Endelig skulle fotballåret 2026 komme i gang. I motsetning til i fjor da jeg startet med et pang og dro til Frankrike og Belgia hadde jeg startet ganske rolig i år, men når «Gutan» hadde lagt inn en kamp i LSK-hallen på vei til Portugal på treningsleir var gleden stor da jeg så at jeg kunne få den med meg. Etter å ha spilt nyttårskonsert med Romerike Symfoniorkester kom jeg meg i høy hastighet ut av konsertsalen og dro til Vigernesjordet og tok meg inn i hallen hvor det var klart for treningskamp mellom Lyn og Tromsø.
Inne i hallen møtte jeg haugevis av kjentfolk, både TIL-supportere, Lyn-fans og nøytrale av alle slag. Jeg slo meg ned og trøkte i meg litt pizzarester jeg hadde vært forutseende nok til å ta med meg, noe som selvsagt gjorde at jeg fikk en flekk på finskjorta. Jeg hadde som sagt nettopp spilt konsert, og stilte derfor i dress i hallen, noe som selvsagt straffet seg. Det var for øvrig også andre som hadde tatt med litt helgekos på tribuna, også supporterne må legge grunnlaget for en god sesong!
Apropos straffe seg, så forventet jeg at forsvarsspillet til Lyn også skulle komme til å gjøre det, for Tromsøs sterke startoppstilling kom til sjanse etter sjanse etter sjanse, men på mirakuløst vis ble det ikke scoring. Heldigvis ble det heller ingen mål på de få sjansene som kom i motsatt ende av banen, så da lagene etter 45 minutters spill fikk et avbrekk sto det fortsatt 0-0.
Etter pause var det gjort store endringer på begge lag, men fortsatt var det laget fra nord som dominerte ute på banen med en ganske mye mindre rutinert ellever i aksjon. Det var tydelig at de som hadde blitt byttet inn hadde lyst å vise at de ville være med i vurderingen av hvem som skal spille når serien om et par måneder sparkes i gang, og noen minutter før vi passerte en time med fotball lyktes det endelig for de rødhvite. Etter først å ha truffet tverrliggeren ble returen kriget inn, og det sto 0-1.
Bare et par minutter senere fikk nyinnkjøpte Troy Nyhammer ballen på midtbanen, han tok den med seg en liten halvmeter inn på motstanders banehalvdel, og fyrte løs. Ballen gikk i en perfekt bue over keeper som sto et stykke unna mål, og rett inn til 0-2!
Etter rundt 65 minutter så det ut som om kampen virkelig skulle bli punktert da TIL fikk straffespark. Daniel Braut tok ballen og la den der dommeren anviste etter å ha skrittet opp elleve meter fra mållinja, men måltørken til hans noe bedre betalte slektning i Manchester lot til å ha smittet over Nordsjøen, og straffen ble reddet!
Tross skuffelsen over ikke å ha økt ledelsen ytterligere fortsatte kampen å være ganske enveiskjørt, men det ble ikke flere mål. Vi rundt 220 (Hvorav over 50 var innsjekket hos Futbology!) som var til stede kunne dermed bokføre 0-2 da dommeren blåste av kampen.
Jeg hadde lova Direktesports videograf skyss tilbake til hovedstaden etter kampen, så mens jeg venta på at han skulle få pakka sammen slo jeg av en prat med en svært fornøyd sportssjef (og fungerende daglig leder), før jeg etter en oppløftende opplevelse satte kursen hjemover.
Etter å ha startet dagen med å se Vålerenga Fotballs førstelag spille i femtedivisjon dro jeg altså videre, og etter en matbit i Nydalen inntok jeg sammen med Ole Jakob, Jon Are og Anette nasjonalarenaen for å se førstedivisjonskamp mellom førstelagene til Lyn 1896 FK og Vålerenga Fotball Elite.
Grunnen til at kampen var lagt hit var sammensatt. Lyns faste kamparena Bislett er som vanlig ikke brukbar før vi skriver mai, og det fristet nok lite for de rødhvite å dra til Nadderud hvor de har spilt de andre hjemmekampene sine så langt i sesongen. Dette kombinert med det faktum at dette var første gang byrivalene skulle møtes i seriespill siden Lyn gikk konkurs i 2010 gjorde at interessen for oppgjøret var mildest talt enorm. Det å leie Ullevaal stadion viste seg å være en genistrek da billettene til kampen ble utsolgt i løpet av et par dager.
Rekorden i antall innsjekk på en norsk kamp i Futbology var 355, og jeg hadde på forhånd vært ganske spent på om vi skulle klare å slå dette. Da vi var godt over 300 alt en halvtime før avspark følte jeg meg ganske sikker på at rekorden ville ryke, og spørsmålet var bare hvor høyt vi ville ende.
Litt før avspark dukket det første av mange bannere hos Vålerenga-supporterne opp. «128 år i gjørma - ingen lidenskap» lød budskapet, noe som nok var direkte rettet mot motstandernes «13 år i gjørma - samme lidenskap» som nærmest har vært et motto for Lyn i det siste.
Da lagene entret en litt shabby gressmatte ble det hektisk tifo-aktivitet i begge ender av banen, og mens Lyn dro opp en ganske enkel variant med et stort banner inspirert av byvåpen og klubblogo, og det tidligere nevnte budskapet om samme lidenskap, prøvde VIF seg på en mer avansert variant. Med store bokstaver ble det erklært at «Det er bare ett lag i byen» (Av en eller annen grunn tror jeg ikke det var KFUM de tenkte på), samtidig som folk holdt opp mosaikkbiter i rødt, hvitt og blått. Dette skulle akkompagneres av en spiller i gråtone, men dessverre fungerte den siste biten av dette svært dårlig. Spilleren så ut til å mangle en del av ansiktet, og ble dessuten ikke strukket ordentlig utover, så her må jeg si at Lyn ledet tribunekampen, selv om Vålerenga hadde tatt knockout på dem hvis det siste elementet hadde fungert slik det sannsynligvis var tenkt å gjøre.
Det ble også futtet av litt pyro etterhvert, men stort sett valgte dommer Eskås å ignorere dette, i motsetning til dommeren da jeg så damecupfinalen i fjor som helt opplagt hadde fått beskjed om å stoppe spillet ved alle tilløp til blussing. Jeg hadde fått noen meldinger om skuffende lite pyrobruk da bortesvingen plutselig virkelig tok fyr vel tjue minutter inn i kampen. Sammen med et T-baneinspirert Oslo Øst-banner ble feltet både opplyst og røyklagt, og jeg fikk virkelig nyte duften av krutt.
Om det var motivasjonen fra tribuneplass som slo til vet jeg ikke, men i det 33. minutt scoret Vålerenga kampens første mål, og flere av de frammøtte fikk overtenning og hoppet over gjerdene og ut på banen. Dette ble selvsagt ikke spesielt godt mottatt av vaktmannskapene, men det så heldigvis ut som om ting løste seg uten verken håndgemeng eller utkasting. 0-1 sto det iallfall, og Lyn måtte nå skjerpe seg.
Bare noen få minutter etter scoringa fikk vi så kampens store snakkes. En av Vålerengas angrepsspillere fant av en eller annen grunn ut at han skulle klippe ned en motstander ute på kanten på Lyns banehalvdel. Hvorfor han syntes dette var smart var i utgangspunktet ikke lett å skjønne, og hvorfor han syntes dette var smart når han alt hadde et gult kort var helt umulig å skjønne. Det medførte iallfall at han fikk sitt andre gule kort, og dermed måtte forlate banen til hånlig latter fra hjemmelagets fans.
Jeg hadde på forhånd fryktet at om Vålerenga scoret først ville kampen på det nærmeste være avgjort, men med ti mann med VIF-logo på brystet mot elleve med Lyn-merket var situasjonen plutselig en ganske annen.
Bare et par minutter før pause fikk så vestkantlaget utnytte overtallet sitt, og et lekkert skudd ble satt i mål til 1-1! Det var fortsatt uavgjort da lagene tok pause, og jeg fikk fra min plass på tribunen orkesterplass til intervjuet der Vålerengas sportssjef Joacim Jonsson totalt nedsablet spilleren som ble utvist.
Andre omgang ble på grunn av ubalansen i antall spillere aldri noen fest. Nesten alt foregikk foran Vålerengas mål, men Lyn klarte ikke å overliste dem flere ganger, selv om de var svært nær flere ganger, blant annet i det nok et element ble rullet ut på tribunen blant de blårøde supporterne akkompagnert av røyklegging. Faktisk ble det så mye røyk denne gangen at dommeren faktisk måtte stoppe spillet litt, men igjen nydelig håndtert at det ikke kom noen trusler om avbrutt kamp eller annet, men man bare ventet litt til «tåka» hadde lettet og spillet kunne fortsette.
Lyn var nok nærmest en avgjørelse i dag, men da dommeren til slutt blåste av oppgjøret sto det fortsatt 1-1. Sportslig sett hadde vi nok ikke fått noen klar dom hvem som er byens nest beste lag, men hvem som er best på tribunen var det noe enklere å vurdere. Tross problemene med den første tifoen hadde det meste ellers gått på skinner for karene fra østfronten, så jeg har små problemer med å hevde at vi fikk en klart borteseier på tribuneplass, men samtidig vil jeg berømme Lyn for å levere så bra som de gjorde etter «13 år i gjørma».
Etter å ha sett lagene takke supporterne for støtten forlot jeg stadion, passerte hauger av hestedritt før jeg kom til T-banen, og kunne dra hjemover for å lade opp til nye kortreiste kamper søndag. Her fant jeg ut at det ser ut som den nye norske innsjekk-rekorden ser ut til å ligge på 483, men dette er et tall jeg har et forbehold om at kan involvere noen som ikke har sjekket inn men registrert manuelt. Uansett en sterk forbedring av den gamle toppnoteringen!
Sesongen for nye baner i Norge går definitivt mot slutten, så da er det bare å line opp noen frekke revisits når man kan. Denne onsdagen startet kvalifiseringsspillet om å rykke opp fra 2. til 1. divisjon, så etter jobb tok jeg på meg noen ekstra lag ull før jeg tok banen ut til Bekkestua og tuslet opp til Nadderud for å se kvalikkampen mellom Lyn og Tromsdalen.
Vent litt, sier du kanskje nå, Lyn på Nadderud? Joda, Oslo kommune har stengt Bislett for året, og Lyns forrige lånte hjemmebane Nordre Åsen har ikke gode nok flomlys for kveldskamper, så da var det Stabæks hjemmebane i Bærum som ble redningen for Lyn.
Jeg hadde alliert meg med Sören, så før kamp deponerte jeg sekken min i bilen hans, før vi sammen med hans bedre halvdel inntok studioet til Stabæk-podcasten «Kikkertsvingen» for litt sosialisering med Christian. Med et lite kvarter igjen til avspark gikk vi så ut i kulda og stilte oss i en overraskende lang kø for å slippe inn på tribuna. Etter å ha forsert denne slo vi oss ned i det som viste seg å være en ganske bortesupportertung sone, og mens vi satt her dukket en lang rekke mer eller mindre kjente opp for å hilse på, med Tom og André som de mest prominente.
Lagene marsjerte inn til stor røyk- og ild-utvikling i Bastionens seksjon av hovedtribuna, myntkast ble tatt, og så var det klart for kamp. Innledningsvis syntes jeg Lyn virket veldig friske, men da den innledende fasen ebbet ut uten noen scoringer kom TUIL litt mer med på notene, og det var også karene nordfra som ganske tidlig fikk en abrupt jubel da ballen gikk i nettet, men assistentdommeren hadde vinket for offside.
Dette var nok en vekker for de rødhvite, men de slet fortsatt med å komme til de helt store sjansene. Tromsdalen leverte på sin side noen fler store muligheter, før kampen jevnet seg mer ut, dog med Lyn kanskje et ørlite knepp over.
Første omgang ebbet likevel målløs ut, og vi begynte så smått å frykte at dette skulle bli en sånn kamp hvor begge lag var så redde for å tape at de tok null sjanser. Sören bestemte seg i pausen for å sjekke forholdene i kiosken, og kom etter noen minutter tilbake med deilig toddy! Drikken var utrolig dårlig blandet, men etter at jeg ofret nøkkelen til kjellerboden fikk jeg vann og saft til å være jevnt fordelt i koppen, og jeg kunne nyte litt sårt tiltrengt varm drikke!
Da andre omgang startet var Lyn i særklasse det friskeste laget. Vestkantguttene gjorde omtrent som de ville, og det virket svært fortjent da de i det 53. minutt satte inn 1-0 til stor jubel fra øvre del av hovedtribunen. For en som mange ganger har vært bortesupporter på Nadderud føltes det for øvrig svært rart å sitte på hovedtribunen nå!
Vi hadde såvidt passert timen da Sören lente seg mot meg og sa han var litt overrasket over hvor dårlige Tromsdalen hadde vært i andre omgang. Jeg var ikke uenig, men sa også at nå kunne det virke som om de hadde noe på gang. Sören har iflg sin bror uante jinxe-ferdigheter, og de slo også denne gangen til. Et nydelig skudd passerte hjemmelagets keeper, og det sto 1-1.
Vinneren av dette dobbeloppgjøret skal møte Hødd til kamp om plass i neste års nivå 2 i norsk fotball, og det var kanskje derfor den iskalde arenaen var prydet med reklame for leverandøren av Møre og Romsdals nasjonaldrikk. Sunnmøringer som så kampen ble iallfall neppe voldsomt skremt foran de avgjørende kampene, selv om utligningen definitivt hadde gitt blåtrøyene ferten av noe stort.
Vi hadde så vidt kommet inn i de siste ti minuttene da Tromsdalen igjen fikk finstilt siktet. En ball føk inn til 1-2, og det ble helt enorme jubelscener foran bortesupporterne!
Etter dette var det for øvrig en gjeng som begynte å synge lett hånlige sanger i retning hjemmefansen. Blant disse så jeg jakker fra diverse andre norske klubber, som Start, Grane, Urædd og Odd!
Hjemmelaget presset og presset og presset på for utligning i sluttminuttene, men etter fem minutters overtid sto det fortsatt 1-2 da dommeren blåste av kampen, og de blå igjen kunne juble for en sterk seier på bortebane, og ettersom det etter sigende fortsatt er bortemålsregel i bruk i denne kvaliken (EDIT: Her kommer det motstridende meldinger. Lyn selv skriver at det ER bortemålsregel, mens media sier de har fått beskjed fra NFF at det ikke er det) to mål som kan vise seg å være gull verdt foran returkampen i Tromsdalen til helga!
Jeg forlot arenaen sammen med Sören, og ble ekspedert helt hjem til døra, så jeg kunne krølle meg sammen i sofaen etter å ha inntatt et enkelt, men akk så godt, måltid!
Etter en lang dag på jobb innså jeg at heller ikke denne tirsdagen ble det noen groundhopping, så jeg sendte en sms til mediesjefen i Grorud, Frode, og hørte om det var kurant å komme og fotografere der i kveld. Han svarte positivt, og toget hjem var nesten ikke forsinket, så etter å ha vært hjemme og hentet litt mer klær samt fotoapparatene mine var jeg fem minutter før avspark på plass for tredjedivisjonskampen mellom Groruds andrelag og Lyn.
I et relativt ufyselig høstvær var det en betydelig mengde Lyn-supportere som hadde tatt turen opp til Grorud, og det ble før avspark futtet av litt pyroteknikk av en type med en fæl lukt. Spillet kom så i gang, og de opprykksjagende vestkantguttene gikk rett i angrep, og fikk nesten umiddelbart et straffespark. Klokka hadde bare gått i knapt to og et halvt minutt da ballen ble skutt i mål, og det sto 0-1 til bortefansens store glede.
Grorud-rekruttene kjempet seg etterhvert inn i kampen igjen, og like før det var spilt 18 minutter var det hjemmelagets tur å juble. Ballen ble kjempet i nettet til 1-1, og målscorer valgte å feire med å juble rett mot Bastionen. Dette var for å si det mildt lite populært, og jeg ble når sant skal sies ganske overrasket over at dommeren beholdt kortet i lomma.
Jeg hadde som sagt måttet skynde meg for å rekke kampen, så jeg innså at jeg ikke kunne vente helt til pausen med å få i meg noe næring. Jeg bestilte derfor en såkalt «hagle», to pølser i én lompe, i kiosken, og oppdaget til min store forundring at jeg fikk to ulike pølser. Det gjorde seg uansett med litt næring i vomma.
Etter å ha spist oppsøkte jeg den genuine borteopplevelsen, så jeg slo meg ned på tribuna bak mål sammen med Mattis og Lars. Jeg kunne nå sitte og irritere meg over det finmaska nettet foran supporterne fram til et hjørnespark i det 33. minutt ble ekspedert i mål til 1-2 i motsatt ende av banen.
1-2 sto seg til pause, og glade Lyn-supportere kunne feire litt i femten minutter før det braket løs igjen ute på kunstgresset. Andre omgang ble aldri spennende, selv om det tidlig oppsto litt dramatikk da Lyn trodde de hadde scoret, men assistentdommeren mente ballen hadde vært ute. Det som skjedde var at ballen trillet mot mål, men keeper så ut til å ha full kontroll på å skjerme den ut. Den traff likevel stolpen, og spratt tilbake på banen før den etterhvert ekspedert i mål. AD hevet flagget, dommer kom ut og hadde en prat med ham, og det ble dømt utspill fra mål. Hadde Bastionen vært lite fornøyde da 1-1 kom var de definitivt ikke mer happy nå.
Det tok bare knapt fem nye minutter før vi igjen fikk scoring, og denne gangen var det ingen tvil om at den ble tellende. 1-3, antydninger til banestorming, og nå begynte det å lukte avgjort her. I forbindelse med scoringen fikk Groruds keeper seg en smell og ble liggende nede litt, noe som fikk bortesupporterne til å begynne å komme med meldinger om faking av skade. Dette ga Groruds Geirald Meyer total bunntenning, og han begynte å skjelle ut de tilreisende, noe som sjelden medfører noe godt. Gemyttene roet seg etterhvert ned, og alle kunne igjen fokusere på seg og sitt.
Lyn kjørte nå kampen helt, og kom til flere store sjanser, men vi måtte vente helt til det gjensto bare et knapt kvarter av kampen før vi igjen fikk et mål. Med 1-4 ble selv de mest fatalistisk innstilte av Lyn-supporterne med på å synge «Vi er serieleder», før også en mystisk supportersang som ble avsluttet med «Scheiße Bossekop» (av alle lag å hate, Bossekop liksom?) ble dratt ut av sekken!
Kampen endte etterhvert 1-4, og jeg leverte igjen fotovesten før jeg lokaliserte Mattis og Lars og satte kursen mot Bjølsen for nok en kamp mens Lyns spillere og supportere feiret tre nye poeng.
For å varme opp litt til dagens hovedkamp tok jeg lørdag formiddag turen til Bislett for å se Lyn ta imot Fløya til toppoppgjør i tredjedivisjon avdeling seks. (Avgjørende for at jeg valgte denne kampen var det faktum at det var Bondens Marked på Majorstua, som jeg skulle besøke etterpå for å finne meg noe helgemiddag)
På plass på tribunen fikk jeg se godt oppmøte fra Bastionen som tydelig hadde skjønt at dette var en kamp det var viktig for de rødhvite å vinne skulle divisjonen vinnes og opprykket sikres, og at de måtte gjøre sitt som «den tolvte mann» for å bidra.
Kampen startet med et klart overtak for Lyn, og alt etter halvannet minutt kom den første scoringen. En skikkelig kalddusj for gjestene fra nord der, altså.
De grønnkledde kriget seg likevel inn i kampen igjen, og da vi nærmet oss halvspilt omgang var jeg tilbøyelig til å omtale det vi hadde sett som jevnspilt, men så kom det et forferdelig balltap i Fløyas forsvar. Dette var en Lyn-spiller kjapp å utnytte, og alene med keeper gjorde han ingen feil og doblet til 2-0.
Etter dette hadde hjemmelaget stort sett et fast grep rundt kampen. Fløya hadde ballen lite på motstanders banehalvdel, og fikk til lite når de hadde den på egen halvdel. Like før pause kom så Lyn med en sluttspurt før hvilen som kulminerte i en sjansebonanza som aldri ble avverget skikkelig, og da sto det plutselig 3-0 når lagene gikk til pause.
Etter hvilen var lite forandret, og før ti minutter var spilt hadde Lyn spilt seg til en corner som ble perfekt slått og stanget i mål. 4-0.
Drøyt ti minutter før full tid fikk Fløya kjempet seg til en corner. Etter nesten ett minutts spill endte også denne med mål. Til Lyn. Ting gikk virkelig ikke gjestenes vei.
Da klokka passerte 85 skjedde endelig det de tre Fløya-tilhengerne på tribunen hadde ventet på: Opphentingen var startet! Jubelen var stor, og Bastionen fant det passende å komme med noen klart humoristiske trusler om hva som skulle skje etter kampen mot de tre, som ikke virka nevneverdig skremt.
Det ble aldri noe mer opphenting enn det ene målet, og kampen endte dermed 5-1. Speaker avsluttet med å oppfordre folk til å ta med søpla, selv om det hang stadionreklame fra et stort gjenvinningsfirma i den ene svingen, som påpekte at det ikke finnes søppel mer.
Definitivt en viktig seier for Lyn, og jeg blir etter å ha sett denne kampen ikke det minste overrasket om de rykker opp i år. Vil spesielt nevne Eirik Haugstad som en spiller som virket å være minst ett nivå for lavt i tredjedivisjon.
Etter å ha vært hjemme i langhelga etter sekstendemaikampen hadde jeg andre pinsedag pakket en bag full av frossenfisk og på nytt satt turen sørover mot hovedstaden.
Denne gang skulle jeg med direkteflyet Mo - Oslo, og med samme fly som meg var hele laget til Stålkameratene som samme kveld skulle møte seriefavoritt Lyn i en kamp hvor de var en utpreget underdog.
Etter å ha vært innom hjemme med fisken, og plukket opp det supporterutstyret jeg ikke hadde hatt med meg nordover kasta jeg meg i bilen, plukket opp min gamle kompanjong Andreas på veien og tok turen til Kringsjå kunstgress. Opprinnelig var kampen berammet til å spilles på Bislett, men Lyns hovedarena var ikke blitt spilleklar ennå, så da ble den flyttet til deres andre hjem bak Idrettshøgskolen.
Når kampen tok til var vi 10-15 ranværinger (som jeg observerte iallfall) på plass for å heie på gultrøyene, men dessverre hjalp dette ikke nok. Til tross for flere gode sjanser for Stål var det som så ofte før denne sesongen litt for upresist i avslutningene.
Mot slutten av en første omgang hvor Lyn kanskje hadde vært et lite knepp kvassere glapp det så for Stålkameratenes forsvar (Hvor keeper Munda nok en gang var svært god!), og Lyn kunne gå til pause med 1-0 på scoringstavla, til stor glede for flesteparten av de 423 frammøtte.
Etter pause var det gjestene fra nord som kom klart best i gang, men også denne stormen klarte rødtrøyene å ri av, og det var intet mindre enn et slag i mellomgulvet da Lyn igjen scoret ti minutter ut i omgangen.
Like etterpå ble målscorer Haugstad utvist, og vi som støttet de gule fra tribuna øynet nytt håp. Med en mann mer i over en halvtime måtte det da være muligheter å få noe ut av denne kampene?
Dessverre, Stålkameratene klarte ikke å utnytte overtallet til å få kampen inn i sitt spor igjen, og kampen ebbet ut uten flere scoringer. Det var kanskje alt i alt en fortjent seier til Lyn, men samtidig var de litt heldige i et par situasjoner, så både gulkledde spillere og supportere var nok litt skuffa etter kampen.
Etter en generalprøve med Universitetets Symfoniorkester på Hovseter tok jeg turen rett borti høgget til Røa, der Frigg skulle ta imot bydelsrival Lyn til slaget om Oslo Vest.
Ettersom dette kunne være kampen hvor Lyn sikret opprykket var det ventet en del folk, og dette var nok en medvirkende årsak til at kampen gikk på Røabanen og ikke på Friggs faste hjemmebane, Tørteberg.
En del folk ble det, men kanskje litt færre enn jeg hadde trodd på forhånd til tross for et fantastisk flott vær. 307 stykker var innbetalte, og flesteparten av disse jubla kraftig da de opprykksjagende fra Lyn fikk straffespark som det ble scoret på etter 7 minutter.
Ikke lenge etter var ballen nok en gang i nettet bak Frigg-keeperen, men denne gangen hadde linjedommer oppe flagget for offside, noe som sannsynligvis var riktig.
Lyn fortsatte å ha overtaket resten av omgangen, uten at de klarte å utnytte dette godt nok til å score flere mål. Samtidig var det stadig litt rufs bakover, og det var nok litt betegnende da keeperen etter en situasjon hvor en Frigg-spiller var alene gjennom (men offside) ropte til medspillerne sine «Hei! Ta det jævla returløpet der!»
I pausen sto det 0-1 på tavla, og køen i pølsebua var så lang at jeg bestemte meg for å vente litt før jeg gikk og handla.
Kampen kom i gang igjen, og det ble raskt småampert på banen. Flere situasjoner ble etterfulgt av småknuffing og dytting, så dommeren måtte opp med gulkortet. Samtidig følte Lyns fans og spillere at dommeren var begynt å motarbeide dem, og for meg som nøytral må det sies at en del situasjoner kunne han nok godt dømt annerledes enn han gjorde.
Like før slutt skjedde plutselig det ingen med hjertet i Lyn ville skulle skje. En av Friggs spillere fikk banke ballen i mål, og det sto 1-1!
Lyn prøvde nå desperat å score igjen, men Frigg red av bølge etter bølge. Da dommeren blåste av etter at et godt Lyn-angrep endte med at ballen ble blåst over sank både han som skjøt og flere av lagkameratene hans sammen og ble liggende lenge. Med poengtrekket som sannsynligvis venter var det kun tre poeng som var godt nok i denne kampen, siden Stabæk 2 samtidig slo Eidsvold Turn.
Lyn må nok belage seg på nok en sesong i «regionligaen», eller tredjedivisjon som folk flest kaller det.
En av fotballtwitters grand old men, Tore Schjølberg hadde tatt turen til hovedstaden, og da han spurte om jeg ville bli med til Bislett og se Lyn-Manglerud/Star var jeg ikke veldig tungbedt.
Vi fant hverandre rimelig enkelt på en ikke akkurat fullsatt tribune, men da kampen starta var det faktisk kommet litt folk (173 iflg fotball.no, jeg antar dette betyr at det i realiteten var over 200 personer på tribuna). Blant disse var det fem(!) bortesupportere som skal ha mye skryt for det trøkket de klarte å holde oppe gjennom kampen!
Da kampen starta forventa jeg en kamp tydelig prega av topp mot bunn i divisjonen, og på sett og vis fikk jeg det, uten at det medførte den uttellinga man kanskje kunne vente. Første omgang ble veldig preget av at M/S var FORFERDELIG upresise. Innkast, frispark, utspill, pasningsforsøk, alt virka som det ble snappa opp av en motspiller umiddelbart. Lyn klarte likevel ikke å imponere på den måten jeg kanskje hadde venta (Ikke minst med første del av cupkampen mot Tromsø i minne), men likevel var det langtfra ufortjent da hjemmelaget tok ledelsen etter en liten halvtime.
Like etterpå merka vi at en annen fotballtwitrer, svenske og Lyn-supporter Robert Gustafsson, satt på motsatt tribune, så da hjalp min gode venn Nikon meg å lokalisere ham for å lokke ham over :)
Da lagene kom på banen i andre omgang virka det som om Manglerud/Stars trener hadde sagt de riktige tingene i pausen, og gjestene kom umiddelbart til et par halvsjanser, mens hjemmelaget virka som om de hadde latt seg inspirere av gjestenes mangel på presisjon i første omgang og hadde tilsynelatende blitt langt dårligere.
Likevel var det hjemmelaget som først kom til scoring også i denne omgangen, med en svært god kontring etter omlag tjue minutter. Umiddelbart etterpå kom så kampens store prestasjon, da Franklin Opuama reduserte fra omlag førti meters hold!
Resten av kampen ble ganske jevnspilt, men muligens et lite ekstra nivå på Lyns spillere, og da M/S-spillerne ikke klarte å score flere mål var det nok ganske fortjent at Lyn fikk ett til og fastsatte sluttresultatet til 3-1.
Nydelig etter kampen å se Lyn-spillerne feire med fansen (som tok spesielt varmt imot Bjørn L. Hansen, som hadde vært kreftsyk), og også å se Manglerud-spillerne ta turen bort til sine syngende supportere og takke for støtten.
Tromsø var av merkelige grunner satt opp mot Lyn i første runde i årets NM i fotball, så da fikk vi som bor i Oslo plutselig en ekstra kamp å mobilisere til!
En solid gjeng hadde stilt opp på ærverdige Bislett stadion for å ta opp tribunekampen mot tredjedivisjons i særklasse beste supporterklubb. Dette var en kamp vi egentlig visste på forhånd at vi var dømt til å tape, men det som var hyggelig å oppdage da vi kom hjem var at mikrofonplasseringen gjorde at for de som så kampen på stream hos NRK hørte man bare oss og ikke hjemmefansen.
De første 20-25 minuttene av kampen var TIL urovekkende nølende, og Lyn hadde flere halvsjanser, og mesteparten av spillet. Etter 33 minutter kom heldigvis 0-1-scoringen fra Thomas Lehne Olsen, og da samme mann bare et par minutter etterpå doblet ledelsen var vi nok mange bortefans som trakk et lettelsens sukk.
Like etterpå kom 0-3 ved Sofiene Moussa, og etter pause fikk Gundersen, Ingebrigtsen (2) og til slutt Michalsen også komme på scoringslista, så kampen ebbet ut med en enkel 0-7-seier for «Gutan».
Etter kampen kom TIL-trener med et TV-intervju hvor han på herlig sarkastisk vis poengterte det hjernedøde i å sende laget 170 mil for en førsterundekamp i cupen. Noe annet jeg oppdaget da jeg skumma gjennom streaminga etter kampen, var at Per Mathias Høgmo også var tilstede på kampen!
Lyn har nok gode muligheter til å klare topp 4 i divisjonen dersom de fortsetter å spille som de gjorde første fjerdedelen av kampen når de skal tilbake til tredjedivisjonsavdelingen sin.
Alt i alt en fin kveld på Bislett, og enda finere ble den da jeg fikk et par gratis hamburgere på vei ut!
