Etter å ha sittet store deler av jula og irritert meg over at flyprisene til Paris var så høye den første helga på nyåret droppa prisene plutselig en god del, så på kvelden første januar satt jeg plutselig og booket fly, overnattinger og kampbilletter til en fransk fotballhelg. Fredag 3. var det så bare å komme seg grytidlig opp, ta første flybuss til Gardermoen og fly ned til Frankrikes Tromsø. Etter litt lokaltogkluss kom jeg til forstaden Gentilly, og fant fram til hotellet mitt hvor jeg klarte å få sjekke inn tidlig, så jeg etter å ha vært på et bakeri i nabolaget og skaffet meg lunsj kunne ta en aldri så liten blund for å samle krefter til kveldens kamp. Da jeg våknet dro jeg først ut og fant en georgisk restaurant hvor jeg fikk i meg solide mengder kjøtt før jeg igjen sveipet innom hotellrommet og fikk på meg mer klær før jeg ruslet det korte stykket bort til stadionet hvor det skulle være Ligue 2-kamp mellom Paris FC og FC Martigues.
Stadionet, som er oppkalt etter historikeren og universitetsrektoren Sébastien Charléty brukes til en rekke idretter, og etter at jeg hadde fått scannet billetten og kommet meg forbi sikkerhetssjekken innså jeg at jeg burde hatt med teleskop, for på grunn av løpebanene var det laaaangt fra tribuna til banekanten. Stadion brukes for øvrig også til rugby, og fungerer som hjemmelag for union-laget til universitetet, mens det har vært spilt en rekke mesterskapskamper i league-rugby her. Mens jeg ventet på avspark skaffet jeg meg en belgisk vaffel med Nutella i en utrolig uorganisert foodtruck bak tribuna. Jeg inntok deretter plassen min, før det plutselig plinget inn et varsel om et innsjekk i Futbology på stadion. Jammen var ikke TIL-supporter Martin også i Paris, og hadde tatt turen til samme kamp som meg! Vi fant fram til hverandre, og slo av en prat før vi pga ulike billettkategorier gikk hver til vårt for å se første omgang av kampen.
Da kampen startet satt jeg først bare og irriterte meg over at spillertunnelen ikke ble trukket tilbake så den sperret for omtrent alt som skjedde rundt sekstenmeteren foran bortelagets mål. For sikkerhets skyld var det også her det aller meste skjedde, da det var lett å se at mens vertskapet jager opprykk til øverste nivå i fransk fotball hadde det nyopprykka laget fra sørkysten fått et tøft møte med dette nivået og bare tatt ni poeng høsten 2024. Etter ti minutter ble heldigvis hindringene fjernet, akkurat i tide til at jeg fikk se de mørkeblå ta en høyst fortjent 1-0-ledelse i det 13. minutt.
Jeg hadde ikke så langt unna der jeg satt en liten supportergruppering med ganske lav snittalder, mens Ultras Lutetia holdt til i motsatt ende av langsida, en etasje opp, altså på det midterste av de tre nivåene på hovedtribunen. Anført av en svært intens trommis og en capo som trosset kulden og kjørte baris holdt de et svært godt trøkk, noe spillerne absolutt matchet ute på det vinterlige gresset. Tross det solide overtaket, scoringene lot vente seg, og da dommeren sendte lagene i garderoben var det nok en viss frustrasjon ute og gikk over at ledelsen ikke var større enn det ene målet som skilte topplaget og bunnlaget fra hverandre.
Ettersom alt hadde skjedd i «min» ende av banen før pause valgte jeg i pausen å flytte meg bort til motsatt ende og sette meg sammen med Martin. Vi fant oss nå en ledig plass oppe på nivå to, litt bak hjørneflagget, og fikk derfra se gjestene utligne til 1-1 alt før det var spilt halvanna minutt av den andre omgangen. Skulle vi få se et smått sensasjonelt poengtap for vertskapet?
Etter en times spill gjorde Frankrikes svar på Rana FK (Samme navn som hjemkommunen, samme farge, og byens mest kjente severdighet avbildet i logoen) en haug med bytter, noe som ga dem tilbake det overtaket de hadde hatt i første omgang. Likevel, tross angrepsbølge etter angrepsbølge mot nordenden av stadion hvor vi nå satt: Enten ble innleggene for upresise eller så ble avslutningene for dårlige.
Det sto derfor fortsatt 1-1 da vi gikk inn i de siste ti minuttene av kampen, og jeg satt og tenkte at det var helt utrolig at ikke hjemmelaget hadde scoret mer enn en gang. I det 85. minutt raknet det så bak hos de mørkeblå. Etter en ikke spesielt god kontring ble det hele avsluttet med en lobb over keeper, og den ene bortesupporteren jeg så kunne juble som en gal sammen med sine røde og gule helter. 1-2, og en virkelig overraskende trepoenger var innen rekkevidde.
Tross at det ble lagt til hele sju minutter, og at det ble spilt godt over åtte før dommeren til slutt blåste av, så klarte ikke PFC å få ballen i mål flere ganger, og dermed endte kampen med borteseier 1-2. Da dommeren blåste av fikk vi en pipekonsert fra de av hjemmepublikummet som fortsatt var på stadion, og jeg kunne så takke Martin for selskapet og sette kursen tilbake til hotellet via en kiosk som både solgte bananbrus(!) og vaniljecola!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar