Etter division 7-matchen i Uddevalla fredag kveld dro jeg til Stenungsund og overnattet før jeg kunne starte lørdagen med en «flott» hotellfrokost (Det viste seg at hotellet jeg hadde hyret meg inn på tilbød frokost i form av vouchers til bensinstasjonen eller kaffebaren like ved). Jeg satte deretter kursen videre sørover mot Göteborg, og parkerte i et parkeringshus som forhåpentligvis ville hjelpe bilen min å ikke bli stekt mens jeg var på Allsvenskan-kampen mellom IFK Göteborg og mitt kjære Elfsborg.
Jeg var mer enn tidlig ute, men dette var ikke tilfeldig. Guliganerna hadde booket seg inn på Surr Arena for å ha et samlingssted, og jeg gikk hit og traff en rekke kjentfolk, før jeg fikk selskap av Start-supporter Oddvar som også skulle på Gamla Ullevi (Som altså egentlig er nyest av de to Ullevi-ene) på det såkalte «Västderbyt» i dag.
Etter å ha nytt stemninga på samlingsstedet ei stund snek vi oss avgårde litt før det var planlagt felles avmarsj så vi kunne svippe innom kjøleboksen i bilen min og hente noe å drikke, og så skilte vi lag utenfor stadion ettersom vi skulle inn hver vår inngang.
Jeg hadde jo besøkt dette flotte stadionet en gang før, men da i en langt mindre spenstig sammenheng enn det som ventet i dag. GAIS - Qviding er kanskje et byderby, men fra en kamp på nivå tre hvor det kanskje var én bortesupporter var det et stort sprang opp til et utsolgt hatoppgjør, hvor det for oss bortesupportere også ville være ganske sesongdefinerende med en seier som ville gi fortsatt heng på tabelltoppen i dag.
På plass på arenaen stilte jeg meg først bak capotårnet midt på, men så merket jeg at det var åpnet også til det ytterste feltet, og at flere av de jeg likte å stå i nærheten av plasserte seg her, så jeg seg bort dit, og inntok en litt dårligere plass rett bak det andre capotårnet. Herfra sang vi litt inn mot kampstart, og selv om jeg på forhånd hadde hørt masse oppsnakking av hjemmelagets hymne «Snart skiner Poseidon», så må jeg innrømme at jeg etter å ha vært der på kamp fortsatt ikke aner hvordan den høres ut ettersom vi sang så bra på det jeg isolert sett må si var et vanskelig bortefelt å få til å henge sammen.
Ved kampstart ble det så futta av litt gul røyk, og så var moroa i gang. Vi sang og sang og sang, mest om våre egne eleganter, men innimellom litt om hvor mye vi misliker Göteborg generelt og IFK spesielt, men etter 26 minutter fikk sanggleden seg et skudd for baugen. De blåhvite gikk opp i 1-0. Etter å ha summet oss litt fikk capoen oss tilbake i drift, og sammen manet vi spillerne framåt!
Mot slutten av omgangen begynte jaget fra di gule å bære frukter. Et frispark ble slått langt inn i feltet, og plutselig hadde backen Rasmus Wikström klart å smette foran IFKs målvakt og stanget ballen i mål til 1-1 etter 40 minutter. Herregud som vi jublet!
Som om dette ikke var nok. I det vi gikk inn i overtiden gjentok historien seg. Denne gangen var det et langt innkast som traff hodet til samme mann, og ble stusset forbi keeper og i mål. 1-2, og nå virkelig eksploderte bortefeltet!
Helt på tampen av overtida trodde blåvitt at de hadde utlignet, men et raskt blikk bort på assistentdommeren viste at de hadde jublet for tidlig. Det var dømt offside, og dermed sto det fortsatt 1-2 når spillerne gikk i garderoben, og et betydelig antall av publikum forsvant for å få tak i noe drikke. Jeg klarte underveis i pausen å lokalisere Ludvig og Martin som satt ikke så langt unna meg på øvre hylle (Totalt var 18 av mine Futbology-venner sjekka inn på kampen), og fikk også stadige rapporter derfra om at nå måtte jeg gjøre som capoen sa og synge høyere.
Og sang gjorde vi utover i andre omgang, og hadde det ikke vært trøkk før, så ble det iallfall det da vi med knappe tjue minutter igjen av kampen fikk se Värmlands store sønn, selveste Per Frick gjøre seg klar til å komme inn!
«Frickadona» kom inn og fikk masse støtte, men da vi i siste ordinære spilleminutt fikk se Johan Larsson komme inn ble det noen svært solide runder med sang også til ham, fram til dommeren etter fire laaaaaange minutters tilleggstid ble blåst av. 1-2 hadde holdt seg, og Elfsborg hadde vunnet kampen! Mens resten av stadion ble tømt på rekordtid holdt vi på bortefeltet oss på plass en god stund for å juble sammen med spillerne.
Det ble også noen til runder med synging, og siden en god ting ikke kan sies for ofte: Elfsborgs nummer sjutton, Per Frickadona, våran Maradona, han gör måååål!
Da jeg gikk tilbake mot parkeringshuset så jeg plutselig blålys i enden av gata, og det viste seg å være politiet som eskorterte de sju bussene med supportere som skulle hjem til Borås, så jeg fikk jublet litt til dem før jeg selv satte kursen nordover mot Norge og Oslo igjen, via litt shopping på grensa ettersom jeg plutselig kom på at etter den enkle frokosten hadde jeg glemt å spise resten av dagen! Resultatet ble en deilig biff på grillen (Selvsagt med Elfsborg-gult tilbehør) da jeg endelig kom hjem.
Gleder meg allerede til neste Elfsborg-kamp, som for meg ser ut til å bli hjemmekampen mot Halmstad i slutten av august.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar