Nyhammar U - Långshyttan 4-2

Jeg hadde egentlig sett meg ut to kamper i Värmland denne helga, men plutselig spurte opphavet om jeg kunne utføre et ærend for dem noe lenger øst, i Dalarna. Jeg fant derfor en alternativ plan, og satte etter å ha spilt konsert på Bjørkelangen lørdag ettermiddag kursen over grensa, hvor jeg etter å ha passert et ulykkessted til slutt fikk overnattet i Sunne før jeg fortsatte østover søndag morgen. Her kom jeg etter noen timer og et brønsj-stopp på veien fram til den lille bygda Nyhammar hvor jeg først besøkte et saftkokeri før jeg inntok fotballbanen hvor det skulle spilles kamp på nivå 8 mellom det lokale IF-ets U-lag og Långshyttans AIK.

Banen var en flott gressmatte som riktignok virket noe preget av de siste dagenes kraftige regn, omkranset av en del benker langs sidelinja på den sida som vendte mot den lille elva som har gitt Åvallen dens navn. På motsatt langside var det noen eldre falleferdige benker i skråninga mot furuskogen, men jeg innså at dette neppe var noe veldig godt sted å oppholde seg over lengre perioder.

Innledningsvis følte lagene hverandre litt på tennene, men jeg fikk raskt inntrykk av at det var vertskapet som var sterkest her, noe som også gjenspeilet seg på tabellsituasjonen. Gjestene hadde likevel haugevis av innsatsvilje, men jeg fikk også en følelse av at viljen kanskje til tider var noe høyere enn evnen.

Like før det var spilt 11 minutter fikk vi kampens første mål, og tross at det var de tilreisende som hadde slått et hjørnespark, så endte det hele med at det var hjemmelagets spillere og fans som kunne juble for ledelse 1-0 etter en slags kontring.

Jeg forserte etterhvert bakken bak innbytterbenkene for å få litt oversikt over banen, og fikk herfra se gjestene kjempe seg inn i kampen igjen. Mens jeg informerte min mor om at her kunne selv hun trivdes på fotballkamp på grunn av mengdene med tyttebær fyrte en av de Juventus-stripete av et skudd som endte i mål, og det sto 1-1.

Det våte underlaget gjorde at det stadig oppsto komiske situasjoner der spillere i helt upressete situasjoner skled, og det avverget også minst en svært stor målsjanse da han som stormet forover med ballen plutselig lå og sprellet på gresset.

Noe av det siste som skjedde før dommeren blåste av første omgang var at gjestene smalt et frispark fra hjørnet av sekstenmeteren (han som ble felt mente for øvrig hardnakket at han hadde vært innenfor, men her tror jeg dommeren hadde rett) i tverrliggeren, så det var tydelig at selv om vertskapet virket sterkest var ingenting avgjort her.

Etter pause fikk vi knapt femti fremmøtte se kampen fortsette mye i samme sporet som det første omgang hadde vært, og igjen var det Nyhammar som scoret først, denne gangen som resultat av en egen corner i det 58. minutt.

Jeg trodde kanskje vi så hadde fått se den berømte ketchup-effekten da 3-1 kom bare 80 sekunder etter forrige mål!

Det skulle vise seg at slik ble det ikke. Nå ble det en langvarig måltørke i begge ender av banen, og det ble raskt klart at det nå var bortelaget som var mest gira på å score, mens de blåkledde var mer interessert i å prøve å ri inn ledelsen de hadde.

Denne strategien så en stund ut til å fungere, men da vi nærmet oss halvspilt omgang kom de svarthvite i et angrep som lot til aldri å ta slutt. Jeg pleier å si at det ofte lønner seg å klarere, og vi fikk her nok et eksempel på at denne teorien stemmer, da ballen til slutt ble satt i mål til 3-2.

Hadde drøyingen til Nyhammar vært ille fra før, så ble den definitivt ikke noe bedre nå. Målvakten brukte enhver sjanse til å bruke verdifulle sekunder, og spesielt en av de tilreisende angrepsspillerne holdt på å gå helt fra konseptene i frustrasjon over dette.

Jeg hadde akkurat begynt å undres hvor mye tilleggstid dommeren kom til å legge til da en ellers god Långshyttan-målvakt var blitt litt overivrig. En av hjemmelagets spillere så at han sto litt langt ute og fyrte avgårde en slags lobb fra langt hold. Ballen seilte gjennom lufta, og keeperen rygget såpass fort at det så ut til at han hadde kontroll, men plutselig viste det seg at han ikke hadde det og ballen snek seg under tverrliggeren til 4-2.

Dette ble også sluttresultatet, og jeg kunne fortsette på min ferd gjennom Dalarna mens spillere og dommere takket hverandre for kampen. Etter å ha fått utført ærendet som hadde brakt meg hit dro jeg så på nok en kamp, før jeg igjen dro vestover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.