OSI er altså Oslostudentenes idrettslag, og de stiller i år lag i både 5., 6., 7., 9. og 10. divisjon! Da jeg ankom stadion ble jeg kjapt gjenkjent av en av spillerne her som kom bort og hilste på meg før det kom beskjed fra speaker om at kampen var utsatt, heldigvis ikke mer enn fem minutter. Det viste seg at grunnen til utsettelsen var at dommeren var blitt forsinket, og ganske presis klokken 2019 kom han ilende inn på anlegget og fikk revet av seg overtrekksjakka.
Apropos trombonespill, da kampen kom i gang møtte jeg ingen ringere enn operatrombonist Torgrim som tilfeldigvis var innom på sin datters hjemmebane. ØHIL er jo som kjent en relativt stor klubb i damefotballsammenheng, og det er nok først og fremst for å få bedre forhold for førstedivisjonslaget deres at det flotte stadionet her er etablert like ved banen jeg besøkte i 2018.
Jeg begynte etterhvert som vanlig å sirkulere rundt banen, og plutselig møtte jeg også Terje, som i sitt forsøk på å nå et skyhøyt antall kamper i 2024 hadde tatt turen hit etter først å ha sett en andrelagskamp på Nordre Åsen. Vi vekslet noen ord, før han rømte i retning bilen for å hente noe mer klær, for i tillegg til at det var ganske frisk vind hadde temperaturen falt et ikke ubetydelig antall grader. Selv bet jeg tenna sammen, for i Bærum kan man vel ikke bli sett offentlig med sokker i sandalene, som var den eneste muligheten jeg hadde til å kle på meg mer.
Ute på kunstgressmatta skjedde det lenge veldig lite nevneverdig. Jeg syntes ØHIL hadde et slags overtak, uten at de klarte å utnytte det til annet enn å slå pasninger til hverandre. OSI-laget så på sin side ut til å ha et ambisjonsnivå de ikke hadde ferdighetene til å matche, og dermed fikk de ikke til allverdens.
Jeg hadde egentlig begynt å se for meg at vi skulle gå målløse til pause, da vi i det 43 minutt fikk se de hvitkledde sette inn 1-0 akkompagnert av sang og tromming fra ØHIL Ultras Yngre.
1-0 ble dermed pausestillinga, og jeg gikk bort og slo meg ned på tribuna sammen med Terje, for å se andre omgang derfra. Interessant nok syntes ikke han hjemmelaget hadde hatt det overtaket jeg mente de hadde hatt, men uansett ledet de nå kampen nå.
Etter pause var vi derimot skjønt enige om at det aller meste handlet om vertskapet, men fortsatt slet de med å trenge gjennom studentlagets forsvar. Da de halvveis ut i omgangen endelig lyktes med å komme forbi alt og alle, så gjorde de det til gjengjeld skikkelig, med et angrep en overivrig speaker karakteriserte som tiki-taka, mens jeg selv mente det var som en varm kniv i smør! 2-0 sto det iallfall.
Gjestene så nå helt sjanseløse ut, og litt inn i overtiden kom så også 3-0 når et hjørnespark aldri ble klarert.
Dette viste seg derimot å være det som skulle til for å vekke de sortkledde. Under ett minutt etter forrige scoring vartet en av dem opp med et kjempeskudd som snek seg forbi fingertuppene til bæringenes keeper, og dermed sto det 3-1 i det ballen ble lynraskt hentet ut av målet og plassert på midtbanen.
OSI 3 kom straks til et nytt angrep, og denne gangen endte det med at en av dem ble felt innafor sekstenmeteren. Straffespark, og da dette med 95:50 på min stoppeklokke ble satt i mål til 3-2 lurte jeg på om jeg skulle få bivåne en enda mer sensasjonell opphenting enn den jeg så sist fredag.
Hvorfor dommeren hadde lagt til så mye skjønte verken jeg eller Terje så mye av, men begge lag hadde faktisk scoringsmuligheter også etter den siste reduseringen, men da kampen til slutt ble blåst av kunne de unge ultrasene (Iallfall de av dem som ikke alt hadde måttet dra hjem for å legge seg) juble for nye tre poeng i kampen om opprykk til sjettedivisjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar