Viser innlegg med etiketten strømsgodset. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten strømsgodset. Vis alle innlegg

mandag 14. juli 2025

Strømsgodset - Tromsø 2-3

Etter lørdagens «Västderby» var jeg spent på hvordan søndagen skulle kunne toppe det å slå erkerivalen. Etter å ha pakket for noen ukers ferie satte jeg kursen vestover, og fant fram til baksida av stadion i Drammen. Her konkluderte jeg med at jeg skulle bli sittende i bilen og vente på at det ble tid for å gå inn til eliteseriekampen mellom Strømsgodset og Tromsø.


Mens jeg satt der kjente jeg at naturen kalte, og jeg kan ikke gjøre annet enn å hylle vaktene som slapp meg inn en drøy halvtime før inngangen var åpnet så jeg kunne få gjort mitt. Jeg kom etterhvert ut igjen, og tok plass i køen sammen med Niklas med far og sønn som var de som var først ute utenom meg. Det kom etterhvert sigende litt flere til, og da klokka ble fire slapp vi endelig inn. Det bar da rett i kioskkøen, hvor jeg kjøpte meg en is som viste seg å ha hatt det noen grader varmere enn ønskelig, men likevel var forfriskende.

Inn mot kampstart kom det flere og flere rødhvite, og etter litt fram og tilbake hadde Henning og Håvard sammen med de andre av de mest aktive klart å få organisert et slags felt (Seriøst, Godset, hva er vitsen med et svært reklamebanner midt på bortetribuna?). Vi starta synginga alt under oppvarminga, og noen av oss var nesten litt bekymra for om vi skulle brenne av alt det musikalske kruttet (annet krutt har vi holdt oss unna ei stund nå) alt før kampen var kommet i gang, men med såpass mange som var her i dag burde det likevel gå bra.


Da kampen kom i gang så vi snart at TIL hadde tenkt å fortsette den rekordlange rekka med seiere. Sju på rad hadde det blitt så langt, mens dagens hjemmelag på sin side var i stikk motsatt situasjon med sju tap på rad. En Runar Norheim i storform sørget i det 9. minutt for 0-1, før han fem minutter senere nesten kopierte det han hadde gjort like før og satte inn 0-2. På bortefeltet kløp vi oss i armen og lurte på om det vi så på virkelig skjedde!


Dessverre virket det mot slutten av omgangen som om varmen hadde krevd sitt, samt at den gamle myten om at 2-0 er en farlig ledelse også slo til. «Gutan» slapp Strømsgodset inn i kampen igjen, og rett før pause fikk de mørkeblå kranglet ballen inn i mål etter en dødballsituasjon.

Det sto dermed 1-2 da lagene gikk i garderoben for å kjøle seg ned litt, mens vi på tribuna fikk hvilt stemmene litt. En rimelig solid andel av de mange frammøtte valgte også nå å besøke kiosken, mens jeg fant ut at vannet vi hadde fått på feltet fikk holde til jeg kom meg i bilen igjen etter kampen.

På plass på tribuna igjen var det igjen tid for synging, og vi prøvde etter beste evne å mane våre rødhvite helter framover. Her var det bare å kjøre på!


Dessverre glapp det igjen for laget fra nord. Strømsgodset leverte en klassekontring litt over halvveis uti omgangen, og med 2-2 var vi like langt. Skulle det virkelig bare bli ett poeng og stopp på seiersrekka i dag?


Da vi gikk inn i overtida sto det fortsatt bare 2-2, men både vi på tribuna og de ute på banen var fast bestemte på å gjøre vårt ytterste for at alle tre poengene skulle bli med nordover i utstyrskassene til Martin Ramleth. Strømsgodset på sin side virket mer enn fornøyde med å tilsynelatende å ha ett poeng i lomma, men da hadde de glemt å regne med Finnfjordens store sønn, Runar Norheim! Drøyt fem minutter på overtid herjet han litt med hjemmelagets høyreside, før han leverte en perfekt pasning til vingbackkollega Leo Cornic som var på helt rett sted og satte ballen i mål til 2-3! Vi fikk nå noen helt vanvittige jubelscener, hvor begge de to involverte stormet opp mot tribuna for å feire sammen med familie og andre supportere!

2-3 ble også sluttresultatet, og stadion ble foruten vår tribune svært raskt tømt. Foran der vi sto ble Cornic mannen som fikk megafonen og ledet an i Sa-Sa-Sa, før det var tid for litt hopping og Gutan Olé!


Etter litt mer jubel, litt hyllest av trener Jørgen Vik, og generell glede, så ble det tid for å forlate Drammen. Jeg satte kursen nordover, og kom litt etter klokka to på natta fram til Trondheim, hvor det var tid for en liten pitstop før ferden hjemover skulle fortsette mandag formiddag. Underveis ble jeg for øvrig også gjort oppmerksom på at et bilde av meg etter at gleden ble så stor at trøya røk av hadde havnet på forsida hos Nordlys. So much for å trappe ned som supporter…

Faksimile: Nordlys.no

(Og til slutt: Sorry Guliganere og andre Elfsborg-supportere: Måten seieren i denne kampen kom på gjorde at den overskygget derbyseieren dagen før)

fredag 9. februar 2024

Vålerenga - Strømsgodset 1-2

Da jeg innså at jeg måtte vente på svar på noen eposter før jeg kunne ta helg fant jeg ut at jeg like gjerne kunne avspasere litt nå midt på dagen og så jobbe ferdig etterpå. Jeg forlot derfor hjemmekontoret, møtte Sören og haiket med ham ned til Valle, hvor det var klart for treningskamp mellom Vålerenga og Strømsgodset.


Til å være en fredag klokka ett var det en imponerende forsamling mennesker som hadde samlet seg inne i Vallhall for å se det ferske OBOS-ligalaget ta imot motstand fra Eliteserien. Etter at avspark var tatt ble det raskt klart at det var drammenserne som spilte i divisjonen over de kongeblå, men like solid som overtaket deres var også ineffektiviteten deres foran mål. Sammen med Lars, Jakub og Stig-André som også hadde tatt turen fikk vi dermed se at det fortsatt sto 0-0 da lagene gikk til pause.


Jeg tok meg en runde i pausen og møtte underveis en rekke mer eller mindre prominente Vålerenga- og Strømsgodset-supportere, med kanskje Kasper som den mest fremtredende av dem alle. Jeg hadde en plan om en bedre middag på ettermiddagen, så jeg droppa å ødelegge apetitten i kiosken, men holdt meg til et medbragt lite arsenal med drikke.


Etter hvilen virket Vålerenga litt freskere enn de hadde gjort i første omgang, og da det viste seg å være hjemmelaget (som av mystiske grunner sto oppført som bortelag i enkelte apper) som først fikk nettkjenning i det 66. minutt var det isolert sett for denne omgangen kanskje ikke så ufortjent, men kampen sett som helhet så langt var det noe mer flatterende med VIF-ledelse.

Apropos apper med mystiske oppføringer, like etter at osloenserne hadde tatt ledelsen tikket det inn varsel om at Strømsgodset hadde utlignet. I et slags Chris Kamara-øyeblikk med motsatt fortegn konkluderte vi med at her hadde noen sett noe ingen andre hadde sett, eller så var det voldsomt gode spådomsferdigheter ute og gikk.

Joda, i det 79. minutt kom 1-1-scoringen som var meldt vel ti minutter tidligere, og jeg begynte å lure på om man også kunne få de riktige tallene til kveldens EuroJackpot levert i denne appen.

Vålerenga hang nå litt i tauene, men de fikk faktisk på ny ballen i mål. Denne gangen var det riktignok som resultat av en ulovlig rask igangsetting der ballen på ingen måte lå stille, og dermed ble scoringen riktig annullert.

I det 85. minutt kom så dagens fineste mål da en Godset-spiller fyrte løs fra litt distanse og ballen gikk inn til 1-2. Like etter prøvde FlashScore seg igjen som spåmenn, da det kom varsel om at Vålerenga hadde utlignet. Igjen var dette en scoring ingen hadde sett noe til, og denne gangen endte kampen 1-2 til Godset uten at den varsla utligninga var kommet. Kanskje jeg må vente med å få EuroJackpot-tallene på forhånd denne gangen også?

