Lettere optimistisk sto jeg søndag morgen opp, satte kursen sørover, og fortsatte etter å ha plukket opp Mads på ferjekaia i Moss mot Sverige. Etter noen timer kom vi fram til landets mest regnfylte by, ventet litt i bilen så jeg fikk publisert bloggpost fra kampen jeg så i går, og gikk deretter inn på stadion for å se allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og AIK.
Dette var ikke en hvilken som helst kamp, dette var kampen der lagkaptein Johan Larsson skulle takkes av for lang og tro tjeneste i gult, ettersom det var sesongens siste hjemmekamp. Vi på tribuna håpet på at han skulle få med seg en liten sportslig opptur etter en forferdelig seig fotballhøst for IFE. Det ble derfor dratt opp en imponerende tifo da kampen skulle starte, og siden Mads hadde plassert seg et annet sted på stadion enn meg fikk jeg noen bilder fra ham.
I det 13. minutt ble det klart at veien til en sportslig opptur kunne bli lang. AIK fikk lurt inn et mål, og det sto 0-1. Som om det ikke var ille nok at gjestene hadde tatt ledelsen fikk vi også følelsen av at dagens dommer hadde en eller annen lidelse som gjorde at han bare var i stand til å peke bortelagets vei når han dømte.
Smått supplert av noen andre sanger eller rop runget «Åååååh, Johan Larsson kapten» om og om og om igjen ut over Viskans bredder, men dessverre hjalp det ikke. Det sto derfor fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben, og jeg overhørte den ene capoen komme med knallhard kritikk av sanginnsatsen på deler av det feltet han hadde ansvar for.
Da andre omgang startet var det første som skjedde at et svært Johan Larsson kapten-banner ble vist fram, samtidig som det ble futtet av så mye pyro at kampen ble stoppet i drøyt fem minutter før spillet igjen kunne starte.
Dessverre hadde ikke pausen medført stort til bedring. At ikke gjestenes målvakt fikk gult kort for drøying var en skandale, og det var det også at AIK i det 77. minutt gikk opp i 0-2.
Drøye fem minutter før ordinær tid var omme ble så kapteinen byttet ut, så han kunne forberede seg på det som ventet etter kampen. Han slapp dermed å bevitne at et lite minutt inn i overtiden fikk gjestene straffe, og kunne dermed gå opp i 0-3.
Da ti lange tilleggsminutter var over og kampen hadde endt 0-3 var det nesten ingen som forlot stadion. Her skulle Johan Larsson hylles, tap eller ikke tap. Det som ventet var en riktig så fin seremoni, som selv ikke en gjeng AIK-supportere som gjorde sitt beste for å sabotere den klarte å ødelegge, og vi fikk til slutt en liten tale direkte til Elfsborgsläktaren før han dro i gang en solid runde med «Här på läktaren så sjunger vi!»
Jeg takket de rundt meg for i år, et år som endte med sju Elfsborg-kamper, og fant tilbake til bilen hvor Mads alt sto klar. Etter et par timers kjøring fikk turen en brå slutt da min trofaste Subaru midt på Uddevallabron bestemte seg for å slutte å virke. Motoren gikk, men når jeg tråkka inn gassen bare økte turtallet, mens farta minket. I skrivende stund sitter jeg derfor på McDonalds på Torp i Uddevalla og venter på nattbussen tilbake til Norge. En skuffende slutt på en skuffende svensk fotballdag. (Men heldigvis er Tromsø klare for Europa i 2026!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar