Nittedal - Enebakk 2-2

Jeg hadde egentlig planlagt fotballfri denne kvelden for en kjøtt-orgie på Brasilia, men da jeg dro derfra innså jeg at det var en åpning for litt kortreist breddeball. Jeg satte derfor kursen mot Trondheimsveien, og kom etter et lite kvarter fram til Bjertnes og fant meg en parkeringsplass. Jeg trasket så over kunstgressmatta og tok plass på tribuna, klar for å se åttendedivisjonskamp mellom Nittedal og Enebakk.

Stadionet til Nittedal hadde jeg ikke besøkt siden 2016, da klubben stilte lag i fjerdedivisjon, så nå etter at de hadde restarta på bunn av systemet var det ganske andre forhold som møtte meg. Tribuna var litt mer sliten, og det var betydelig mer plass der. Kampen kom uansett i gang ganske presis kvart over, og omtrent samtidig med at jeg trakk ned mot banekanten dukket Terje opp, og like etter satt ballen i mål til 1-0 i det syvende spilleminutt.

Mens jeg og Terje snakka om gjennomførte og planlagte groundhopping-eventyr bølget spillet fram og tilbake, med en myndig dommer til å holde spillere og trenere i ørene. Jeg følte at Nittedal kanskje hadde et lite overtak, men like etter at det hadde blitt gjennomført drikkepause kom de grønnkledde gjennom og satte inn 1-1 rett før det var spilt 22 minutter.

Etter dette jevnet spillet seg noe ut, men hjemmelaget virket fortsatt et lite knepp kvassere. Rett før pause klarte så han som hadde utlignet for grønntrøyene å pådra seg sitt andre gule kort, og dermed ville Enebakk måtte gjennomføre andre omgang med en mann mindre på banen.

Etter hvilen hadde sola gått ned, noe som var en klar lettelse etter en riktig så varm førsteomgang. Før ti minutter var spilt hadde hjemmelaget fått straffespark, og oppskriftsmessig tatt ledelsen 2-1.

Da timen var spilt klarte likevel Enebakk å sette ballen i mål nok en gang, nå etter et langt innkast. Dermed sto det 2-2 inn mot slutten av kampen. Skulle gjestene klare å skaffe seg sitt andre poeng for året her i kveld?

Nittedal presset og presset og presset på resten av kampen, men på nær utrolig vis klarte Enebakk å ri av stormbølgene, og helt på slutten av ordinær tid ble også et frispark satt i tverrliggeren, så her kunne man virkelig fått se et ran.

Godt inn i overtiden fikk så de grønne (ikke Miljøpartiet) en siste mulighet, men i det det som så ut til å skulle bli en kjempefarlig kontring virkelig var i ferd med å manifestere seg blåste dommeren av kampen. Dette var for å si det mildt lite populært hos bortelaget, som egentlig hadde grunn til å være storfornøyde med ett poeng med ti mann i 45 minutter, men nå helt opplagt følte seg bortdømt fordi de mista den siste muligheten.

Jeg takket Terje for selskapet, og gjorde som de andre knapt tjue fremmøtte, og satte kursen hjemover etter en overraskende morsom kamp!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.