Vi forlot hallen og satte kursen oppover Groruddalen igjen, hvor jeg nå inntok butikken for å kjøpe ingrediensene jeg manglet til en episk pastamiddag!

søndag 30. april 2023

Strømsgodset - Tromsø 0-1

Søndag, og eliteserierunde! Etter å ha startet dagen med et lite besøk hos NRK dro jeg hjem og fulgte med på Ulf-Johnnys jakt på toget. Forza Tromsø hadde nemlig planlagt å ta felles tog fra Oslo til Drammen, og Kårviks store sønn skulle lande på Gardermoen litt i siste liten for å rekke dette. På mystisk vis gikk dette bra, og mens de ivrige toget til Buskeruds hovedstad for å pumpe opp stemninga litt laget jeg litt trashfood før jeg plukket opp Marita og fulgte etter vestover. Etter å ha sluppet henne av ved samlingspuben kjørte jeg til stadion og parkerte før jeg tuslet ned til puben selv akkurat tidsnok for å bli med i samlet tog opp til stadion igjen. Det var klart for eliteseriekamp mellom Strømsgodset og Tromsø.


Det hadde vært mobilisert voldsomt i Tromsø foran denne kampen, og det var en svært solid gjeng som hadde kommet sørover til helga. Etter å ha forsert sikkerhetskontrollen gjorde vi klart alt utstyret (Etter at Håkon hadde måttet jogge tilbake på puben for å hente en bag med flagg og bannere som Noen™ hadde klart å la ligge igjen der).


Vel, til kampstart var alt utstyret på plass, og det ble raskt klart at sikkerhetskontrollen på vei inn til bortefeltet hadde vært noe utilstrekkelig. Noen skummelt utseende typer dro fram blussene, og kampstarten ble akkompagnert av lys, røyk, og en «Tromsø på tur»-tifo.

Det som skjedde ute på kunstgresset i første omgang ble egentlig litt antiklimaktisk med så bra trøkk fra tribuna. Et sjansefattig oppgjør, som var hårfint mer givende å følge med på enn hva forrige kamp på østlandet hadde vært. Litt urovekkende var det dog at Godset tok mer og mer over, men da det ble pause sto det fortsatt 0-0.


Etter et lite kvarter var vi igjen i gang, og «Gutan» virka nå litt mer på hugget igjen, samtidig som vi på tribuneplass fortsatte å trøkke til. En liten tekstbannertifo med referanse til fjorårets supporterkamp på Alfheim ble vist fram, og noen hadde alt trukket i baris.


Med et drøyt kvarter igjen av kampen skulle det plutselig ble langt fler som rev av seg klærne! Nyervervelsen Yaw Paintsil trykket ballen i mål, og i de ville scenene som fant sted etterpå ble jeg både skåldet i kaffe og svidd i skalpen av brennende konfetti (Hvem var geniet som fant ut at konfetti og pyro var en god kombinasjon?), før et branntilløp i en sinkbøtte måtte tas hånd om. 0-1!

Resten av kampen ble ikke uventet en kamp litt med ryggen mot veggen, men med en om jeg skal si det selv massiv støtte fra tribunen klarte de rødhvite jobben, så da dommeren endelig blåste av kampen hadde TIL igjen tatt en trepoenger på bortebane, og Forza Tromsø hadde vist at de virkelig er i stand til å gjøre store ting også borte.





mandag 10. oktober 2022

Strømsgodset - Tromsø 1-2

Etter å ha forlatt Nordkisa havnet jeg i en grusom kø på E6 fra Gardermoen til Oslo, men i hovedstaden løste denne seg heldigvis opp. En god del senere enn opprinnelig planlagt svingte jeg opp ved Bygdøylokket og plukket opp Marita (Takk til henne for flere av bildene i denne bloggposten, forresten), og sammen fortsatte vi mot Drammen. Vi hadde heldigvis beregnet god tid, så en drøy halvtime før kampstart svingte vi inn ved Marienlyst stadion, og fant etterhvert også fram til inngangen til bortefeltet, så nå var alt klart for eliteseriekampen mellom Strømsgodset og Tromsø.


Etter hvert dukket også de som hadde varmet opp til kamp på pub opp, og det var bare å begynne å flagge og synge. Da kampen ble blåst i gang ble det futtet av litt pyro, mens flaggingen og syngingen fortsatte med full kraft.

«Gutan» startet ganske bra, men da hjemmelaget kom litt mer med i kampen uten at vi hadde fått noen scoring ble jeg litt bekymret. Flaggingen hadde også fått seg et lite skudd for baugen ved at Jørgen tidlig i kampen hadde flagget ihjel flaggstanga til det store Forza Tromsø-flagget, men jeg rykket ut og foretok en nødreparasjon som gjorde at synginga fortsatt ble akkompagnert av flagging.

Etter drøyt ti minutter ble min frykt virkelighet. Strømsgodset tok ledelsen, og syngingen og flaggingen stilnet i noen sekunder. På tribuneplass kom vi heldigvis raskt tilbake, mens spillerne ute på banen nå lot til å henge litt i tauene. Heldigvis ble vertskapets sjanser enten reddet, eller så var de litt for upresise, så stormen ble ridd av, mens vi sang og flagget!


Like før halvtimen var spilt kom så endelig det vi hadde ventet på. Hadde vi ikke sunget og flagget før, så gjorde vi det når August Mikkelsen vartet opp med et raid og en avslutning bare August Mikkelsen kan varte opp med. 1-1, og jeg stormet ned trappa med flagget i handa mens vi sang og jublet!
En dekorert Leif
1-1 sto seg til pause, og etter et lite kvarter pause fra flagginga og synginga braket det igjen løs både ute på kunstgresset («Gamle gress», du liksom!) og oppe på tribunene. Vi flagget og sang så mye at det etterhvert tårnet seg opp noen for drammenserne ganske urovekkende skyer over Konnerud, men lenge så det likevel ut til at kampen kanskje skulle ende med et uavgjort resultat.

Dette ville dog ikke Eric Kitolano ha noe av, og plutselig hadde han overrumplet hele Godset-forsvaret og plassert ballen i mål. Nå tok det helt av på den nordøstlige tribuna på Marienlyst. Skulle vi virkelig klare å hale inn årets første borteseier? Nå ble det ikke bare sunget og flagget, det ble også vist fram bare overkropper!


Sluttminuttene ble ikke overraskende fulle av nerver, men vi sang og flagget for fullt, og da dommeren etter drøyt tre minutters overtid endelig blåste av var det tid for feiring! Tre poeng på bortebane!

Jeg hadde egentlig avtalt å ta med Arne tilbake til hovedstaden, men han bestemte seg for å gjøre Drammen utrygg, så i stedet ble Simen og Marita mine eneste passasjerer østover gjennom høstferietrafikken. Tross kø de første kilometerne av turen var stemninga mer enn god i subaruen, og vi kom etterhvert trygt i hus, og jeg kunne få i meg et deilig kveldsmåltid.

søndag 28. november 2021

Lillestrøm - Strømsgodset 4-1

Etter å ha vært med en gruppe fra korpset mitt og spilt på et par borettslagsjulegrantenninger i kulda innså jeg at når jeg først var godt kledd kunne jeg jo like gjerne sørge for å få med meg en fotballkamp også. Satte derfor kursen mot Åråsen, og kjøpte billett på felt K hvor man har god sikt til både hjemme- og bortesupportere, i dette tilfellet altså LSKs og Strømsgodsets fans.

Da lagene marsjerte inn på gressmatta kom det ikke overraskende en ganske kraftig oppfyring av bluss fra de tilreisende supporterne.

Dommeren blåste i gang oppgjøret, og hjemmefansen ville ikke være noe dårligere.

Noe av det beste med all denne pyro-fyringa var at de 5-6 brannfolka som hadde tatt plass ikke langt unna meg på tribuna ikke lot til å være like bekymra som det DSB er. Det ble glist og flirt for hvert nytt bluss som ble futtet av.

Strømsgodsets supportere var ikke voldsomt mange, men de leverte en mer enn godkjent innsats på sangfronten. Det ble sunget og sunget og sunget, og på et tidspunkt tror jeg faktisk de til og med sang en liten hilsen til meg. Sangen stilnet dog midlertidig noe etter 21 minutter, da Thomas Lehne Olsen fikk satt en ball i mål til 1-0.

Kanarifansen hadde nå fått opp dampen borte på sitt område, og både kjente og ukjente melodier runget ut over Stilla og Brauterstilla naturreservat, men tross at de var ganske «outnumbered» sto drammenserne på i nordenden av stadion. I tillegg til synginga fikk vi jevnlige innslag av nye bluss som ble tent både her og der.

I det 43. minutt hadde jeg nesten begynt å forberede meg på at det ville bli pause med 1-0 på scoringstavla, men da LSK fikk et hjørnespark, hvem andre enn nettopp Thomas Lehne Olsen var sistemann på ballen før den igjen endte i nettet?

Spillet var knapt kommet i gang igjen før LSK igjen scoret, og lagene tuslet dermed i garderoben med 3-0 på lystavla og storskjermen.

Andre omgang kom igang ledsaget av litt mer pyro, men vi måtte vente over et kvarter før vi fikk nok en scoring. Igjen var det hjemmelaget som scoret, og nå hadde attpåtil Thomas Lehne Olsen laget sitt første hattrick i LSK-trøya.

Ute på banen begynte det nå å virke som de mørkeblå hadde resignert noe, mens på bortefeltet på tribuna var det bare en ting å gjøre: Lete fram galgenhumoren. De siste 25 minuttene av kampen runget Jahn Teigens «Optimist» ustoppelig fra de tilreisende, og knappe fem minutter før kampen var over kom endelig et lite trøstemål som takk for innsatsen til bortesupporterne.

Flere scoringer fikk vi ikke, så det endte 4-1. Etter å ha bivånet de to lags spillere takke supporterne for støtten satte jeg kursen mot bilen igjen, og traff på veien både Kim som skulle drukne sorgene og Morten/Roy/André/enda noen fler som skulle feire seieren.





søndag 19. mai 2019

Strømsgodset - Tromsø 3-1

Etter noen timers trombonespill på musikkhøgskola satte jeg kursen vestover for å heie Gutan fram til tre sårt tiltrengte poeng i eliteserien. Ved ankomst i Drammen fant jeg parkering ved Drammenshallen og tuslet opp til det nye bortefeltet, der hjemmesupporterne sto før.

På plass på stadion innså jeg at dette kom til å bli en varm affære, da vi hadde solsteiken rett mot oss på tribuna. Likevel: Heller sol enn sludd!

Første omgang bød tidvis på meget oppløftende spill fra TIL, og etter 23 minutter brøt jubelen ut på bortefeltet. Det sto 0-1!

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Bare to minutter senere kom utligningen, da et langskudd skifta retning og havna i mål. Max uflaks!

Etter en pause hvor det var obligatorisk å få seg litt is tok det bare tre minutter før det igjen ble scoret. Til vår store fortvilelse var det nok en gang hjemmelaget som scoret, og det sto nå 2-1.

Tross hardnakket innsats både på banen og på tribunen, flere TIL-scoringer ble det ikke, og da det på overtid kom en 3-1-scoring gjorde dommer Kjensli en rask slutt på lidelsene og blåste av nærmest umiddelbart etterpå.

Det var nå tid for galgenhumor, og jeg påpekte at siden OBOS-ligaen har tirsdagskamper, og 15.9.2020 er en tirsdag, så er det nok derfor TIL nå styrer mot tabellbunn.

Kjøreturen tilbake til Oslo ble dermed betydelig dystrere enn den hadde trengt å være, men en noe påseilet passasjer bidro til å heve moralen med ymse utspill.








lørdag 1. september 2018

Strømsgodset - Tromsø 2-4

Etter fem tap på rad i eliteserien for «Gutan» var vi nok ikke blodoptimister, vi som møttes på Tordenskiold pub for å ta buss sammen til Drammen.

På forhånd hadde VIF-supporter Peter varslet at han ville bli med på kamp, og advart om at han hadde elendig statistikk mot nettopp Strømsgodset. Jeg repliserte med at det hadde jeg også, så kanskje minus og minus ble pluss?

Etter ankomst Drammen var det bare å begynne å flagge for TIL, som måtte bruke de første minuttene av kampen på å ri av et voldsomt press fra de blå, og nok muligens også var heldige med en dommeravgjørelse eller to. Da vi nærmet oss halvspilt omgang tenkte jeg med meg selv at nå må vi passe på, og like etter dømte dommeren et for oss som så på fra tribunen uforståelig frispark fra 17 meter. Skuddet gikk først rundt muren før det ble stoppet av Gudmund Kongshavn, som så glapp det og vi måtte sjokkerte se ballen trille i mål!

Vi ga likevel ikke opp på tribuna. Etter å ha sunget litt til støtte for vår normalt svært gode keeper fikk vi på motsatt side av banen etter en halvtime se ballen på nytt gå i mål, så det var bare å eksplodere i jubel. Vi skjønte etter hvert også at det ikke bare var 1-1 i scoringer, men også 1-1 i tvilsomme keeperinngripener.

Seks minutter etter dette kunne vi på ny juble som gale. En av TILs spillere ble holdt inne i sekstenmeteren og dommeren pekte på straffemerket. Robert Taylor, som nettopp hadde signert en lengre kontrakt med klubben, gjorde ingen feil, og TIL hadde snudd kampen!

1-2 sto seg til pause, men etter hvilen tok det bare fem minutter før Godset på nytt fikk frispark fra farlig posisjon, og nok en gang satte dagens beste SIF-spiller ballen rett i mål. 2-2, og ny frustrasjon på bortefeltet.

Etter dette tok TIL mer eller mindre helt over kampen, og det var intet annet enn fortjent da Jostein Gundersen nok en gang kunne stange inn en corner. Den ville jubelen måtte riktig nok vente litt, da assistentdommer markerte for offside, men etter en diskusjon med hoveddommer ble det avgjort at den offsideplasserte spilleren ikke hadde forstyrret Godsets keeper, og målet ble gjort gjeldende!

Ti minutter senere gjorde Simo Valakari et par bytter, og satte blant annet innpå sin sønn Onni, som bare brukte fem minutter på å vise at faren hadde gjort et svært godt bytte. Etter et strålende forarbeid av Magnus Andersen og Gjermund Åsen, hamret han ballen i mål, og kampen var avgjort.
Foto: Eurosportplayer
Tross avsindig mye overtid, så klarte aldri Godset å hindre TIL i å ta alle tre poengene med nordover, og vi kunne for første gang på svært lenge feire en borteseier sammen med spillerne.

Peter og jeg konkluderte med at minus og minus virkelig ble pluss, så nå er jeg skyldig ham å bli med til Drammen en gang Vålerenga skal spille der.




søndag 24. september 2017

Strømsgodset - Tromsø 2-1

Endelig TIL-kamp på Østlandet igjen, og en anonym velgjører (Nei, denne gangen var det ikke Trond Mohn) hadde spandert buss til Drammen for Isberget!

Dessverre var vi likevel en ganske eksklusiv gjeng som tok plass på bussen fra Oslo, men vi konkluderte fort med at her var det snakk om kvalitet over kvantitet!

Ved ankomst Drammen tok vi først en visitt på pub i sentrum hvor vi fikk se Aleksander Kristoff ta VM-sølv i Bergens gater, før vi ble busset videre opp til stadion.

Nesten før kampen var kommet i gang hadde hjemmelaget tatt ledelsen, og de fortsatte kjøret det første kvarteret så hardt at det var utrolig at det fortsatt bare sto 1-0 til pause, selv om TIL hadde kommet mye mer med i kampen etter halvspilt omgang.

De frammøtte drammenserne hadde tydeligvis ikke fått med seg beskjeden om at Isberget hadde gratisbuss denne kampen, for like før pause kom det noen mynter flagrende gjennom lufta mot bortesupporterfeltet, og til tross for gjentatte oppfordringer fra sin soneleder var vakta som sto foran oss tilsynelatende ute av stand til å snu seg og følge med på supporterne i stedet for det som skjedde på banen. Svakt, Godset!

Etter pause var det et helt annet TIL-lag som kom på banen enn det vi hadde sett første del av første omgang. Masse innsats gjorde at det ikke var mer enn rett og rimelig da 1-1-målet kom etter drøyt fem minutter. En strålende enkeltprestasjon i Godsets angrep gjorde likevel at hjemmelaget igjen kom i ledelsen etter et kvarter av andre omgang, og siden fotball har en tendens til ikke alltid å være rett og rimelig, så endte kampen 2-1.
Den eneste trøsten denne søndagen måtte dermed være at det tapende lags keeper stilte i hjemmelagets shorts, men hva hjelper det? Nesten alle de andre bunnlagene tok poeng, så nå begynner veien opp til trygg plass for Gutan å bli lang!

Bussturen hjem var heldigvis ikke så lang, så etter litt buss, litt t-bane og litt kjøring (via Nittedal for å levere hjem turens yngstemann) var jeg trygt hjemme og kunne trøstedrikke vaniljecola.