frykte at oppgjøret skulle bli målløst, og da Åsane misbrukte en gigasjanse til å score ble ikke frykten noe mindre. Mens Åsanes supportere terget de tilreisende med en runde «Er det alltid like stille over der?» og fikk svar på tiltale med en ganske imponerende kraftig «Gi meg en S, gi meg en T, [osv.]» fortsatte begge lag å ikke produsere allverden.
Plutselig, i det klokka akkurat hadde passert 81 spilte minutter, fikk Steffen Lie Skålevik satt ballen i mål til 1-0! De fleste på stadion var ekstatiske, mens bortefeltet fortvilte. Dagens kamp var et bunnoppgjør hvor en seier ville vært verdt mer enn de tre poengene, og nå var seieren i ferd med å gå til Åsane! Start prøvde febrilsk å komme tilbake, men da kampen ble blåst av etter noen minutters overtid sto det fortsatt 1-0, og dermed måtte skuffede sørlandske spillere takke sine fans for støtten, mens hoppende glade vestlendinger jublet sammen med sine supportere.
Jeg forlot stadion, fant fram til en burgersjappe og tok med meg et svært godt måltid tilbake til overnattingsstedet hvor det ble fortært før det var tid for å samle krefter til søndagens kamp og hjemturen.
Etter å ha forlatt Vigeland forløp kjøreturen østover rimelig hendelsesfritt, og jeg kom fram til Grimstad. Her var det klart for kamp på en bane jeg har besøkt et par ganger før, men denne gangen var det verken det lille derbyet jeg så første gang, eller TIL-kamp som da jeg var her sist, men derimot det STORE sørlandsderbyet, Jerv mot Start i OBOS-ligaen som sto for tur.
Etter å ha deponert bilen et lite stykke unna stadion plukket jeg med meg kameraene mine og trasket avgårde for å finne ut hvor jeg skulle få tak i fotovest. Etter å ha blitt sendt i feil retning to-tre ganger ble jeg endelig henvist til presserommet, hvor hun som hadde ansvaret selvsagt ikke var å se noe sted. Hun dukket heldigvis snart opp, og jeg fikk utdelt en selvlysende vest med Jerv-logo, og et adgangskort som lot meg ferdes stort sett hvor jeg måtte ønsker.
Jeg tuslet rundt banen, og kom fram til borteinngangen akkurat i tide til å få se bortesupporternes corteo komme over bakketoppen og valse ned mot inngangen, hvor vaktene hadde sin fulle hyre med å grave fram bortgjemte ølbokser og pyrotekniske effekter.
Blant de innkommende gulsvarte supporterne møtte jeg opptil flere kjente, som uten unntak var i et fremragende humør. Det var tydelig at alle spor til nervøsitet var blitt forsøkt drukket ihjel, noe som nok hadde fungert greit for de fleste.
Mens jeg tuslet rundt og fotograferte ble jeg plutselig oppsøkt av en annen fyr med fotovest, som viste seg å snakke litt gebrokkent engelsk. Dette viste seg å være den tyske banehopperen Andreas, som var på en drøy ukes norgesturné, og som hadde blitt tipset av den oslobaserte tyskeren Jan om at jeg også var på kampen. Jeg opplevde altså at tyskeren kom og hilste på meg, og ikke motsatt. Jeg er spent på om dette godkjennes som å ha hilst på tyskeren.
Sammen med Andreas fikk jeg se kampen bli satt i gang, og før det var spilt to minutter satte gjestene fra Sørlandets hovedstad ballen i mål etter et hjørnespark.
Gledeseksplosjon på et allerede imponerende bortefelt!
Har ikke tenkt å si så mye mer om resten av kampen. Dere får nøye dere med noen highlights fra tribunene.
Tross noen gode perioder i andre omgang, flere mål fikk vi ikke denne lørdagskvelden, og da dommeren en god del minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-1, og Start-supporterne kunne sammen med spillerne feire tre poeng og fortsatte «bragging rights» i sør, mens Jerv går en svært skummel serieinnspurt i møte.
Jeg møtte igjen Stian og Lars Martin da jeg forlot stadion, men da jeg svingte til venstre for å finne igjen bilen satte de kursen ned mot Grimstad sentrum i jakt på et skjenkested som ville ta imot glade Start-supportere. Selv satte jeg kursen hjemover, og kom etter noen timer fram med tre nye baner under beltet, og et riktig så morsomt derby som bonuskamp.
Endelig såpass åpent i Oslo at det var mulig å få sett kamp innenfor kommunens grenser igjen, så jeg dro opp til mitt lokale lag Grorud for å se dem ta imot sørlendingene i Start, som nettopp hadde fått ny trener. Ankom i god tid, og fant meg en fin plass på tribuna og fikk slappet av en stund, mens jeg observerte Per Ravn Omdal surre rundt og snakke i telefonen. Det begynte etter hvert å sige på med folk, og plutselig dukket ingen ringere enn Lars Tjærnås opp og hilste på. Etter hvert dukket også Stian Bøe opp og slo seg ned ved min side, og så så jeg Dag-Eilev Fagermo innta tribuna litt lenger bort. Før kampen ble blåst i gang dukket også Geirald Meyer som ikke var i dagens tropp opp, det samme gjorde Tromsøs «Team manager» Lars-Petter Andressen, Lillestrøm-spiller Fredrik Krogstad og Mjøndalens assistenttrener Jan-Remi Dalen. Litt etter kampstart dukket også ingen ringere enn Jan Bøhler opp og sluttet seg til Ultras Grorud!
Da kampen kom i gang leverte nevnte ultras bra, med solid støtte fra en liten veskehund som var med på tribuna, og som gikk helt bananas hver gang stortromma ble tatt i bruk. Det ble likevel lite lyd både fra trommer og hund da kveldens første mål kom. 0-1 etter drøyt 12 minutter. (De Start-supporterne som hadde stilt seg utenfor gjerdet med et svært flagg kunne derimot juble vilt!)
Litt før halvtimen var spilt hadde Grorud en god periode, der de blant annet fikk flere hjørnespark. På ett av disse kom det en situasjon hvor «alle» på stadion ropte etter straffe, men dommeren ikke reagerte i det hele tatt. Reagerte gjorde også Start-spillerne, i en slik grad at en av dem pådro seg gult kort i sin iver etter å få tildelt et gult kort til Grorud-spilleren som gikk i bakken. Jeg synes videoen min viser at dommeren her handlet helt rett: Dette var ikke straffe, men definitivt heller ikke gult kort for filming.
Det ble lite dramatikk videre i omgangen, og lagene kunne ta pause med 0-1 på tavla. Jeg orka ikke å stå i kø, så jeg droppa å prøve meg på kiosken, og ble heller sittende og prate sjit med de rundt meg.
Etter pause kom hjemmelaget friskt i gang, men bare drøyt fem minutter etter at dommeren hadde blåst i gang omgangen fikk de seg en solid kalddusj. 0-2, og nå mistenkte jeg at det var kjørt for de gulblå. Startspillerne så virkelig ikke ut som om de hadde tenkt å ta noen unødvendige sjanser, dette skulle de hale i land.
I det 71. og 73. minutt kom det så to kjappe scoringer til fra de for anledningen sortkledde, så for en med sympati for hjemmelaget var nå det mest underholdende Martin Høylands besvær med å få på seg kapteinsbindet etter et bytte. Bindet kom til slutt på, og om det var effekten av dette som gjorde seg gjeldende skal være usagt, men knapt fem minutter før full tid kunne Oscar Aga (hvem ellers?) juble for nok en scoring i årets 1. divisjon, og tross en helt usannsynlig sjanse til Start på overtid endte kampen dermed 1-4.
Som om jeg ikke hadde namedroppet nok kjentfolk i innledninga til bloggposten, så passerte også Frode Lia forbi hovedtribunen på tampen da vi ventet på å komme oss ut. Usikker på om jeg har vært på en så fotballcelebritetstung kamp noensinne!
Med håp om tre poeng og å fjerne seg noe fra bunnen av tabellen i Tippeligaen var vi en liten gjeng Isberget-medlemmer som hadde plassert oss inn i en minibuss på vei fra Oslo til Sørlandets hovedstad søndag formiddag.
Etter en begivenhetsløs tur med en rekke pissepauser ankom vi Kristiansand, og stakk innom Start-supporternes pub for å si hei, plukket opp de tilreisende fra Stavanger, og dro til stadion. Her ble vi først møtt av en utrolig lite samarbeidsvillig innkjøringsvakt, som ikke viste noen forståelse for logikken i at bortesupporternes minibuss fikk parkere på parkeringsplassen ved bortesupporterinngangen, hvor den hadde stått hvert eneste år. (Etter at vi fikk snakka med noen andre fikk vi flytta bussen dit senere, men utrolig unødvendig å lage så mye rot om en fillesak som dette)
Vel inne på stadion tapetserte vi bortefeltet med effekter, flagga etter beste evne, feira 0-1, og deretter ble alt bare sorgen. 1-1 og 2-1 kom, og til tross for et hjemmelaget ble redusert til ti mann de siste minuttene endte vi opp med en hjemtur uten poeng i kofferten.
Til alt hell gikk de fleste andre resultater i Tippeligaen denne helga også vår vei, og stemninga i bussen letta noen hakk da Vålerenga utligna mot Stabæk like før slutt i kveldens siste kamp.
Etter avreise fra Sør Arena stakk vi innom i dyreparken, da vi regna med det var der spillerne hadde hatt garderobe (basert på prestasjonene på banen), men etter å ha ventet noen minutter uten at de viste seg ga vi opp og dro videre hjem.
Epilog: På T-banen hjemover etter vi var kommet tilbake til Oslo ble jeg sittende ved siden av en fyr som ikke virka veldig fotballinteressert, men likevel begynte å småprate om fotball siden han så at jeg reiste i supporterantrekk. Ikke helt uvanlig at man får kommentarer når man er «uniformert», så jeg reagerte ikke med en gang, men jeg skjønte tegninga da han like før han forlot banen sa «Jeg er supporter av han det står om i denne boka», og ga meg et eksemplar av Gideonitt-utgaven av Det Nye Testamente og Salmenes Bok. Mye rart man opplever som supporter!
Troppet opp grytidlig på et bussdepot like ved Grorud togstasjon og inntok det forreste setet i bussen. Etter å ha plukket opp hovedgruppen av medsupportere utenfor Tordenskiold pub i sentrum satte bussjåfør Tommy kursen mot E18, og etter å ha plukket opp folk i Sandvika, i Drammen, i Larvik og i Porsgrunn (Samt et veikryss som var så obskurt at jeg ikke fikk med meg hva det het der), var vi blitt nesten 30 stk som freste avgårde gjennom Telemark og Aust-Agder mot Kristiansand.
Vi kom fram i god tid før kampstart, og fikk til og med ordna et lite gruppebilde foran bussen før vi tusla inn på stadion og klargjorde supporterutstyret.
Da kampen starta skinte sola og alt var fint, men etter bare noen få minutter begynte det å bre seg en dis over himmelen, og også humøret hos oss fra Isberget ble litt formørket: Start klarte å score direkte på en corner! «Jaja,» tenkte jeg, «det var da mest flaks, og det er plenty av tid å snu det på».
Hva skjer så? Jo, under et kvarter senere øker Start til 2-0, denne gangen som følge av total mangel på kommunikasjon. Jeg blir superfrustrert, men vi fortsetter å prøve å holde trøkket oppe fra tribuna. Ikke lenge etter får vi se «Cobra» klare å knote ballen i mål på motsatt side av banen, og vi går til pause med nytt håp, og 2-1 på tavla. (Strengt tatt sto det bare 0-0 på tavla, fordi den var ute av drift, så resultatet lå i hjørnet på storskjermen).
Andre omgang fortsatte slik den første hadde avsluttet, med en kanonade fra Tromsøs spillere mot Starts mål, men en god og heldig Opdal holdt Start inne i kampen, samtidig som Tromsøs avsluttere også trengte å få stilt inn siktene bedre.
Mot slutten av kampen puttet Start et mål til, og sluttresultatet ble 3-1.
Bussturen hjem ble, ikke overraskende, lang. Det som er mer overraskende var hvor lang den faktisk ble. Gjennom Telemark sto trafikken på E18 omtrent stille, og vi tapte langt over en time tid. Dette medførte at vi også måtte ta en avstikker til Horten og levere noen som skulle til Østfold og bare ville komme seg hjem om de tok Bastøfergen.
Sendt men godt kom vi endelig tilbake til hovedstaden like etter midnatt, og fikk deponert bussen igjen og etter hvert også kommet oss hver til sitt.
