Stadionet i kommunesenteret Prestfoss var ved første øyekast et imponerende skue. Publikumsfasilitetene var kanskje så som så, men et flott friidrettsanlegg rundt en gressmatte som ved andre øyekast viste seg å kanskje ikke være helt optimal, men vi får skylde på kaldværet som har vært på Østlandet de siste ukene for at matta ikke viste seg fra sin helt beste side. I to av sidene rundt banen var det oppoverbakke, så de som ville ha bedre oversikt enn nede fra banekanten hadde god mulighet til det. Jeg hilste på Christian som var speaker og kioskansvarlig (Godt hjulpet av et par småttiser), og tok så plass nede ved banen.
Vikåsen hadde starta sesongen med å ta nøyaktig null poeng på sine seks første kamper, så det var liten tvil om at et visst favorittstempel heftet ved vertskapet i kveld. Myntkast ble tatt, og når kampen kom i gang var det faktisk slett ikke så enveiskjørt som man kunne frykte innledningsvis. Riktignok var det hjemmelaget som de første tjue minuttene hadde vært nærmest scoring med et stolpetreff, men på cornerstatistikken som ofte også sier noe om kampbildet var det gjestene som lå klart foran.
Likevel, nøyaktig da vi var kommet halvveis i den første omgangen, så var det hjemmelaget som kunne juble, og her var det virkelig grunn til å juble. Målet som ga 1-0 var virkelig av det flotte slaget, og jeg hørte en lagkamerat av skytteren som erklærte dette som årets mål.
Etter scoringen tok kanskje hjemmelaget litt mer over, men uten at de klarte å overliste de bakre rekker hos orangetrøyene fra Mjøndalens svar på Beverly Hills. Ellers var lenge det mest nevneverdige som skjedde at en av Vikåsen-spillerne ble liggende nede ei stund etter å ha fått en smell i skuldra som gjorde at han måtte gi seg etterhvert, og at en av hjemmelagets menn fikk beskjed av dommeren om å komme seg av banen inntil han hadde fått på seg leggbeskyttere.
På grunn av skadesituasjonen ble det noen tilleggsminutter før pause, og godt ut i tilleggstiden vartet så Vikåsen opp med årets første bortemål, og også dette var virkelig en perle. Et frispark ble hamret forbi Nedre Sigdals gode keeper til 1-1.
Det var dermed ett mål til hvert lag da det ble pause, og mens spillerne la planer for andre omgang gikk jeg opp til kiosken og skaffet meg en helt nystekt vaffel. Meget bra, og jeg ble også stående og prate litt med noen lokale mens andre omgang startet.
Da kampen ble gjenopptatt tok det ganske nøyaktig 40 sekunder før ballen igjen lå i nettet, og oppskriftsmessig var det vertskapet som igjen hadde tatt ledelsen.
Etter at deres ukrainske målvakt hadde vartet opp med en klasseredning på et frispark fra sekstenmeteren overtok igjen de gule og fortsatte å å male på, og i det 55. minutt fikk vi også 3-1 på et frispark som om det ikke var tvillingen til det frisparket bortelaget hadde scoret på iallfall var beslektet.
I det klokka passerte 63 spilte minutter kom så 4-1, og det var vel nå svært liten tvil om at kampen skulle ende med hjemmeseier. Med ti minutter igjen ble riktignok et lite håp tent da dommeren dømte straffe, men når denne ble satt utenfor, da hjelper det lite.
Knappe fire minutter senere var det så hjemmelagets tur å få prøve seg fra ellevemetersmerket, og for dem gikk det riktig så bra. 5-1, og 84 minutter spilt.
Sluttminuttene av kampen vil først og fremst huskes for to ting. Det ene er mygg, for det ble enorme mengder av det etterhvert, og det andre er gule kort, som det ble nesten like mange av. Jeg talte ikke selv, men lot meg fortelle at det skal ha blitt delt ut hele 12 eksemplarer av arten, og det i en kamp som på ingen måte var spesielt stygg.
Kampen endte etter noen minutters overtid som neppe noen andre enn mygga satte pris på med 5-1 hjemmeseier, og Vikåsen må vente enda litt før de får sine første poeng i år. Selv hastet jeg mot bilen, og fikk på veien overrakt et Nedre Sigdal IF-skjerf som jeg kan innlemme i samlingen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar