Viser innlegg med etiketten molde. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten molde. Vis alle innlegg

lørdag 28. september 2024

Molde - Tromsø 5-3

Etter gårdagens lille jubileum fikk jeg meg en god natts søvn før lørdagen startet med frokost sammen med Ronny og Adrian. Martin glimret med sitt fravær, men et par minutter etter utsjekktid dukket han også opp, før det også kom sigende en gjeng fra Álfheimar som hadde kjørt fra Trondheim i pissregn uten vindusvisker på førersida på bilen. Noen kvinnelige supportere fra Sunnmøre dukket også opp, før ingen ringere enn Pernille stakk innom for å si hei. En drøy halvtime før avspark ble det så såpass opphold at vi mota oss opp til å gå de få meterne bort til stadion, klare for å se eliteseriekampen mellom Molde og Tromsø.


På plass på bortefeltet hengte vi opp banner og klargjorde flagg, før vi bestemte oss for at med det været som var meldt i dag var det nok best å klumpe seg sammen bakerst på tribuna i stedet for å stille oss forrest. Innledningsvis så det likevel ikke så aller verst ut. TIL så derimot tidvis aller verst ut, og det toppet seg da romsdalingene etter seks minutter fikk satt ballen i mål til 1-0.

Fra tribuna prøvde vi knapt femti frammøtte likevel å gjøre vårt for å mane «Gutan» til kamp, men om jeg skal være ærlig: Den førsteomgangen TIL leverte var en skandale! Omtrent halvveis i omgangen økte blåtrøyene til 2-0, og tidvis virket det som vi hadde mer flaks enn vi fortjente siden stillinga ikke var enda verre. Mye skyldtes utvilsomt uflaks hos Molde, men helt på tampen av omgangen vartet Vetle Skjærvik opp med ei superviktig redning på strek som gjorde at det ikke var verre enn to måls underläge til pause.

Da andre omgang tok til hadde TILs trenerteam tatt noen grep, og det så umiddelbart bedre ut. De rødhvite slet fortsatt med å trenge gjennom MFKs forsvar, men nå ble det skapt noen sjanser, og etter først å ha brent en god mulighet klarte i det 56. minutt vingback Leo Cornic å smelle ballen i nettet til 2-1.

Gleden over reduseringen ble dessverre kortvarig. Med et drøyt kvarter igjen av kampen fikk Molde først en straffe som ble satt i mål til 3-1, før de igjen scoret bare noen minutter senere. Med 4-1 så det nå ganske umulig ut, men vi trøstet oss samtidig med at det nå faktisk var uavgjort om vi så fjorårets kamp og denne under ett.


Etter at TIL hadde gjort en haug med bytter fikk Cornic nok en scoring, og med 4-2 var vi nå foran i sammendraget! Dette ville dessverre ikke Kristian Eriksen ha noe av, så litt inn i overtiden satte han inn 5-2, men så fikk TIL et frispark fra farlig posisjon lenge etter at overtiden kunne vært avsluttet. Svenske David Edvardsson (som jeg første gang så i hans barndomsklubb Grebbestad i 2018) ladet kanonen og fyrte av rett i nettet! 5-3, og 7-6 sammenlagt!


Dommeren blåste av, og etter å ha minnet spillerne på hva som forventes i neste kamp kunne vi prøve å få tørket flagg og bannere mest mulig før kursen ble satt mot Trøndelags hovedstad for oppladning til nye eventyr.

tirsdag 31. oktober 2023

Molde - Tromsø 1-4

Etter å ha forlatt Brattvåg gikk turen tilbake til Molde forbausende fint, og jeg fant attpåtil rimelig greit fram til en parkeringsplass ikke langt unna stadion. Jeg tuslet ned, og fant til min store overraskelse bortefeltet nærmest tomt foran eliteseriekampen mellom Molde og Tromsø.


Heldigvis dukket snart de øvrige TIL-supporterne som hadde tatt turen til Romsdal denne mandagskvelden opp, og mens spillerne varmet opp lår og legger fikk vi fyrt i gang stemmebånd og flaggarmer. Jeg hadde lenge hatt en slags ekkel gruglede-forventning til denne kampen, men nå når vi var i gang kjente jeg at jeg virkelig gledet meg til å trøkke på sammen med Forza Tromsø igjen, så fikk det bare gå som det gikk ute på kunstgresset.

Det var ganske kjølig på nordvestlandet denne mandagen, noe som kanskje manifesterte seg tydeligst i at pyrobøttene på feltet vårt var fulle av is! Strengt tatt gjorde ikke dette så mye, ettersom ingen av oss omlag femti frammøtte hadde med noe pyro.

Ute på banen fikk TIL noen voldsomt irriterende tidlige gule kort, før TILs unge senegaleser Diouf sendte hele bortefeltet til himmels med en scoring etter 33 minutter. Skulle det endelig gå, skulle vi slå Molde borte?

0-1 sto seg til pause, og vi benyttet anledningen til å lade batteriene før nye 45 minutter med intens synging. Jeg hadde før kampen sagt at i kveld gikk vi for kvalitet og ikke kvantitet hva angikk antall bortesupportere, og det hadde faktisk tidvis virket som om jeg hadde rett. Hjemmefansen ble iallfall ingen match for oss, selv om de var ganske mange fler. (Men ikke flere enn at jeg tidvis nesten fikk flashback fra koronafotballfølelsen).


Etter pause tok det bare vel ti minutter før vi igjen ble sendt til himmels av nok et mål, og herfra var det «no looking back». Begge lag gjorde en god del bytter mens vi sang og sang og sang og sang, og tross at Molde lette fram sin desidert største kanon med lagkaptein Eikrem som kom inn fra benken, så var det Gaute Helstrups valg om å bytte inn Lasse Nordås som først ga resultat, da han etter 75 minutter scora 0-3, og så tre minutter senere også satte inn 0-4. Vi ikke bare var i ferd med å slå Molde, vi var i ferd med å karnøfle dem!

Dette måtte selvsagt feires på et (u)anstendig vis, så før jeg visste ordet av det hadde bekledningen på overkroppen røket, og rettighetshaver kunne prise seg lykkelig for at kampen gikk så sent på kvelden at de fleste mindreårige var lagt seg! NRK valgte på sin side å vinkle sin dekning i Kveldsnytt med litt slight bodyshaming.


Da kampen var over ble det en grundig runde med feiring og jubel, hvor det ble klart at TILs supporterkoordinator hadde vraket et kne, men hvem teller vel de falne på seierens dag? Vi kunne deretter trekke hver til vårt, før jeg etter alt for lite søvn ble vekket av vekkerklokka mi og fikk tatt en litt forsinka taxi til flyplassen så jeg ble kjempestressa med å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen før jeg kunne returnere til hovedstaden.

torsdag 28. september 2023

Kjelsås - Molde 0-1

Foran den første av årets semifinaler i cupen hadde jeg klart å skaffe meg akkreditering som presse, og jeg snek meg derfor litt tidlig avgårde fra kontoret onsdag ettermiddag. Etter en trikketur kom jeg til Grefsen, hvor jeg etter en liten spasertur var på plass på stadion, klar for å se oppgjøret mellom Kjelsås og Molde.


Det var enorm publikumsinteresse foran kampen, hvor såklart gjestene fra Romsdal var store favoritter. Da de ankom stadion var bortelaget svært raske med å komme seg ut på kunstgressmatta for å inspisere hvor ille dette skulle bli for dem. Jeg rakk likevel å slå av noen ord med ex TIL-spiller Casper Øyvann da han ankom arenaen.

Inn mot kampstart viste det seg at her kom det til å bli fullt. Veldig fullt. Alt en halvtime før avspark var hovedtribuna smekkfull, og folk måtte begynne å trekke inn mot kortsidene, hvor det for å si det mildt var dårlige siktforhold. Dårlig sikt var også bortefansen rammet av, da de var tildelt halve den nordøstlige kortsida som sitt bortefelt, og alt før kampstart kunne vi høre dem synge «Vi ser ingenting, vi ser ingenting, vi står på bakken, vi ser ingenting».

Så var tiden kommet, dommer Saggi ledet spillerne inn på matta, det ble hilst, tatt lagbilde, tatt myntkast, og så kunne gjestene i sine for anledningen hvite trøyer sparke i gang oppgjøret. Innledningsvis leverte de 3000 hjemmesupporterne et solid trøkk, og vi fikk også høre noen kamprop man oftere hører i Trondheim.

Tross solid trøkk fra tribunene, alt i det femte minutt fikk «Taket» seg en kalddusj da Molde lyktes med å overliste forsvaret og gå opp i 0-1.


Kjelsås ga likevel ikke opp, selv om styrkeforholdet var ganske tydelig. Blåtrøyene kom innimellom fram i noen angrep, og da en spesielt stor sjanse oppsto men han som var på vei gjennom ble taklet hørte jeg flere tilskuere i svingen snakke om at her skulle man hatt VAR!


Det gikk likevel mot pause med bare ettmålsledelse for gjestene, og jeg observerte et par unge karer som fant ut at dokø ikke var noe for dem, det var bedre å snike seg inn i buskaset for å gjøre det som måtte gjøres. Mens de sto der kom det plutselig en stemme fra andre sida av gjerdet, og jeg tror både de og jeg umiddelbart trodde at nå fikk de kjeft av naboen, men det viste seg at det bare var noen som skulle snike seg inn som lurte på om det var noen vakter i nærheta. Dette ble avkreftet, og der de var to som forsvant bak meg var de nå fem som kom ut igjen.

Det ble pause, og jeg innså raskt at det å prøve seg på kioskkøene var forgjeves, så jeg tuslet rundt og observerte folkelivet, før kampen igjen fortsatte. Fra hovedtribuna kom det litt blå røyk, uten at dette hjalp Kjelsås-spillerne noe nevneverdig. Molde fortsatte å se ganske kontrollerte ut, og i denne omgangen var det hjemmelaget som var heldige at VAR ikke er en faktor i cupen da de slapp å få straffe imot.

I sluttminuttene satte karene fra Oslos tak inn en sluttspurt, og på overtid var de svært nær å få den etterlengtete utligningen, men da kampen ble blåst av sto det fortsatt 0-1, og Molde hadde tatt seg videre til cupfinalen 2023. Hjemmepublikummet hyllet likevel spillerne for heltemodig innsats, mens bortefeltet blusset og feiret sammen med sine spillere.


Molde hadde kanskje vunnet kampen, men som jeg hørte Veton Berisha si da han forlot kunstgresset, «Det va'kje vakkert, men me e' vidare. Det e det som telle!»

Flere bilder fra kampen, både folkeliv og litt av det som skjedde ute på banen kan du se på Google photos.

Bonus for eventuelle Molde-supportere: Bilder av noen av Moldes spillere og trenere.

fredag 29. juli 2022

Elfsborg - Molde 1-2

Etter utflukten sammen med Kald Kaffe-redaksjonen til Örebro i fjor fikk svenske Elfsborg en liten plass i hjertet mitt. Da det ble klart at de skulle spille kvalifisering til Conference League bestemte jeg meg derfor kjapt for at tiden var inne for en utflukt til Borås arena. Ettersom første kamp i dobbeloppgjøret hadde endt 4-1 var ikke forhåpningene om avansement de største, men jeg hoppet i bilen og tråklet meg sørover gjennom Dalsland og Västergötland til jeg parkerte utenfor stadion drøyt halvanna time før kampen Elfsborg - Molde.

Etter å ha sust innom en asiatisk buffetrestaurant like før de stengte lokaliserte jeg inngangen til stadion, og etter å ha sett meg litt rundt fant jeg fram til plassen min. Pga UEFAs (heldigvis i ferd med å bli avviklede) forbud mot ståplasser var hele den såkalte «Elfsborgsläktaren» på kortsida stengt, og supporterne plassert i enden av langsida i stedet. Jeg hadde kjøpt en billett like ved disse, og kunne dermed fint være med på supportermoroa uten å skjemme meg alt for mye ut.

Da kampstart nærmet seg var det et til Molde å være svært imponerende bortefølge som hadde tatt plass i enden av motsatt kortside (Også her sto det store ståfeltet tomt), mens hjemmesupporterne flagget og sang for harde livet. Som sagt var det et sportslig tungt utgangspunkt for de gulsvarte, men positivt spill og noen ok sjanser tidlig i kampen tente et ørlite håp om at det kanskje kunne gå. Jeg visste at jeg hadde rundt fire timers kjøring for å komme meg hjem etter kampen, men jeg ville gladelig komme en halvtime-time senere i hus dersom det kom av ekstraomganger!

Etter å ha skrytt av bortefølget i forrige avsnitt, så må jeg dele ut dagens kaktus til de syv moldenserne som hadde klart å skaffe seg plasser like foran meg på tribunen. Det var såpass glissent at de burde skjønt at når de attpåtil tenkte å feire litt underveis i kampen, så burde de flyttet seg lenger unna de syngende hjemmesupporterne.

Guliganerna og de andre supporterne hadde nemlig ikke latt seg knekke av at de var flyttet på andre sida av hjørneflagget fra der de vanligvis sto. Setene på det nye supporterfeltet ble i beste fall ansett som små irritasjonsmomenter, her sto man, og her sang man.

Var stemningen ikke god nok fra før, så tok det helt av etter vel halvspilt omgang. Den gamle Jerv- og Sandnes Ulf-spilleren Baidoo scoret, og plutselig begynte det umulige å se mulig ut. Nå trengte man bare to mål til for å sikre ekstraomganger. Dessverre for oss med gule effekter på oss, da dommeren sendte lagene i garderoben til pause sto det fortsatt bare 1-0, noe jeg mistenkte var minst ett mål for lite til å få fullført opphentingen i andre omgang.

I en andreomgang hvor mitt personlige høydepunkt var at den gamle Grorud-helten Oscar Aga ble byttet inn ble mine bange anelser til virkelighet. Ikke bare mislyktes Elfsborg med å overliste Jakob Karlstrøm flere ganger, i tillegg scoret MFK både en og to ganger selv. Kampen endte dermed 1-2, og IFE-supporterne måtte skuffet forlate stadion etter å ha gitt klar beskjed til spillerne om at nå var det å «Krossa Häcken» på søndag som gjaldt.

mandag 11. juli 2022

Molde - Tromsø 5-1

Etter gårdagens regnfulle affære sto jeg opp i Ålesund, tok en stadionhjerte-rundtur på veien nordøstover, og kom etterhvert fram til Molde. Her hadde jeg ingenting å finne på selv om det var mange timer til kamp. Jeg parkerte derfor, og ble sittende i bilen utenfor Aker stadion hvor det noen timer senere skulle være eliteseriekamp mellom Molde og Tromsø.

Da kampen nærmet seg fant jeg ut at jeg skulle prøve å få organisert så jeg hadde strøm til kjølebagen min, og etter en prat med en hyggelig dame i MFK-ullgenser fikk jeg plugga kjølebaggen i en kontakt, og jeg kunne deretter gå mot bortefeltet og vente på at dørene skulle åpnes. Her møtte jeg to hyggelige vektere som skulle passe på de få som var ventet, og ekstra hyggelig var det jo at han ene opprinnelig kom fra Borås og var Elfsborg-supporter. Det dukket etterhvert opp fler rødhvite som ventet på at dørene skulle åpnes, og da det endelig skjedde stormet jeg inn for å få benyttet fasilitetene.

Da kampen ble blåst i gang var vi omlag tretti TIL-supportere på bortefeltet på et stadion som ellers lot til å være bedre besøkt enn man ofte ser på TV. Vi var derimot ikke stort fler enn Ronny og jeg som var i kategorien syngende supportere, så vi fant ut at i dag måtte det bli et enkelt repertoar, og stort behov for å spare på kruttet, vi nøyde oss derfor med å dra i gang enkle ropevarianter med innlagt klapping, og fikk iallfall med ganske mange på klappinga. 
Spare på kruttet gjorde vi dog ikke da Eric Kitolano etter seks og et halvt minutt fikk sikte og dundre løs mot Moldes mål i motsatt ende av banen. 0-1, og vi jublet som gale!

De blåkledde overtok dessverre kjapt ute på kunstgresset, og før tjue minutter var spilt hadde de både utlignet og tatt ledelsen. Noen minutter før pause trodde vi så vi var nær en utligning, men det ble istedet delt ut et gult kort, og når så hjemmelaget økte til 3-1 helt på tampen av omgangen var det bare å gremmes og forberede seg på null poeng i Molde, som sist jeg var her.

Andre omgang er egentlig ikke stort å fortelle om. Moldes Fofana benyttet anledningen til å herje med TIL et par ganger, og ved den ene scoringen så jeg at Molde-keeper Karlstrøm bare ristet på hodet av de tingene tenåringen fra Ouragahio drev med i motsatt ende av banen.

TIL kom noe mer med på notene mot slutten av omgangen, men flere scoringer enn den ene vi hadde fått innledningsvis ble det ikke, og jeg tangerte dermed mitt verste TIL-resultat med en ny 5-1-kamp i Møre og Romsdal.

Kjøreturen til Trondheim etter kampen ble dermed ikke noe kortere enn den hadde trengt å være, og på toppen av det hele kom jeg ca 1 minutt for sent til ferga på Kanestrøm, så jeg måtte vente 20 min ekstra der, og når jeg passerte Orkanger var E39 stengt så jeg måtte kjøre gammelveien til Børsa og brukte enda mer tid før jeg endelig kunne ta kveld.

mandag 27. mai 2019

Tromsø - Molde 2-1

Sto opp grytidlig, kjørte til Gardermoen og hoppet på et fly nordover. Sant å si var ikke forhåpningene så veldig store før TILs møte med serieleder Molde, men på kamp skulle jeg likevel. Da jeg sto og ventet på buss fra flyplassen til sentrum kom dagens første positive opplevelse: En taxi stoppet foran meg og vinket meg inn, og sa at han skulle uansett samme veien, så når jeg hadde flydd oppover for å se kamp, så kunne jeg like gjerne få gratis skyss!


Vel framme i sentrum tuslet jeg til en kafé hvor jeg fikk skaffet meg en solid brønsj, og jeg var deretter klar for å møte dagen. Jeg startet med en utflukt til Ramfjord, og inntok deretter puben hvor begge lags supportere var samlet før kampen.

Jeg tuslet etter hvert opp bakkene til stadion, rigget klart de store flaggene, og veivet som besatt ved innmarsj på stadion. Når kampen kom i gang gikk jeg og hentet meg et lite flagg, og før jeg hadde fått rullet ut dette, så hadde Magnus Andersen scoret! 1-0, og vi i Isberget var i ekstase!

Resten av omgangen ble en nervepirrende affære, men vi sang og vi sang, og vi klappet og trommet og ropte og danset og hoiet, og flere mål ble det ikke før pause.

Etter pause var det igjen tid for scoring, og nå var det ingen ringere enn Robert Taylor som fosset avgårde og måket ballen i mål. 2-0! Kunne det virkelig skje? Tre poeng mot serielederen?

Ikke lenge etter fikk vi nok en grunn til å juble fra tribunene. Mikael Norø Ingebrigtsen klarte å bli utvist, noe som ikke akkurat var noe å juble for, men desto større var jubelen da Gudmund Kongshavn reddet straffesparket som ble gitt i samme situasjon. Så deilig!

Med bare ti mann kjempet Gutan med nebb og klør, og da fjerdedommer tok opp tavla og viste at det skulle spilles seks minutter tilleggstid var vi mange som fryktet det verste. Bedre ble ikke magefølelsen da Molde etter noen minutter av overtida stanget inn en redusering.

Heldigvis, det endte uten flere scoringer, og en følelse av eufori det er lenge siden jeg har følt som Tromsø-supporter skyllet over tribunene mens vi feiret seieren. Etter kampen dukket til og med NRK opp, og dokumenterte lykkelige TIL-supportere!
Foto: Skjermskudd av NRK

Foto: Skjermskudd av NRK
På flyturen sørover igjen viste det seg at også Moldes spillere var med, og jeg må innrømme at da jeg på Gardermoen gikk fra flyet mot ankomsthallen gjorde jeg som TIL-angrepet, og fosset forbi Forren og Bjørnbak!

En herlig dag i Troms!

onsdag 4. april 2018

Molde - Tromsø 2-1

Etter en avslappende påskeferie hjemme i Rana tok jeg på tur sørover til Oslo andre påskedag en avstikker til Molde for endelig å få sett en TIL-kamp igjen.

Nattog til Trondheim, et par timer på øyet, og jeg var klar for å kjøre vestover på E39. Etter blant annet å ha passert et hus med både MFK- og RBK-flagg på fasaden(!), og en liten fergetur med innlagt svele, så ankom jeg Romsdalsregionen. Etter å ha kjørt i strålende vær fra Trondheim, var det et lite sjokk å møte rene snøstormen de siste milene inn mot Molde, og jeg så på twitter at det nesten ble spekulert i om enda en eliteseriekamp måtte utsettes!

Vel framme lokaliserte jeg to andre av Isbergets trofaste, samt en lokal TIL-supporter. Sammen med ganske mange inntok vi en lokal fotballpub, hvor det ble konsumert pizza og diverse drikke fram mot kampstart.

Vel framme på stadion fant vi 20-30 andre TIL-hengere, og gjorde oss klare for å støtte «gutan» fram mot årets første eliteseriepoeng.

Etter halvspilt førsteomgang skjedde dessverre det som ikke skulle skje: TIL slapp inn, ikke bare én gang, men to ganger måtte Gudmund Kongshavn inn i målet og hente ballen. Til alt hell kom det en velfortjent redusering like før pause, da den finske debutanten Robert Taylor presenterte seg på best tenkelige vis med en perlescoring!


I pausen ble det etter at jeg klok av skade sto over pølsene (Fikk bekreftet fra mine medsupportere at de fortsatt var elendige) gjort et forsøk på å få opp et lite banner med teksten «#METOO» som et apropos til voldtektstiltalen mot en av MFKs spillere, men vaktene lukta lunta, så vi måtte stå over denne gangen da de stirret veldig på oss.

Andre omgang ble en relativt jevnspilt affære, og det hadde absolutt ikke vært ufortjent dersom Tromsø hadde klart å utligne og få med seg ett poeng, men det ebbet ut uten flere mål. Samtidig så vi alle andre bunnlag ta poeng, så det ble snart klart at vi nå var forlatt alene på tabellbunnen. Likevel var det en viss trøst at til tross for for få mål, så var prestasjonen vi fikk se av en helt annen klasse enn både i generalprøven og serieåpningen.

Kjøreturen hjem ble litt lenger enn planlagt, og det var virkelig godt å legge seg hjemme klokka kvart over fire!


mandag 14. mars 2016

Molde - Tromsø 1-1

Endelig var dagen kommet. Etter en lang og kald vinter startet Tippeligaen endelig opp igjen!
Tromsø ILs åpningskamp ble spilt mot gullfavoritt Molde, og det var vel de færreste som på forhånd hadde gitt «gutan» håp om noe annet enn et hederlig tap.

Etter å ha vært i Trondheim på NM for Janitsjarkorps torsdag, fredag og lørdag ankom jeg Molde ti minutter før kampstart, og ble kvitt bagasjen min takket være veldig hjelpsomt personale på Scandic Seilet som lot meg få sette tingene mine på bagasjerommet der mens jeg var på kamp.

Jeg kom inn på stadion akkurat i tide (Molde, dere burde ha billettsalg for bortesupportere ved inngangen til bortefeltet, slik de fleste andre har) til å se hjemmelaget gå opp i ledelsen etter under 40 sekunder av kampen. Var dette et dårlig omen for hele sesongen 2016?

Vi 30-40 TIL-hengere som var dukket opp på bortefeltet ga ikke opp, og etter hvert viste det seg at heller ikke de rødstripete på banen hadde gitt opp, selv om de hadde fått en tøff start på kampen.

I pausen kjøpte jeg en av de trasigste pølsene jeg noen gang har spist på et fotballstadion. Beklager, Molde. Dette duger ikke!

Da andre omgang var kommet i gang var det tydelig at TIL hadde bestemt seg for å framstå vassere enn i første omgang, og da nyervervelsen Aron Sigurdarson fra Island driblet seg forbi et par mann og scoret fra spiss vinkel var jubelen enorm!

Til tross for et par nesten-katastrofer siste kvarteret, så kunne godt TIL ha klart å raske med seg alle tre poengene fra Molde, men alt i alt var vi fornøyde supportere som kunne trekke et lettelsens sukk da dommeren blåste av kampen og det fortsatt sto 1-1 på scoringstavla.

Som flere av spillerne og trenerne fra Tromsø påpekte etter kampen: Det kommer ikke til å være mange som tar med seg poeng fra Aker stadion i 2016!

Etter kampen foregikk turen hjem til Oslo halvsovende i passasjersetet i supersupporter Trond Grimstads bil. At mannen er bussjåfør var lett å merke, servicen var upåklagelig!