SV Welvegem City - KFC Aalbeke Sport 1-2

Etter å ha startet lørdagen med en liten togtur tilbake ut til CDG fant jeg etter mye om og men fram til leiebilområdet, og fikk hentet ut en kjekk liten KIA med automatgir. Etter å ha svingt feil bare én gang befant jeg meg så på motorvei A1, og etter et par timer der var jeg framme ved grensa mot Belgia, og svingte inn i byen Lille. Her fant jeg hotellet mitt, fikk ordna innsjekk og parkering, og måtte så ta det vanskelige valget: Mat eller breddefotball. Svaret viste seg å være enkelt, og snart var jeg på vei over grensa for å se den lokale cupkvartfinalen mellom SV Welvegem City og KFC Aalbeke Sport.

Vel framme i Welvegem, som er en forstad til den noe mer kjente fotball-byen Kortrijk hadde jeg ikke bare kryssa landegrensa, jeg hadde også passert skillet fra det fransktalende Vallonia til det flamsktalende Flandern. Jeg fikk parkert, betalte meg inn, og kunne ta i øyensyn et flott lite stadion hvor det var flere ståtribuner, men også en fin sittetribune motsatt fra inngangen. Jeg var ute i ganske god tid, og oppdaget plutselig at det var en slags kafé i andre etasje på klubbhuset, og til min store glede fant jeg ut at her kunne jeg få kjøpt en toast og en brus mens jeg ventet på kampen. Sårt etterlengtet næring!

Før avspark hadde jeg tatt plass på sittetribuna, men jeg så at de fleste som var til stede hadde samlet seg på ståtribuna ved inngangen. Så vidt jeg klarte å finne ut (Takk til André for research) spiller lagene til daglig på nivå 6 og 7 i den belgiske fotballpyramiden, og jeg slet med å se at noen av lagene var klart bedre enn de andre.

Hjemmelaget, som altså spiller i divisjonen over dagens gjester, hadde kanskje et ørlite overtak spillemessig, men de slet med å produsere de helt store sjansene. De hvitkledde (og så vidt jeg klarte å høre, fransktalende tross at de kom fra Flandern) fra nabobyen kom på sin side til noen helt vanvittige muligheter, blant annet denne varianten som jeg fortsatt ikke skjønner hvordan det ikke ble scoring av.

Ballen ville likevel ikke i mål, så da dommeren sendte lagene av banen for en liten pause sto det fortsatt 0-0. Mens lagene forsvant i hver sin garderobe forsvant de aller fleste i publikum inn i kafeen, hvor det foruten muligheter for å kjøpe mat og drikke også var svært varmt og godt.

Da kampen igjen ble blåst i gang av dommerens svært aggressive fløyte var det ikke mer enn ca 20 av de totalt nærmere 150 frammøtte som hadde kommet ut, De fleste var likevel på plass rundt banen da de tilreisende etter drøye ti minutters spill i andre omgang kunne juble for straffespark. Straffen ble likevel ikke noe å juble for, da skuddet ble blåst over mål.

Litt senere, i det 70. minutt, fikk derimot de hvitkledte og deres medbragte supportere anledning til å juble. De tok en kort corner, og etter litt om og men endte ballen i mål til 0-1.

Det tok faktisk nå ganske kort tid før ballen igjen var i nettet etter en corner, men denne gangen ble den potensielle scoringa annullert for offside.

I det 73. minutt ble det på ny scoret et tellende mål, så en svært god periode for bortelaget hadde gitt tre nettkjenninger, to tellende mål, og altså 0-2!

Hjemmelaget tok seg nå litt sammen, og ganske nøyaktig tre og et halvt minutt etter forrige mål kom det en redusering til 1-2, og nytt håp om avansement i den vest-flanderske cupen for laget med de lilla draktene.

I det resterende av kampen var nok hjemmelaget nærmere utligning enn hva gjestene var å øke sin ledelse, men flere mål ble det ikke, så da dommeren for siste gang i dag blåste i fløyta sto det fortsatt 1-2, og det var Aalbeke som kunne juble for å ha tatt seg til semifinale.

Selv fant jeg tilbake til bilen, og tok turen tilbake over grensa for å endelig få i meg litt mat før kampen som var hovedgrunnen til at jeg hadde dratt opp hit til «eurometropolen» Lille-Kortrijk-Tournai.