Falu BS - Korsnäs IF 1-0

Etter å ha forlatt kampen i Blötberget forløp ferden nordover gjennom Dalarna helt problemfritt, og etter å ha tatt en pitstop utenfor Borlänge for litt mat parkerte jeg i god tid før avspark utenfor stadion hvor det skulle spilles nivå 4-byderby i Falun mellom Falu BS FK og Korsnäs IF FK.

Da jeg kjøpte billett fikk jeg utlevert en «goodiebag» sponset av den lokale coopen, så jeg returnerte kjapt til bilen for å legge den fra meg. Da jeg kom meg inn på stadionområdet kjøpte jeg så et 50/50-lodd og holdt på å betale alt for mye fordi jeg ikke vet hvordan svenske penger ser ut, men takket være en ærlig selger gikk det bra. Jeg slo meg deretter ned under taket på tribuna, og fikk plutselig selskap av Filip og hans morbror som også var på plass.

Det kom etterhvert ganske mange på kamp, og jeg så en hel del med gulsvarte skjerf, så det var tydelig at begge lagene hadde sine tilhengere. Å sitte sammen med en lokalkjent var for øvrig gull verdt, da han både kunne fortelle meg om spillere fra hans hjemtrakter, og om da Falu BS møtte Brage i 2008 med over 2000 tilskuere på plass.

Det var nok ikke riktig så mange her da kampen i dag ble sparket i gang, men de som var her fikk iallfall se hjemmelaget opparbeide seg et tidlig overtak. Jeg tok første omgang fra tribuna, og la herfra plutselig merke til at gjestene var redusert til ti mann. Det viste seg at den ellevte etter en smell i ansiktet blødde neseblod, og etter en stund kom det også en henvendelse fra speaker som lurte på om det befant seg noen legekyndige på tribunen som kunne bistå litt. Ikke lenge etter så jeg en fyr som kom bort til den uheldige, og like etter ble det foretatt et bytte så det var tydeligvis ikke håp om å få ham spillbar igjen.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at vi kom til å gå målløse gjennom første omgang, men i det 40 minutt klarte hjemmelaget å få et hjørnespark til å smyge seg forbi alt og alle og i mål. 1-0, og jeg fikk høre at scoringsmusikken her i Falun, det var intet mindre enn «Sweet Caroline»!

Like etter kom de mørkeblå til noen helt vanvittige muligheter til å doble ledelsen, men på mirakuløst vis gikk ingenting inn. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og jeg endelig kunne reise meg fra den harde trebenken jeg hadde sittet på i snart en time.

Jeg hadde i løpet av omgangen funnet ut at det var mulig å stå bak det ene målet, så jeg forlot nå Filip og etter å ha bivånet det myldrende folkelivet ved dokøene, kioskkøene og hamburgerkøene (ved merch-boden var det ikke fullt så mye kø) ruslet jeg ned bakken og tok plass ved gjerdet på kortsida.

Herfra fikk jeg i tillegg til alle angrepene til hjemmelaget se hvor fullt det faktisk var på den sjarmerende hovedtribuna på Kopparvallen (Som ikke må forveksles med stadion i Åtvidaberg som den deler navn med).

Det som like før kampen var over ble kunngjort å være 1228 tilskuere fikk nå se en noe jevnere omgang enn før hvilen, men likevel virket det stort sett som om vi var litt nærmere 2-0 enn hva Korsnäs var utligning. Gjestene klarte riktignok helt på tampen av kampen å karre seg til et par svært gode sjanser, men da dommeren noen minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 1-0.

Glade Falu-spillere jublet som gale, mens flere av bortelagets menn lå helt utslått på gressmatta. Et derbytap svir alltid litt ekstra, og jeg tipper flere av dem kjente litt på det nå.

Jeg fant igjen Filip og takket for selskapet i første omgang, før vi igjen skilte lag og jeg kunne sette kursen sørover mot et nytt overnattingssted før noen fler svenske breddefotballkamper søndag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

BK Forward - Falu BS FK 1-2

Jeg hadde lenge planlagt at jeg skulle se en kamp på veien hjemover fra Finland, og hadde opprinnelig sett meg ut en kamp i Västergötland. Kvelden før bestemte jeg meg så for å heller ta den korteste veien hjem, før jeg lørdag morgen ombestemte meg hvilken kamp jeg skulle se ørten ganger før jeg endelig landet på å ta det mest kortreiste alternativet likevel. Jeg slo derfor ihjel noen timer med å kjøre på kryss og tvers langs Mälaren før jeg fant fram til Trängens Idrottsplats i Örebro hvor det var klart for treningskamp mellom BK Forward og Falu BS FK.

Jeg hadde jo faktisk sett begge lagene spille i fjor, da i hver sin divisjon. Nå sliter de i nedre del av hver sin avdeling på nivå fire, og spesielt vertskapet har en tung sesong. Etter å ha parkert fant jeg stadioninngangen og gikk inn på jakt etter et do. Det som møtte meg innenfor gjerdet slo meg nesten i bakken! Jeg hadde sett for meg et relativt enkelt anlegg med kanskje en liten åpen sittetribune, men det som møtte meg var et stadionanlegg som er et av de beste jeg har sett for dette nivået noensinne. Langs den ene langsiden lå en sittetribune med speakerrom og tak over hele tribunen. I følge skiltingen var kapasiteten her 400. På motsatt side lå det også en tribune, og her var det en overbygd ståtribune med plass til 500 personer! Jeg kan bare se for meg hvilke scener man kan få her dersom klubben får et par gode sesonger og klarer å bygge opp litt entusiasme i nærmiljøet.

Vel, i dag var det treningskamp, og vi var totalt rundt 40 frammøtte, som fikk se vertskapet komme best i gang. De hadde en stor målsjanse før minuttet var spilt, og alt etter åtte minutter kunne de gulsvarte slippe jubelen løs etter en nydelig scoring som ga 1-0.

Hjemmelaget fortsatte å føre an, men ga etterhvert fra seg litt av initiativet, noe gjengen fra Dalarna utnyttet til å presse dem litt. Det var derfor på ingen måte ufortjent da vi fikk 1-1 omtrent halvveis inn i omgangen.

Resten av første omgang var nok det eneste nevneverdige som skjedde en situasjon der to Forward-spillere taklet hverandre og gjestenes kaptein samtidig rett foran mål. De to gulkledde var noe irriterte for at det ikke ble straffespark (Jeg er for øvrig overbevist om at dersom bare en av dem hadde gått etter ballen hadde det blitt mål), mens mannen med armbindet landet uheldig og måtte ut med en skade i armen. Jeg er usikker, men syntes det ble sagt noe ute på banen om et mulig brudd, så her må nok folket fra Falun bare krysse fingre for at alt går bra.

Det sto fortsatt 1-1 da det ble pause, og jeg slo meg ned på sittetribuna for å få litt skygge før resten av kampen. Siden både kiosken og den frivillige inngangsbilletten var Swish-baserte fikk jeg ikke benyttet meg av noen av dem, så jeg så fram til en kald vaniljecola etter kampen. Frivillig inngangsbillett er for øvrig noe jeg skulle ønske norske fotballklubber ble flinkere å bruke. Selv om du ikke har ordinært billettsalg på kampene dine koster det deg ikke mer enn en krone i papir- og toner-utgifter å skrive ut en plakat der du oppfordrer til å støtte laget med en liten donasjon på Vipps!

Etter pause syntes jeg styrkeforholdet på banen hadde vridd seg litt i favør Falu BS FK (Som altså er bandyselskapets fotballklubb). De mørkeblå så bra ut, og med et kvarter igjen av kampen lyktes de endelig med å sette ballen i mål igjen. 1-2, og lite tydet på at Forward skulle få den selvtillitsboosten de kanskje trengte foran høstsesongen i «Tvåan».

Det kom noen fler sjanser, men det tok aldri helt av, så da kampen var over sto det fortsatt 1-2, og kjøreturen tilbake opp til Dalarna ble nok litt lettere for bortelagets spillere, støtteapparat og sympatisører.

Selv inntok jeg bilen og satte kursen videre vestover. Etter noen rimelig begivenhetsløse timer var jeg tilbake i Oslo etter nesten tre uker hjemmefra på en ferie som blant annet hadde bragt meg fotball, fisk og Finland!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Dala-Järna - Falu BS 1-0

Etter å ha kommet oss avgårde fra dagens første kamp startet turen hjem mot Norge med en etappe på en drøy time mens det bare var en knapp time til kampstart. Litt suboptimalt, så da vi kom til Dala-Järna etter å ha passert et utall lekre breddefotballarenaer langs veien og fikk parkert bak klubbhuset på en overfylt parkeringsplass var kampen i division 3 (Altså nivå 5) mellom Dala-Järna og Falu BS allerede kommet i gang.

Dala-Järna, eller bare Järna som det også kalles, er kanskje mest kjent som Gunde Svans hjemsted, men de har altså også et fotballag på et helt respektabelt nivå for en plass med rundt 2000 innbyggere. På stadionet som hadde en liten tribune og benker rundt hele banen var det i dag et imponerende publikumsoppmøte (Jeg talte meg fram til at det måtte være nærmere 250 personer på plass)! Det virket også på applausen som om langt de fleste av de fremmøtte var hjemmesupportere.

Vi kom som sagt litt forsinket fram, men det var ikke spilt mer enn 5-10 minutter (jeg oppdaget ikke stadionuret før litt etter jeg kom), og det sto fortsatt 0-0, så vi hadde ikke gått glipp av så mye. Ut fra tabellsituasjonen var det gjestene fra Falun som var store favoritter i dette oppgjøret mellom topp og bunn i divisjonen, og dette syntes også ute på banen. Mattis og André mente jeg var gal som stilte meg i den sørlige enden av banen, men her var det både et tre som ga litt skygge, og jeg fikk sola i ryggen når jeg fotograferte, så da fikk jeg heller leve med at det aller meste skjedde foran hjemmelagets målvakt i motsatt ende av banen.

Det så lenge uunngåelig ut at denne kampen skulle ende med seier til bortelaget, men de blåkledde fra Västerdalelvens bredd kriget som besatte (Eller som André senere prøvde å hevde at det het: «krigde» eller «kreig») for å stå imot presset. Etter 38 minutters spill skulle det så vise seg at valget mitt av baneende var helt riktig, da järnabo-ene kom i et flott angrep, smatt gjennom gjestenes forsvar og fikk satt inn 1-0. Enorm jubel!

1-0 sto seg til pause, og jeg benyttet avbrekket til å slå av en prat med Filip som jeg først møtte da han spilte kamp i Munkfors i vår, og jeg lovet ham å komme tilbake til Dalarna for å se hans lag Hulån på hjemmebane ved en senere anledning. Han kunne også fortelle at grunnen til at det sto et stort partytelt ved banekanten var at det skulle være festligheter her på kvelden, til minne om en mangeårig ildsjel i klubben som dessverre hadde gått bort for litt siden.

Andre omgang kom i gang, og jeg valgte klokelig å holde meg i samme ende av banen, for hadde spillet pågått mest foran ett mål i første omgang, så ble ikke situasjonen noe bedre nå. Falu BS FK (Falu BS er egentlig en bandyklubb, men dette er altså fotballavdelingen deres) presset på og presset på, og Dala-Järna sto virkelig med ryggen mot veggen. Avslutningene fra de hvitkledde ble heldigvis for vertskapet enten for upresise, eller så vartet målvakten opp med svært gode redninger, så noe mål ble det ikke.

I sluttminuttene ble det naturlig nok voldsomt intenst, og jeg tror aldri jeg har sett en keeper spille så høyt i banen som det Falu-keeperen gjorde på slutten. Det toppet seg nok da mannen i rødt var oppe og tok et innkast omtrent ved midtstreken, uten at det hjalp. Da dommeren etter noen minutters overtid til slutt blåste av sto det fortsatt 1-0, og det brøt ut enorme gledesscener på banen. Det var tydelig at denne seieren betød enormt mye!

Jeg fikk med meg mine reisevenner og fortsatte vestover, en reise hvor høydepunktene skulle vise seg å være en flokk storfe midt i veien (rakk dessverre ikke å ta bilde av at oksen i flokken klatra på ryggen til ei av kyrne), noen stickers på en grenseovergang i ødemarken, og en Audi som lenge lå bak oss, og når vi kom ut på litt bedre vei blåste forbi oss, bare for at vi skulle se ham noen km lenger fram stå i en parkeringslomme ved veien sammen med en politibil og en politimann som lente seg inn gjennom vinduet!

Jeg fikk etterhvert deponert reisefølget rundt forbi, og kom hjem til min egen seng etter det som hadde vært en helt strålende tur i Värmland og Dalarna.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.