Vindbjart - Mjøndalen 2 (3-3)

Etter gårdagens affære kjørte jeg den korte veien til Vennesla, sjekket inn på internatet til Kristen Videregående, og fant meg noe mat før jeg sovna fullt påkledd mens jeg skrev bloggpost fra kampen. Da søndagen opprant sjekka jeg ut, kom meg i bilen, spiste frokost på en benk ved elva, og tok en liten roadtrip i tre kommuner jeg aldri hadde vært i før, før jeg drøyt en time før kampstart inntok Moseidmoen hvor Vindbjart og Mjøndalen 2 skulle møtes til tredjedivisjonsoppgjør!

Det første jeg så da jeg svingte inn foran stadion var groundhopper og Vindbjart-patriot Stian som selvsagt var på plass, og etter å ha parkert og gått inn møtte jeg også Harald Hansen som etter over 30 år i klubbstyret i 2021 ble deres første æresmedlem. Han hadde hørt rykter om at jeg skulle komme, og overrakte meg et blått skjerf, og ga beskjed om at jeg kunne få gratis hamburger i kiosken. Før kampen fikk jeg også slått av en lengre prat med MIF2-materialforvalter Jan Erik som ikke hadde noen viktige oppgaver mens spillerne varmet opp, og så sjekket jeg selvsagt inn i Futbology-appen og fikk badge for å ha fullført en ny avdeling i 3. divisjon!

Da kampen startet var det ikke veldig sjanserikt, men det som lignet på sjanser kom stort sett fra hjemmelaget. Det var derfor en solid kalddusj for de blå da en ørliten glipp i forsvaret i det 25. minutt ble nådeløst utnyttet og 0-1 satt i nettet.

Vertskapet fortsatte å prøve å tilfredsstille de omtrent 200 fremmøtte, men det ble litt for upresist i de fremre rekker. Hadde det vært tungt da 0-1 kom, så ble det absolutt ikke noe bedre da 0-2 og 0-3 kom med bare to minutters mellomrom etter 35 og 37 minutters spill. Full krisestemning!

To-tre minutter før pause kom så en redusering til Vindbjart, så da dommeren sendte lagene i garderoben sto det 1-3, noe som på ingen måte gjenspeilet hvordan kampen hadde vært. Det er lov å være effektive, men å score tre mål på tre sjanser er nesten litt i overkant.

Jeg benyttet meg etter en kort rapport til 4-4-2 av tilbudet om hamburger i pausen, og må si dette var en av de absolutt beste stadionburgerne jeg har spist. Som hamburger generelt var den nok terningkast 3+, men som fotballburger tenker jeg vi trygt kan dele ut en sterk femmer!

Da andre omgang kom i gang fortsatte spillet mye i samme gate som før hvilen, med det unntaket at Mjøndalen kanskje hadde litt mer spill nå enn de hadde hatt i første omgang. Fortsatt fikk vi få sjanser, og da vi med litt over et kvarter igjen endelig fikk se ballen i nettet igjen var det til Vindbjarts store lettelse avvinket for offside.

Mot slutten av kampen ble det tydelig at eikværingenes overordna mål var å ri inn denne seieren nå. Ikke bare fikk keeperen deres gult kort for drøying av tid, spillerne bakover på banen ble også voldsomt frustrerte når angriperne prøvde å øke ledelsen heller enn å bare gå mot hjørneflagget og holde på ballen mens klokka gikk. Hvem av dem som hadde rett i sitt taktikkvalg vet jeg ikke, men nervene lå tykt utenpå de brune draktene da hjemmelaget rett før det var spilt 88 minutter reduserte til 2-3.

Dette målet ga hjemmelagets menn nye krefter inn i overtiden, som det var varslet at ville bli på minst fem minutter. Vel tre minutter inn i overtiden kom så det de tilreisende fryktet, Vindbjart fikk ballen i mål igjen og det sto 3-3!

Spillet fortsatte et par minutter til, og rett før kampen ble blåst av fikk hjemmelaget en enestående mulighet til å snu kampen helt da de fikk et frispark rett utenfor sekstenmeteren. Denne gangen slapp Mjøndalen unna med skrekken da frisparket ble blåst høyt over, og umiddelbart etterpå blåste dommeren av kampen med ett poeng til hvert lag.

Jeg satte kursen hjemover, og fikk på veien høre mye deilig Eliteseriefotball på radioen, før jeg endelig kom hjem og kunne forberede bilen på et lenge etterlengtet verkstedbesøk dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.