Viser innlegg med etiketten hamkam. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten hamkam. Vis alle innlegg

lørdag 15. november 2025

Lillestrøm - HamKam 3-3

Da planen for LSKs oppkjøring til cupfinalen kom var det én kamp de fleste banehopperne i området bet seg merke i; Den første treningskampen etter at obosligaen var ferdigspilt skulle enten spilles på Åråsen eller på Vigernesjordet. Åråsen var det nok ikke så mange som ville dratt til, men da det endelig ble klart at kampen skulle spilles på treningsfeltet utenfor LSK-hallen var vi mange som la inn litt avspasering på slutten av dagen fredag, og det strømmet etterhvert til med folk som ville se treningskamp mellom Lillestrøm og HamKam.


Da kampen tok til var det hjemmelaget som først så friskest ut, og det var på ingen måte ufortjent da de rett etter at min stoppeklokke hadde passert 11 spilte minutter gikk opp i 1-0. HamKam hadde likevel vært full ut med på notene, og bare tre og et halvt minutt etter forrige mål klinket Markus Johnsgård til på en volley og satte ballen i mål til 1-1.


Jeg konkluderte med at i et fantastisk høstvær var det tett oppunder 100 tilskuere på plass, og vi fikk se grønntrøyene fra Innlandet ta mer og mer over, før de i det 35. minutt satte inn 1-2. Det vi så var kanskje at selv om LSK har vært et veldig veldig bra lag på nivå 2 i år, så er det et lite hakk opp derfra til Eliteserien. Samtidig var det liten tvil om at vertskapet nok også ville slått fra seg på nivået over om de hadde spilt der og levert slik de hadde gjort i år.


1-2 sto seg til pause, og jeg tok en runde og hilste på noen av de mange kjente som var på plass, men snart var spillet i gang igjen. (Banen ligger såpass langt unna nærmeste garderobe at ingen av lagene orka å gå dit). På den strøkne gressmatta (Hvor skjermingene rundt var grundig dekorert med NFF-emblemer etter at landslaget har tilbragt de siste dagene der) tok nå de gulsvarte mer over igjen, og med unntak av enkelte løp fra Moses Mawa foregikk det meste foran bortelagets mål.


Etter knappe 65 minutter gjorde LSK et trippelbytte, og noe av det første som skjedde etter dette var at en corner aldri ble klarert, men derimot endte i nettet til 2-2 etter 67 spilte minutter.


Knapt fem minutter senere ble en av kanarifuglene felt foran motstanderens mål, og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Straffen ble skutt inn til 3-2, og vi gikk noen spennende sluttminutter i møte selv om det ikke var noe annet enn «bragging rights» som sto på spill.


Jeg sto og tenkte med meg selv da vi nærmet oss full tid at 3-3 vel er et ganske typisk treningskampresultat, og før jeg visste ordet av det var det fullt kaos i feltet foran LSKs mål. En spiller jeg fra min ikke helt optimale posisjon var nesten sikker på var offside pirket ballen over målstreken, men det ble ikke dømt noen offside. Det sto 3-3, og vi hadde bare halvanna minutt igjen å spille.

Det ble riktig nok lagt til noen minutter etter vi passerte 90 minutter spilt, men flere mål ble det likevel ikke, og det endte dermed 3-3. Om det var frustrasjonen over å ha gitt fra seg ledelsen som ble for mye for et brusehode fra Romerike vet jeg ikke, men ved utgangen valgte han i stedet for å oppføre seg som folk å gå til angrep på en fyr som hadde VIF-lue på seg.

Jeg kom meg uansett helskinnet ut fra banen, bort til parkeringa, og gjennom en forferdelig rushtrafikk tilbake til hovedstaden, og kunne glad ferdigstille et matprosjekt jeg hadde gående.


mandag 23. juni 2025

HamKam - Tromsø 1-3

Etter en ganske begivenhetsløs kjøretur nordover fra kampen i Sandvika var vi en spent gjeng som parkerte på Hamar og ruslet mot bortefeltet på Briskeby. Etter en sjekk i inngangen tok vi plass på stadionet hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Hamarkameratene og Tromsø.


Inn mot kampstart kom det ganske mange på plass på vårt felt, mens på resten av stadion var det skuffende glissent. Vi rundt 200 som var på plass i rødt og hvitt sang av full hals, og ute på kunstgresset så TIL ganske friske ut etter at HamKam hadde kommet til en svært tidlig sjanse som heldigvis ble avverget.


Akkompagnert av sang og tromming fortsatte TIL å presse helt til den noe kontroversielle lånespilleren August Mikkelsen etter et drøyt kvarter landet uheldig og måtte ut med en skade i hælen. Fem minutter etter dette kom svenske David Edvardsson til hjørneflagget for å slå en corner, og resultatet ble ren kunst! Ballen traff panna til Vegard Erlien akkurat slik den skulle, og vips sto det 0-1 i det 21. minutt!


TIL fortsatte nå å ha god kontroll ute på banen, og i det 26. minutt var det Edvardssons tur å komme på scoringslista selv. Et skudd ble fyrt av og som de sa på TV2s sending på kvelden: Her ble det satt press ikke bare på spillerne fra Hamar, men også han som har ansvaret for målnettene når 0-2 virkelig tøyde nettmaskene.


Det sto fortsatt 0-2 til pause, men da kampen kom i gang igjen sto en betydelig andel av de besøkende på bortefeltet fortsatt i kioskkø da TIL igjen scoret på hjørnespark. Denne gangen var det kaptein Yttergård Jenssen som slo ballen inn, og Ieltsin Jeronimo Camões som stanget inn 0-3 i det stoppeklokka passerte 46 minutter.


HamKam fikk TIL-spillerne litt ned på jorda igjen etter tre minutters eufori, da 1-3 kom, men Ulf Johnny og jeg, som var dagens frammøtte fra Forza Tromsø senior tok likevel livet med ro. Med to måls ledelse følte jeg meg ganske trygg, og det virket også som om TIL-spillerne ikke ble feige eller fikk panikk, men fortsatte å jage etter flere mål samtidig som de tettet godt igjen bakover.


Det eneste øyeblikket da jeg ikke følte meg særlig trygg var da gullgutten Kinteh ble liggende nede og fysioterapeuten ble tilkalt. Heldigvis ble det raskt signalisert tommel opp, og mannen TIL alt har takket nei til bud i 60-millionersklassen på kunne fortsette å spille resten av kampen.

Tross 6 minutter tilleggstid, det ble ikke flere mål, og da dommeren blåste av kunne jeg overrekke det rødhvite flagget til Jens Hjertø-Dahl, før jeg i den kollektive feiringa som fulgte klarte å knekke flaggstanga. Vel verdt det!

Absolutt en fin tur til Hamar, og som Martin sa før vi forlot stadion: Dette med å vinne fotballkamper burde alle prøve så ofte som mulig!

søndag 3. november 2024

Tromsø - HamKam 3-3

Etter å ha forlatt kampen på fastlandet ble Henrik, Absalon og undertegnede sluppet av litt ovenfor stadion, og etter å ha forsert en livsfarlig bakke inntok vi tribuna for å se eliteseriekamp mellom Tromsø og Hamarkameratene.


Været hadde nok medvirket til at oppmøtet på Alfheim var ganske tynt i kveld, og også på felt L syntes jeg det var noe tynnere enn vanlig. Vi som var der lot likevel ikke det hindre oss fra å synge og synge og synge for å mane «Gutan» framover til kamp.


Motivasjonen til å synge fikk seg dog i det 22. og det 25. minutt ikke bare én knekk, men to i rask rekkefølge. TIL hadde fram til nå sett klart sterkest ut, men uten å skape noe seriøst sluttprodukt. Jeg mistenker at dette overtaket hadde gått inn i hodet på spillerne og fått dem til å tro at jobben var gjort, men med de to baklengsmålene fikk man nå en seriøs reality check!

Før halvtimen var spilt ble det likevel tent et nytt håp hos alle med rødhvitt hjerte. En Kamma-spiller handset i feltet, og dermed fikk TIL straffe. Erlien gjorde det han får betalt for og satte ballen i mål til 1-2.


1-2 sto seg til pause, og jeg kunne forsvinne ned i gangen under tribuna for å prøve å gjenopplive tærne mine som var ganske frosne. Kioskkøene var for lange til at jeg orka å prøve å skaffe meg noen Mydland-pølser, så da andre omgang skulle starte var det fortsatt på tom mage jeg vifta med flagget. Heldigvis meldte en ung avløser seg til tjeneste, og jeg kunne konsentrere meg om synging og klapping mens flagget jeg hadde viftet med gjennom første omgang var i gode hender.


Snøfallet hadde roet seg kraftig ned gjennom første omgang, så man spilte nå med en vanlig hvit ball i stedet for den orange som hadde blitt brukt før pause. Om dette var grunnen til at et innlegg fra Kent-Are Antonsen på akrobatisk vis ble satt i mål av Lasse Nordås vet jeg ikke, men det sto iallfall nå 2-2 etter 51 spilte minutter.

Etter halvspilt andreomgang kunne det igjen jubles. Tidligere nevnte Antonsen fikk en dytt i ryggen, og dommeren pekte igjen på straffemerket. Erlien gjorde nok en gang det han skulle, og TIL var i føringa 3-2!


Det begynte nå å snø igjen, og det forundret meg noe at ikke dommeren kommanderte bytte av ball igjen. Snøen hindret likevel ikke TIL i å fortsette å jage etter mål, men nå ville det seg ikke. Leo Cornic fikk riktignok satt ballen i nettet, men det var korrekt avvinket for offside, og vi håpet nå virkelig at vi skulle få se en TIL-seier igjen.


Så feil kunne vi ta! Etter først å ha fått et varselskudd hvor vi ble reddet av offsideflagget fikk HamKam hjørnespark helt på slutten av de fire tilleggsminuttene. Keeper ble med opp, stusset ballen mot mål så Haugaard måtte levere en kjemperedning før en uheldig Romsaas bommet på sitt forsøk på å klarere, og ballen ble slått i brystkassa på en grønnkledt spiller og så spratt i mål til 3-3.

Dette ble omtrent det siste som skjedde, og da dommeren blåste av var det en ganske utslått gjeng både på tribuna og på banen som måtte innse at tre poeng hadde blitt til ett, og man fortsatt måtte leve litt i uvisshet omkring eliteserieframtida.

Jeg prøvde før jeg forlot stadion å oppildne mine medsupportere til å ta turen til Haugesund neste helg, uten at jeg tror det hjalp så veldig, så vi blir nok en nokså eksklusiv gruppe på bortefeltet der, men som det heter i sangen, vi skal støtte TIL «overalt samme faen»!

mandag 8. juli 2024

HamKam - Tromsø 0-0

I det jeg skulle til å dra hjemmefra for å dra på ferie tikket det plutselig inn en melding i en gruppechat. Mattis hadde missa toget han skulle ta til Hamar! Etter å ha flirt meg ferdig tilbød jeg ham skyss, så snart var jeg på Lindeberg og plukka ham opp, og etter en drøy time sto jeg parkert bak politistasjonen på Hamar, klar for å se eliteseriekampen mellom HamKam og Tromsø!


Da jeg kom inn oppdaget jeg kjapt at her kom det til å bli trøbbel. I (den elendige) billettkjøpportalen til hjemmelaget var det opplyst at bortesupportere kunne kjøpe billett på felt G eller på felt H, men det første jeg så da jeg rundet hjørnet til tribuna var at det var satt opp gjerde nettopp mellom disse to feltene. Det var altså kun mulig for oss å plassere oss på felt H, noe jeg mistenkte at ikke kom til å være i nærheten av nok plass. Inn mot kampstart ble det raskt klart at frykten min var berettiget, det var ikke snakk om at alle kunne være på dette ene feltet. Etter hvert innså også HamKams sikkerhetsansvarlige at de hadde bæsja på leggen, og åpnet for at tilskuere i nøytral bekledning kunne få flytte seg over til felt G.

Jeg var ikke veldig imponert over denne løsninga, men det var definitivt bedre enn om halvparten av de fremmøtte skulle stått bak tribuna, så det var vel bare å akseptere at sånn ble det, og håpe at de grønnhvite kanskje lærer av sine feil til en annen anledning. Kampen kom i gang, og etter halvanna minutt pælma Briskeby-banden tennisballer utover banen så det ble et stopp i spillet, og så kunne spillet fortsette.


Anført av Arne som capo for anledningen runget sang etter sang utover Hedmarken, men responsen ute på kunstgresset lot vente på seg.

Etter halvspilt omgang fikk Lasse Nordås satt ballen i mål, men AD hevet flagget for offside, og bildene på VAR-rommet klarte ikke å bevise at han tok feil, så målet ble annullert.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg så mine medsupportere kjapt lage en solid kø opp mot den lille kioskbua på bortefeltet.

I andre omgang fikk vi se mye av det samme vi hadde sett før pause, fram til vi med drøyt tjue minutter igjen av ordinær tid fikk nok en kontroversiell situasjon. Etter at Lasse Nordås (nå også) ble revet overende slo dommeren ut med armene, men etter et innspill på øret fra Holbergs plass gikk han bort til skjermen på sidelinja. Etter å ha gransket bildene litt tok han seg til baklomma, og til stor jubel fra bortefeltet kom det røde kortet opp.


Resten av oppgjøret ble deretter en blåkopi av kampen i Fredrikstad for halvannen måned siden. «Gutan» stanget og stanget mot veggen hos den reduserte motstanden, men ikke snakk om at det ble noen scoring. Da dommeren etter over seks overtidsminutter blåste av sto det fortsatt 0-0, og alle var mer misfornøyde enn fornøyde.

Jeg takket mine medsupportere for kampen, og returnerte til bilen, hvor jeg igjen fant Mattis, som lurte på om han kunne haike videre til Lillehammer. Jeg tok ham med, og vi var skjønt enige om at denne kvelden langtfra ville gå inn i fotballhistorien som spesielt minneverdig. Etter å ha dumpet ham ved enden av Mjøsa fortsatte jeg så nordover til Oppdal, hvor jeg skulle overnatte hos min navnebror fra avisa Nidaros før ferden hjemover fortsatte mandag morgen.

fredag 26. januar 2024

Skeid - HamKam 2-5

Etter å ha hentet bilen fra EU-kontroll (Eneste nevneverdige feil var at skiltplata var ødelagt, så jeg var i ferd med å miste skiltet foran) fant jeg ut at jeg skulle avspasere et par timer når jeg først var på farten, så jeg dro til LSK-hallen for å se treningskamp mellom Skeid og HamKam.


Etter å ha parkert hastet jeg det korte stykket bort til hallen, og møtte på veien haugevis av LSK-spillere, hvorav sjokkerende mange hilste på meg. Vel inne i hallen møtte jeg Lars, Tom og Ray, og tok sammen med dem plass ganske nær midten av banen. Herfra fikk vi se ryggen på dommerne mens de tok myntkast, og så ble det foretatt avspark.

Det ble ganske raskt tydelig at det ene laget skal spille nok en sesong i Eliteserien i 2024, mens det andre forbereder seg på å være tilbake på nivå tre etter to år på det nest øverste nivået. HamKam virket absolutt kvassest, men likevel ble ikke Skeid på noen måte overkjørt, selv om det var osloenserne som først måtte gi tapt og notere et baklengsmål i protokollen da de hvitgrønne satte inn 0-1 på et hjørnespark etter syv minutters spill.


Skeid kom fortsatt til noen halvsjanser, men virkelig farlig ble det aldri, og etter en drøy halvtime oppdaget jeg plutselig mens jeg sto og snakket med Futbology-Lars Erik at «Kamma» hadde fått straffespark, og jeg rakk bare såvidt å filme at det ble 0-2 med 32:30 på klokka.


0-3 kom bare halvanna minutt senere, og nå tok nok eliteseriespillerne foten litt av gasspedalen. Jeg slo av en liten prat med Robert som også hadde inntatt hallen for å se på Skeid, og så at begge lag planla å gjøre haugevis av bytter i pausen, for det var ekstremt mange som hadde begynt å varme opp nå. 0-3 sto seg til pause, og som ventet var det helt nye mannskap på banen da andre omgang ble sparket i gang. Jeg slo meg igjen ned sammen med banehoppings-mannskapet, som mens jeg sirklet rundt banen også var blitt supplert med Terje, som prøver å klare å se 300 kamper i år!

Etter pause var det fortsatt hamarsingene som hadde et lite overtak, men knapt ti minutter inn i omgangen raknet det litt i forsvaret deres. Skeid kom seg til et par hjørnespark, og da det andre ble tatt kort overrumplet man både den ene og den andre, og et litt merkelig skudd passerte alle og endte til slutt i mål til 1-3.


HamKam hadde likevel ikke tenkt å gjøre kampen for spennende for de omlag sytti fremmøtte (hvorav 14 var innregistrert i Futbology-appen), og klarte i en situasjon hvor ballen først var i stolpen og like etter i tverra til slutt å presse fram at keeper slo den i stolpen og inn til 1-4.

Skeid hadde likevel fått ferten av blod, og kjempet i det 73. minutt inn 2-4, og prøvde heroisk å komme enda nærmere, men på overtid var det likevel laget fra Hamar som lo sist, da de satte inn 2-5 som også ble sluttresultatet i det som vel tross sju mål må kunne sies å ha vært en relativt lite minneverdig kamp.

søndag 14. mai 2023

HamKam - Tromsø 1-2

Lørdag formiddag ble brukt til litt indretjeneste, før jeg i tretida plukka opp et par Kamma-supportere og satte kursen nordover. Etter en drøy time parkerte vi ved Briskeby, ønska hverandre død og fordervelse, og gikk hver til vårt. Jeg fant etter hvert de andre som skulle til bortefeltet, og tok etter en kjapp sikkerhetskontroll plass på det som heldigvis bare er et midlertidig bortefelt, for her var det kummerlige forhold! Uansett, nå var jeg på plass og klar for å se eliteseriekampen mellom Hamarkameratene og Tromsø.


Tross dårlige betingelser pga byggearbeid på den ene langsida var vi en fremragende flokk Forza Tromsø-ere med en fin miks av tilreisende fra Nordens Paris og oss «søringer» som stablet oss opp på stillaset og begynte å synge. Med mørke lynende skyer i horisonten var det ikke bare kampresultatet vi var nysgjerrige på, også hvor lenge vi skulle klare å holde oss tørre var et spenningsmoment.


Etter rundt 20 minutters spill kom regnet. Først noen få dråper, deretter så mye at noen kledde seg i baris, mens jeg faktisk vurderte det samme. Høyst unødvendig med regn, tenkte jeg! Våte, men fortsatt syngende hadde vi såvidt begynt å forberede oss på å gå målløse til pause da Daniel Bassi plutselig ble spilt gjennom i motsatt ende av banen, herjet med Kamma-forsvaret, og vips sto det 0-1!

Ledelsen holdt seg de få sekundene som gjensto til pause, og jeg benyttet anledningen til å lure Martin til å kjøpe meg en pølse. Ikke helt breddesnadder-kvalitet, men grei nødløsning på eliteseriekamp.

I andre omgang virket TIL litt daffe, og veldig mye handlet om HamKam. Det hele toppet seg da hele  Briskeby unntatt oss på bortefeltet jublet for scoring, men jeg pustet lettet ut da jeg så dommeren holde seg til øret. Ved første blikk på storskjermen så det definitivt ut som om keeper Haugaard hadde klart å hindre ballen i å krysse streken, men etter en grundig gjennomgang fra folka i VAR-rommet ble det klart at en av de grønnhvite hadde vært offside, og målet var annulert. Mini-supporteren Noa(h?) feiret med å slenge opp et TIL-sticker på nærmeste lyktestolpe!

Sola hadde dukket opp igjen, så det store flagget fikk en pause i håp om at det skulle tørke opp, og litt før halvtimen var spilt av andre omgang var det definitivt tid for å la flagget hvile. Kent-Are Antonsen viste som han selv sa etter kampen at han hadde alt for myke hamstringer, og presterte å komme med et spark i eget felt som var så høyt at det ikke var annet å gjøre enn å takke og bukke for at kortet som ble levert ut bare var gult, og å akseptere straffesparket som ble satt i mål til 1-1.

Så, helt på tampen av ordinær tid kom en situasjon der jeg glatt skal innrømme at TIL var griseheldige. Hamarsingene presset voldsomt på, og etter at TIL-keeperen hadde bokset vekk ballen ble det umiddelbart blåst av for hodeskade da han i like stor grad som ballen traff hodet på en medspiller. Returen ble hamret i mål, men det var som sagt allerede blåst av, så dommeren hadde ikke annet valg enn å gjenoppta spillet med en dropp etter å ha vært og delt ut et gult kort til hjemmelagets etterhvert nokså hissige trener.

Da fjerdedommeren viste skiltet sitt så vi at det var lagt til minimum syv minutter, og vi var veldig spente på hvordan overtida skulle gå. Etter noen minutter fikk TIL en dødballmulighet, og blant de som samlet seg i feltet rett foran bortefeltet var midtstopper Jostein Gundersen. Ballen endte opp hos hjemmelagets målvakt, nevnte Gundersen løp inn mot ham for å forstyrre ham fra å få satt raskt i gang, noe han som takk fikk ballen slått i ansiktet på seg fra kloss hold for så han gikk rett i bakken!

Dommeren klarte på mystisk vis å ikke se dette med det samme, men igjen viste VAR seg fra sin beste side. Etter en lang og grundig sjekk hvor jeg var så sint som jeg sjelden har vært ble det endelig markert et 110% riktig straffespark, og synderen fikk et høyst velfortjent rødt kort, så ex-TIL-spiller Oliver Kjærgaard måtte forlate banen for å gjøre plass for en reservekeeeper som skulle prøve å forhindre scoring. Det så umiddelbart ut som om det var før nevnte Antonsen som skulle ta straffesparket, men plutselig overtok Niklas Vesterlund ballen, og iskaldt ble den satt i mål til 1-2!


Hjelpe meg for noen gledesscener vi fikk etter scoringen, og da dommeren etter langt over hundre minutters med fotballkamp blåste av, så var vi flere som gikk rett i baris-modus! 7 poeng på tre bortekamper er ikke hverdagskost!

Etter kampen var vi en gjeng som ble stående og takke spillerne for innsatsen og ønske dem lykke til på sekstende mai, før vi svært fornøyde satte kursen tilbake mot hovedstaden. Om jeg ikke hadde vært VAR-tilhenger fra før, så var jeg det iallfall etter den strålende opplevelsen på Hamar denne lørdagen!

Dagens mest omtalte leppe.


søndag 6. november 2022

Ham-Kam - Tromsø 1-2

Jobben min er stort sett ganske fleksibel, men hvert fjerde år har jeg én søndag jeg må jobbe. Siden jeg flyttet sørover i 2014 har dette skjedd tre ganger, og i år kræsjet denne søndagen for andre gang med eliteseriekamp mellom Hamarkameratene og Tromsø! Da forpliktelsene var over ca kvart over fire hoppet jeg likevel i bilen, og etter halvannen time E6 ankom jeg Briskeby, akkurat i tide til pausen i dette oppgjøret som handlet om lite annet enn heder og ære.


Etter å ha blitt unormalt grundig visitert tok jeg plass på tribunen, og fikk se hjemmelaget sette ballen i mål etter et hjørnespark, men før jubelen tok av blåste dagens dommer frispark for angrep på keeper, og det sto dermed fortsatt 0-0 etter det som ble sagt å ha vært en svært begivenhetsløs førsteomgang.

Jeg brukte pausen på å hilse på en rekke gamle kjente fra Isberget som hadde tatt turen sørover, før jeg tok plass sammen med mine Forza Tromsø-medsammensvorne for å synge «Gutan» framover til seier gjennom andre omgang. Planen om å heie laget til seier så ut til å få seg et lite skudd for baugen da TIL etter en bra start på omgangen slapp hedmarkingene til foran mål, og det etter 8 minutter av andre omgang plutselig sto 1-0.


Vi ga likevel ikke opp, og like før timen var spilt skjedde det noe foran målet i andre enden av banen. Eric Kitolano hoppet opp og nikket til ballen, men uten at vi så nøyaktig hva som skjedde, og det så heller ikke ut til at spillerne lot seg engasjere noe særlig. Plutselig så vi at dommeren pekte mot midtsirkelen, og at 0-en på storskjermen ble til et ettall! Det hadde faktisk blitt mål! Noe forsinket hev vi flaggene til værs og feiret som gale.

Noe av grunnen til at jeg hadde tatt turen nordover denne søndagskvelden var at dette ikke bare var Tromsøs siste kamp for året sørpå, det var også den siste kampen noensinne hvor den gamle sittetribuna på Briskeby skulle brukes. I forbindelse med bygging av nytt politihus rett bak stadion skal tribuna rives og noe nytt skal komme i dens sted. Det var derfor et visst historisk sus over å være tilstede på «gamle sittan» i kveld. Vi lot oss dog ikke bergta mer av ærefrykt enn at både «Vi skal rive sittan» (mel. We're not gonna take it) og «Sittan er vår» (mel. Seiern er vår) ble sunget fra bortetribunen i løpet av noen hektiske minutter.


TIL hadde etter den tunge starten på omgangen kjempet seg tilbake, og med knapt ti minutter igjen av kampen kunne vi igjen juble fra bortefeltet. Nok en scoring, og det sto nå 1-2! Skulle vi igjen få oppleve borteseier i 2022?

I motsetning til en del andre kamper denne sesongen ble det aldri veldig spennende i sluttminuttene. TIL kontrollerte det hele inn, og spillere og supportere kunne sammen feire tre nye poeng da dommeren blåste av kampen.

I glede over resultatet hadde jeg pådratt meg en bar overkropp, noe som gjorde at etter jubelen var over klarte jeg å tigge til meg Lasse Nilsens bortetrøye, som han jo ikke ville ha mer bruk for i år. Godt utbytte!




Etter å ha ryddet med oss greiene våre fra feltet fylte jeg bilen, dumpet Jørgen på togstasjonen, og satte kursen sørover igjen sammen med Arne, Marita og Isak. Vi stoppet for en hamburger på veien, men ellers skjedde det lite nevneverdig, og praten gikk ikke så veldig løst, da det nok var flere av oss som trengte å hvile stemmebåndene litt etter ymse utrop fra tribuneplass. Fornøyde var vi uansett!

torsdag 18. august 2022

Ham-Kam - Tromsø 0-0 (TIL vant på straffer)

Da TIL skulle spilt cupkamp i sommer var det SAS-streik, og kampen ble derfor flyttet til nå i august. Glad til sinns fylte jeg derfor bilen i rask rekkefølge med Arne, Marita og 2xMargret og satte kursen nordover E6. Ferden gikk forbausende glatt, og vi kom derfor fram i god tid før kampstart og parkerte utenfor stadion, og ble sittende i bilen og se på at det regnet noe helt avsindig. I et lite opphold mellom regnbygene forlot vi det japanske blikktaket, og entret stadion klare for å se cupkampen mellom Hamarkameratene og Tromsø.

Etter å ha latt oss imponere av de fremragende sanitærfasilitetene i tilknytning til feltet for bortesupporterne rigget vi oss til for å støtte «Gutan» i nitti minutter. Etter innmarsj til «Walk of Life» kom kampen i gang, og til vår store overraskelse var det helt tomt på Briskebybandens ståfelt, og det kom omtrent ikke en lyd fra hjemmesupporterne. Selv om vi kun var knapt 30 personer som heiet på TIL, og bare en liten andel av oss virkelig sang fra nederst i lungene, så fikk vi dermed en betydelig enklere oppgave enn ventet fra tribuneplass.

Foto: Mattis Moen

Ute på det hedmarkske kunstgresset var det derimot lite som tydet på at noe skulle bli enkelt for de for anledningen sortkledde fra nord. Hjemmelaget tok helt klart styringen, men for en gangs skyld var marginene på TILs side. Skudd gikk i stolper og tverrliggere, eller utenfor. De skuddene som gikk innafor ble reddet av en supergod Simon Thomas. Hamkam fikk rett og slett ikke til noe. Mens regnet bare ble verre og verre og verre fikk vi se de grønnhvite stange og stange mot veggen. TIL kom også til noen sjanser innimellom, men til frustrasjon for oss i andre enden av banen skjedde det aller meste av spillet i denne omgangen foran TIL-målet ved det tomme supporterfeltet.

Det sto 0-0 til pause, og det regnet så mye at jeg ikke orka å vurdere å ta en tur til kioskbua, men ble stående trygt plassert under taket. Spillerne kom tilbake, og så var det påanijæn med en omgang som slett ikke ble så veldig ulik den første. En følelse av at her kunne man spille fotball så lenge man bare ville uten at det ble scoringer begynte å snike seg innpå oss.

Hjemmelaget hadde fortsatt en og annen helt enorm sjanse, men ballen fortsatte å enten snike seg utafor stolpene, eller å bli fanget av en Simon Thomas som alt til pause hadde vært klar i mine øyne som man of the match.

Tromsø hadde tatt sine fem bytter alt etter vel 70 minutter, mens vertskapet ventet helt til slutten av andre omgang før de gjorde sine to siste. Jeg var derfor litt bekymret over hvordan ekstraomgangene jeg så lenge hadde ant skulle komme ville bli, men til alt hell får man et ekstra bytte når det blir ekstraomganger, noe som ga nyanskaffelsen Elias Aarflot, målmaskinen fra Korsvoll, sin debut med TIL-logoen på brystkassa, noe hans bror og en kompis som også hadde tatt turen, satte stor pris på.

Spillet svingte frem og tilbake i ekstraomgangene. TIL fikk noen sjanser til å avgjøre, men fortsatt var det «Kamma» som kom til de største mulighetene, og størst var nok sjansen da en uheldig ballberøring ga en spiller klar bane til å overliste keeper Simon, men Casper Øyvann gjennomførte et helt ubegripelig løp og klarte å redde på strek og få vippet ballen utenfor mens han selv ble liggende og kave i nettet! Mål ble det tross store sjanser ikke, og vi stålsatte oss for en straffesparkkonkurranse. For meg var dette første av det slaget siden 25. november 2012, uten at vi trenger å si så mye om akkurat den dagen.

Til vår store glede vant fungerende kaptein Anders Jenssen myntkastet og vi fikk derfor straffekonken rett foran vår ende av tribuna. TILs keepertrener Olsztynski har en fortid som straffesparkekspert, og hadde da ekstraomgangene var over løpt rett bort for å forberede Simon Thomas, og det var en heltent kanadier som gjorde seg klar for å ta plass mellom stengene.


Straffekonken ble full av dramatikk. Etter fem straffer til hvert av lagene sto det 3-3, og vi var klare for «sudden death»-straffer. TILs sjette straffeskytter var tidligere nevnte debutant Aarflot, og til enorm glede for hans bror og kompis som hadde tatt plass sammen med oss andre som heiet på TIL plasserte han ballen utagbart nede ved stolperota!

Også hedmarkingene scoret på sin sjette før begge lag scoret på sin sjuende straffe. Det var nå klart for nummer åtte, og etter at Tobias Hafstad hadde satt ballen i mål ble det litt forvirring rundt hvem som skulle ta hjemmelagets åttende straffespark. Det viste seg å bli keeper Jendal selv som skulle prøve å overliste Simon Thomas. Joda, TIL-keeperen ble såpass overlistet at han kastet seg motsatt vei av dit ballen ble skutt. Bare synd for Hamkam at ballen gikk utenfor mål! TIL hadde vunnet og tatt seg videre til fjerde runde i cupen (som pga NFFs hårreisende behandling av turneringa ikke spilles før i mars neste år)!

Spillerne kom løpende mot oss supporterne for å feire seieren, og jeg sørget for at dagens mann, keeper Simon Thomas fikk med seg storflagget mens vi jublet som besatte. Det var deretter bare å takke for oss, finne tilbake til bilen, og sette kursen sørover via en hamburgerstopp underveis.

lørdag 12. mars 2022

Ham-Kam - Tromsø 1-0

Startet lørdagen med å tilbringe alt for mye tid i senga, så min opprinnelige plan om å starte dagen med en 1030-kamp ble raskt erstattet av en ny plan om 1200. Ved ankomst Nordstrand oppdaget jeg så at kampen jeg tenkte å se var flyttet til 1300, og dermed kollapset alle planene om å se mer enn én kamp i dag. Ventet litt, plukket opp Arne og Andreas, og satte kursen nordover mot Hedemarken. Etter en pitstop på en gårdsbutikk (Arne kjøpte kjøtt, jeg og Andreas grøntfor) ankom vi Hamar, og etter å ha observert at bensinen her var latterlig billig parkerte vi utenfor stadion og inntok arenaen.

Etter å ha manøvrert oss rundt banen for å få sitte i sola ble vi etterhvert omringet av folk med grønne effekter, og i det avspark nærmet seg dukket plutselig også den engelske banehopperen Darren License opp og hilste takk for sist, som var Grorud-Fram Larvik i 2019. Han og en kamerat hadde tatt en dagstur fra UK for å få krysset av Briskeby på lista si!

Speaker opplyste rett før avspark om at det i dag skulle spilles ikke 2x45, ikke 3x30, men 3x45 minutter fotball! Grunnen til dette var at lagene skulle få gitt flere spillere mer spilletid, og faktisk hadde TIL fått låne tre juniorer fra hjemmelaget som skulle få litt spilletid på tampen.

Ute på banen startet de grønnhvite ganske friskt, men etter omlag fem minutter tok gjestene fra nord mer over spillet, uten at de helt store sjansene dukket opp. I det som var min 100. kamp med «Gutan» måtte vi vente i over 35 minutter før det ble scoring. Dessverre for oss få bortesupporterne var det hjemmelaget som scoret, og som flere ganger tidligere denne sesongoppkjøringen kom målet som resultat av sløvt/slurvete/tabbefylt spill i forsvaret. Uansett sto det 1-0, noe som holdt seg helt til pause.

Like etter hvilen forsvant sola, og temperaturen falt nå så raskt at vi kjapt ble enige om at tredjeomgang fikk være tredjeomgang: Når det var spilt 2x45 kom vi til å anse kampen som ferdigspilt og dra hjem!

Dessverre fikk vi heller ikke stort å varme oss med ute på banen, bortsett fra å endelig få se flere nye bekjentskaper i aksjon i levende live da TIL gjorde en rekke bytter etter en times spill. Spillet var for øvrig preget av manglende presisjon, og et vanskelig gjennomtrengbart hjemmelag, så da dommeren til slutt blåste av andre omgang sto det fortsatt 1-0, og det store flertallet av publikum (som var overraskende tallrike) gjorde som oss tilreisende og forlot stadion, mens det ble gjort klart for en tredje omgang preget av ungdommelighet. Den tredje omgangen skriver Kamma at endte 2-4, så kanskje vi burde blitt der, men det var egentlig ganske godt å sette seg i bilen med varmeanlegget på fullt etter 90 kalde minutter og sette kursen sørover igjen via en bensintanking (Tenk, bensin til under 20 kroner literen!) og en burgersjappe.