Viser innlegg med etiketten landskamp. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten landskamp. Vis alle innlegg

lørdag 7. juni 2025

Tsjekkia - Montenegro 2-0

Endelig var dagen kommet: Jeg skulle runde en ny milepæl i groundhoppingeventyret. Jeg sto tidlig opp, busset til Gardermoen, fløy til Praha, fant ut at alle busser til Plzen var fulle, fant togstasjonen, tok toget, kom fram til Plzen, gikk til AirBnB-en jeg hadde endt opp på, og etter å ha slappet av et par timer satte jeg kursen ut i den bøhmiske kvelden med kurs mot stadion. På veien ble det tid til en kebab, og da jeg kom fram hadde de akkurat åpnet portene så jeg kom inn på en nesten folketom arena hvor det straks skulle spilles VM-kvalifiseringskamp mellom Tsjekkia og Montenegro!


Etter å ha sjekket inn i Futbology og fått badge for å ha rundet smått utrolige 900 besøkte fotballbaner innså jeg at køene i pausen nok kom til å bli usaklig lange, så det var like greit å skaffe seg en pølse og brus nå med en gang.

Denne ble fortært, og jeg tok igjen plass bakerst på tribuna, hvor jeg kunne se to maskoter i løvedrakter valse rundt og skyte t-skjorter opp til supporterne med en trykkluftkanon!


På det grundig inngjerda bortefeltet hadde de tilreisende supporterne alt laget litt lyd før kamp, mens det var først da spillet kom i gang ute på gressmatta at hjemmefansen fikk opp dampen, selv om de hadde hatt en fin tifo på innmarsjen.


Hjemmelagets spillere fikk også opp dampen nå, og selv om Montenegro hadde hatt enkelte halvsjanser underveis var det absolutt fortjent da vertskapet gikk opp i 1-0 mens publikum hadde dratt opp lommelyktene på mobiltelefonene sine i en forbundsiniitiert lys-tifo i det 23. minutt.


Etter scoringen gikk det bare to minutter før bortefansen kunne juble som gale. Montenegrinerne hadde vartet opp med et flott angrep som endte med et nydelig skudd og det vi alle trodde var 1-1. Det viste seg dog at dommeren hadde fått en melding på øret, og etter litt ble målet annullert.

Mot slutten av omgangen forsvant fler og fler publikummere i retning kioskene, så jeg skjønte at mitt valg om å gå dit før kamp hadde vært riktig. Etter et kvarters tid kom vi i gang, men det manglet fortsatt mange folk på tribunene. Jeg begynte å mistenke at også bortelaget hadde blitt igjen i garderoben, for det gikk bare såvidt over ett minutt før ballen igjen lå i mål, og vi trodde det sto 2-0.


Igjen fikk dommeren en beskjed på øret, og der hjemmesupporterne på forrige VAR-situasjon hadde virket veldig fornøyde, så ble stemningen nå betydelig dårligere. Målet ble annullert, og for tredje gang i kampen ble scoringstavla oppdatert til å vise 1-0.


Da vi hadde passert et kvarter av andre omgang begynte jeg å føle på at dette var en kamp tsjekkerne enten måtte se å drepe med minst ett mål til, eller så kom gjestene til å utligne på overtid. Jeg gjorde derfor det eneste riktige og satte noen kroner på uavgjort hos Norsk Tipping, noe som nesten umiddelbart ga hjemmelaget et hjørneskarp som endte med å bli omgjort til scoring!


Denne gangen klarte ikke de VAR-ansvarlige å gjøre noe med målet, og dermed sto det 2-0 da vi gikk inn i den siste fjerdedelen av kampen. Resten av kampen ble preget av at alt hjemmelaget gjorde tok lang tid, mens gjestene ikke fikk til å gjøre så veldig mye. Da vi gikk inn i overtiden var det derfor ingen overraskelse at det ble lagt til hele fem minutter.


Det var litt knuffing og amperhet på gang da vi passerte 90 minutter så det var ingen overraskelse at det fortsatt tok litt tid etter at klokka mi viste 95 spilte minutter før dommeren blåste av. Det hadde likevel ikke skjedd noe som hadde påvirket stillinga, og det var derfor hjemmefansen som kunne juble sammen med sine spillere for seieren i dette oppgjøret som kan ha vært ganske så viktig med tanke på førsteplassen i kvalifiseringsgruppa.


Jeg forlot stadion, og tok igjen beina fatt for å komme meg til sengs for å samle krefter til nye eventyr lørdag.

søndag 17. november 2024

Tyskland - Bosnia-Hercegovina 7-0

Etter fredagens kamp hoppet jeg på et helt sykt overfylt tog, kom meg etterhvert til Jylland hvor jeg måtte bytte tog, vente en drøy time, bli frakta over grensa, og så på ny bytte tog. Etter å ha ankommet Hamburg fikk jeg på ny en del venting, men denne gangen kunne jeg bruke tida på å finne meg mat til den lange togetappen som venta når toget mot Basel skulle ta meg med helt til Freiburg. Togturen forløp uten nevneverdige begivenheter, og etter å ha sjekka inn på nattens overnattingssted kunne jeg sette kursen mot stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Tyskland og Bosnia-Hercegovina.



Som sist jeg så «Die Mannschaft» spille var altså en landskamp flyttet til et mindre stadion enn den faste hjemmebanen i Berlin. Dette hadde selvsagt gjort at det var voldsom rift om billettene, og etter at jeg pga litt kluss med utsjekket etter at jeg først trodde jeg hadde fått tak i en billett i det ordinære salget mistet denne innså jeg at skulle jeg komme meg på denne kampen jeg alt hadde booket reisa til måtte jeg rett og slett ty til en tredjeparts videresalgsnettside. Man hører jo nå og da historier om folk som blir svindlet ved slike kjøp, så etter at jeg hadde vært på en liten avstikker for å få tak i en currywurst var det med skrekkblandet fryd jeg etter å ha blitt visitert scannet billetten og så at det lyste grønt. Det gikk bra denne gangen også!


Vel inne på stadion fant jeg plassen min, og mens jeg ventet på avspark så jeg at det var tydelig at bortelaget har en betydelig diaspora i Tyskland. Foruten et lite bortefelt i motsatt hjørne fra meg som så ut til å være helt fylt med svartkledde ultras, så var det bosniske (Håper eventuelle hercegovinere som leser dette tilgir meg at jeg omtaler flagget som bosnisk) flagg, skjerf og både her og der rundt hele stadion, og faktisk så jeg også et flagg merket «Kupres Oslo», så det virket som om jeg ikke var den eneste bosatt i Norge som var på plass på stadion.

Mens vi ventet på avspark kom jeg i snakk med min sidemann, som viste seg å også være Futbology-bruker. Mens dette var mitt 818. stadion brukte han appen hovedsakelig til å registrere sine kamper med landslaget og 1. FC Köln, men han hadde stor respekt for konseptet groundhopping. Likevel var han mektig imponert over at jeg gidda å reise fra Norge for denne kampen. Mens glass etter glass med glühwein gikk ned hos ham snakket vi også om mine andre besøk og planer i Tyskland, og han virket nokså skeptisk til at jeg tenkte å besøke Cottbus om to uker. Dette var ikke et sted han hadde mye godt å si om.


Selve kampen er det ikke allverden å fortelle om. Før avspark ble det gjennomført en mosaikk på feltet der jeg sto, så det haglet stadig brukte mosaikkark som papirfly eller kuler nedover tribuna, og jubelen sto i taket da hjemmelaget stanget inn 1-0 alt i det 2. minutt.


Tyskland fortsatte å totalt dominere det som skjedde ute på en litt høstlig gressmatte, og mens veldig mange på tribuna sto vendt bakover for å følge med på hva som skjedde som fordret massivt oppbud av vakter kom også 2-0 etter halvspilt omgang. Da jubelen roet seg viste det seg at det hadde vært noe slåssing, og først ble en voldsomt aggressiv fyr høyst motvillig geleidet ned trappene, før Røde kors kom på plass like etterpå, og så fulgte en helt rolig fyr med masse blod i ansiktet samme vei. Jeg mistenker at bare en av de to fikk lov å returnere til plassen sin.

Det var ikke bare fotballen som var enveiskjørt, også på tribunen var det slik. Ikke når det gjaldt support, for som sagt hadde bortelaget en solid ultrasgruppe på plass, men når det gjaldt bølgen. Etter noen famlende forsøk tidlig i kampen fikk den utskjelte aktiviteten virkelig momentum når halvtimen var passert, og den gikk runde etter runde etter runde på det fullsatte stadionet.

Ti minutter før pause kom så tyskernes tredje mål for dagen, og når da en av Bosnia-Hercegovinas spillere klarte å misbruke en gigasjanse alene med keeper i tilleggsminuttet sto det fortsatt 3-0 til pause.

Da pausen gikk mot slutten hadde min sidemann vært i kiosken og skaffet enda mer glühwein, og han ble mildt sagt sjokkert da han fikk høre at jeg tross min store fotballinteresse ikke drakk alkohol. Det virket som om han fikk solgt plastkruset med innhold til noen på raden bak, men ellers mistenker jeg at han ikke ville hatt store problemer med å få konsumert innholdet selv.


Ute på banen var lite forandret fra første omgang, bortsett fra at tyskerne nå presset mot målet i motsatt ende av banen. I det 50. minutt fikk de et frispark som ble satt direkte i mål, og det sto 4-0.


Før lagkaptein Kimmich måtte ut med skade etter 72 minutter hadde hjemmelaget både satt inn 5-0 og 6-0, og da vi i det 79. minutt fikk 7-0 så jeg at mange av tilskuerne begynte å forlate stadion for å prøve å komme litt foran i køen til kollektivtransporten. Ikke uventet var det spesielt mange av de som hadde blå og gule flagg over skuldrene som gikk tidlig, men jeg så også enkelte med de tyske fargene som valgte denne varianten.


Jeg hadde tilbragt sluttminuttene av kampen med å vase litt rundt på stadion, men da dommeren etter tre minutters tillegg blåste av kom jeg meg raskt avgårde, og med maksimal flyt på ventinga på trikken var jeg raskt tilbake i sentrum og fikk kjøpt litt snop jeg ikke rakk å spise før jeg sloknet på hotellrommet etter en rimelig utmattende dag.


lørdag 16. november 2024

Danmark - Spania 1-2

Etter å ha brukt arbeidsdagen fredag til et par demonstrasjoner satte jeg etter jobb kursen ut til Gardermoen, hvor jeg fulgte oppfordringen om å sjekke inn håndbagasjen min, boardet et fullt fly, og fløy sørover til København. Her kom jeg meg på metroen, fikk dumpet bagasjen i et skap på jernbanestasjonen, og tok på nytt metroen til jeg kom til stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Danmark og Spania.

Før jeg stilte meg i kø for å komme inn på arenaen skaffet jeg meg en pølse i brød og en boks Faxe Kondi,  og dermed hadde jeg krefter til å forsere de mange trappene opp til plassen min da dørene åpnet. Jeg hadde kjøpt billetter på aller bakerste rad, så jeg innså at jeg ikke kom til å orke å ta trappene flere ganger. Jeg tok derfor en visitt i kiosken og skaffet meg nok en pølse, samt en pose potetgull og nok en brus, denne gang Carlsbergs variant av druesukker-brusen. Tilbudet om 50 shots for 1000 kroner valgte jeg å stå over.

Jeg kjempet meg opp de siste trappene, og skuet ut over stadion. Bortsett fra strukturene i hjørnene som gjorde at man fra min plassering ikke så kortsida med de syngende supporterne så godt som jeg skulle ønske, så må jeg si jeg likte stadionet ganske godt. Kveldens kamp var utsolgt, og da vi nærmet oss avspark var nok de fleste på plass til å få med seg lys- og musikkshowet som runget ut i den københavnske kvelden.



Etter nasjonalsangene ble det holdt et minutts stillhet for flomofrene i Valencia, og så ble kampen blåst i gang. Spanjolene var selvsagt favoritter, men innledningsvis så det danske laget slettes ikke så verst ut. Jeg har likevel sett mange nok fotballkamper til at jeg visste at når en «underdog» starter bra men ikke klarer å utnytte det til å score, så blir det gjerne mål andre veien, og i det femtende minutt raknet det for hjemmelagets forsvar. 0-1, og stor jubel hos bortesupporterne.


Der jeg satt var det en sur trekk, og jeg var glad jeg hadde på meg den varme fleece-buffen jeg hadde fått hos Varhaug forrige helg, men jeg var enda mer glad at jeg hadde tak over hodet. Forbi lyskastere og ymse bygningsstrukturer så jeg nemlig at det var et ganske så ufyselig vær utenfor stadion. Været stoppet ikke danskene på tribunen fra å synge for sine helter på banen, og disse leverte stadig høyst anstendige sjanser på cornere og andre dødballer, uten at de klarte å sørge for at stillinga til pause var noe anna enn 0-1.

Utover i andre omgang ble det mer og mer misnøye med den slovenske dommeren, og klagingen ble heller ikke mindre etter at Spania etter 57 minutters spill leverte et angrep som gikk som en varm kniv i smør og endte med 0-2.

Det var som sagt utsolgt denne kvelden i Parken, og ikke lenge etter at speaker hadde annonsert at det var seksogtrædve tusend femhundre og nioghalvfems tilskuere til stede gikk det et stort gisp gjennom flesteparten av dem. Et skudd traff innsida av stolpen, men ikke langt nok på innsida. Ballen spratt ut og ble klarert!

Med ti minutter igjen av kampen begynte de første å sige ut av stadion, men det skulle de absolutt ikke ha gjort. Nøyaktig i det min klokke (Jeg satt så høyt at jeg nesten ikke så stadionuret på storskjermen) viste 83 spilte minutter fikk Gustav Isaksen en mulighet han ikke misbrukte, og visp sto det 1-2. Alt var dukket for en ekstremt spennende sluttspurt.


Mindre spennende ble det ikke da fjerdedommeren holdt opp tavla som viste fem minutters tilleggstid, men da denne gikk mot slutten og de nesten brunrøde (Hva skjedde med de klassiske røde danske trøyene?) ikke hadde klart å skape noe på de mange dødballene de hadde fått, og hvor keeper Schmeichel slo noen av dem inn i feltet, og selv var med oppe i feltet på en av dem, så begynte jeg å sige ned trappene med perfekt timing så jeg akkurat var ved utgangen fra tribuna da dommeren blåste av med 1-2 som sluttresultat.

Jeg hastet ned trappene, forbi gjerdet hvor det sto ufattelig mange og tisset, og kom meg tilbake på metroen. Det var ufattelig fullt her, men jeg klaget ikke. Jeg hadde kommet meg på første bane, og jeg tror dette er det raskeste jeg har kommet meg vekk fra et 25000 pluss-stadion noensinne.


Tilbake på jernbanestasjonen kunne jeg så kjøpe litt brus og snacks til nattens lange togreise, som neppe ville inneholde spesielt mye søvn ettersom den besto av tre separate togreiser med to skift på veien mot Hamburg.

lørdag 23. mars 2024

Nederland - Skottland 4-0

I etterkant av at vi hadde representantskapsmøte på jobben hadde jeg planlagt meg en liten svipptur til kontinentet for enten å feire gjenvalg eller trøste meg om jeg ikke ble gjenvalgt. Det ble heldigvis en feiretur, så etter å ha sendt ut eposter i øst og vest hoppet jeg på et tog til Gardermoen og fløy til Amsterdam. Da jeg noe forsinket landet der var det ikke mer tid til overs enn nødvendig, så jeg sjekket inn på et litt slitent hotell, og fant veien ut til nasjonalarenaen hvor det var klart for treningskamp mellom landslagene til Nederland og Skottland.


At det var nettopp Skottland som var dagens motstander trengte man ikke å ha noen fotballinteresse for å finne ut. Det krydde av menn i kilt i Amsterdams gater, og jo nærmere man kom stadionområdet jo flere rutete skjørt ble det å se. Noen «takeover» var det likevel ikke snakk om, for det var også tydelig at det var Oranje som var hjemmelaget. Nederlendere er ikke redde for å ikle seg nasjonalfargen når de spiller kamp, og det hadde de gjort til gangs i kveld.

Da jeg entret stadion for å finne plassen min ble jeg møtt av en tross de 55000 setene utrolig intim arena. To nivåer, bratt, og nesten utsolgt. Alt lå til rette for en strålende aften, og jeg kan ikke få takket Hanne Emilie nok for at hun ordna med billettkjøp for meg. (Det nederlandske fotballforbundet har valgt å gjøre betaling med andre metoder enn iDEAL umulig, noe jeg oppfatter som en enda mer innelåst løsning enn norske Vipps). Vel, jeg hadde fått en strålende billett, og fikk herfra se et imponerende lysshow før det var tid for nasjonalsanger akkompagnert av et strålende korps.


Det ble så avholdt ett minutts stillhet for den nylig avdøde Kees Rijvers, og så var det endelig klart for avspark. Innledningsvis kom begge lagene til noen småsjanser, men kampen tok ikke virkelig av før Scott McTominay pådro seg et gult kort etter knappe ti minutter.

Selv om det var bra trøkk i det som skjedde ute på gressmatta, så er det én stor ulempe med å groundhoppe landskamper. Ja, det kan ofte være enklere å få tak i billett til en treningslandskamp enn til klubblaget som spiller på samme stadion (i dette tilfellet Ajax), men du mister opplevelsen av hjemmefansen. Jeg skal ikke si et vondt ord om de nederlandske landslagssupporterne, men tross enorme mengder orange klær, og periodiske «Holland, klappklappklapp», så var det de tilreisende fra nordenden av de britiske øyer som sto for den beste tribuneprestasjonen.

Det var også skottene som kom til den første virkelig store sjansen, like før første omgang var halvspilt, men nederlenderne hadde på ingen måte gitt opp, og etterhvert ble de orangekleddes innsats akkompagnert av stadige forsøk på å få «bølgen» til å gå rundt tribunen.


Etter en halvtimes spill jevna antallet gule kort seg ut da også Memphis Depay fikk et, men nå virket det som om nederlenderne var i ferd med å feste et lite grep rundt kampen. I det førtiende minutt kulminerte så dette da det ble fyrt av et virkelig kanonskudd som gikk inn ved stolpen til 1-0.

1-0 sto seg til pause, og jeg fikk endelig hvile litt fra den uendelige reise seg og sette seg igjen-aktiviteten som kom som en følge av at det stadig var folk som skulle ut og kjøpe seg øl. Jeg har ikke mange sterke meninger knytta til ølsalg på stadion, men dette er absolutt en grusom bieffekt av dette.

Da hvilen var over fikk vi ingen umiddelbare bytter, men da jeg hadde påpekt at fries var den store matslageren på tribuna og noen på twitter laga en vittighet basert på Dumfries tok Ronald Koeman affære og byttet inn nevnte Dumfries. Skottene presset nå voldsomt på for utligning, men ikke snakk om at ballen ville i mål, og i det 72. minutt fikk de en veritabel kalddusj da 2-0 ble satt i målet i motsatt ende av banen, noe som medførte litt rolig blussing i hjemmesvingen.


Blussingen ble avløst av pipekonsert, noe jeg tror skyldtes at hen som sto bak ble eskortert ut. Det som derimot ikke ble eskortert ut var røyken fra blusset, som siden taket var dratt over stadion i dag ble liggende igjen som en liten sky foran andre nivå av tribunesvingen.


Nederland virket nå ikke særlig truet av sine gjester, og i det 84. minutt fikk de igjen juble da en flyvende hollender dukket opp og stanget inn et hjørnespark til 3-0.


Det er mulig jeg lar meg krenke på andres vegne nå, men jeg må si jeg syntes det var litt ufølsomt av nederlenderne å ha en slags techno-versjon av Auld lang syne som scoringsmusikk når de spilte mot Skottland. Om dette var et bevisst valg vet jeg ikke, men litt påfallende var det uansett.

Da 4-0 kom bare to minutter etter sist scoring så jeg at bortefeltet var begynt å tømmes, det var tydelig at skottene mente det var vel så viktig å komme seg kjapt på T-banen tilbake til byen som å få sett sluttminuttene. De gikk dermed glipp av at Nederland brant ennå en megamulighet, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 4-0.

Jeg kom meg relativt kjapt tilbake til byen, og tok kjapt kveld for å samle krefter til nye eventyr på lørdag.

fredag 25. mars 2022

Norge - Slovakia 2-0

Neste helg er det seriestart i Eliteserien, og ettersom man har innsett at det bare er tull å skulle starte Eliteserien før senvinterlandslagspausen var det denne helga det var langskamper. Etter litt fram og tilbake pga en mulig breddekamp på en ubesøkt bane i Østfold endte jeg opp med å konstatere at kampen var flyttet til i april, så dermed satte jeg sammen kursen mot Ullevaal for å se Norge møte Slovakia.

Jeg gikk inn, fant André og Silje som alt hadde tatt plass og slo meg ned ved siden av dem. Etter å ha irritert meg grønn over den høye musikken som gjorde det umulig å prøve å konversere dukket like før avspark også Mattis opp sammen med to andre karer, rett etter jeg demonstrativt hadde latt vær å reise meg og synge med på «Alt for Norge». Denslags sparer man til nasjonalsangen.

Kampen kom i gang, og det ble raskt klart at det var hjemmelaget som var favoritter og tenkte å leve opp til dette stempelet. Slovakene klarte dog å ri av stormen veldig lenge, og tross en skade som medførte et bytte sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause.

Jeg hadde før kveldens kamp en rekke på 144 kamper med minst én scoring, og begynte så smått å bli bekymret for om rekka skulle ende på nasjonalarenaen nå i kveld. Etter at begge lag hadde gjort flere bytter fant dog ikke ukjente Erling Braut Haaland ut at han ikke skulle sende meg skuffet hjem. Jeg har en kjepphest om at det ofte lønner seg å klarere. Dette hadde visst ikke slovakene fått med seg, de lyktes iallfall ikke med å klarere skikkelig etter et frispark. 1-0, og nytt liv i en kamp som egentlig hadde vært ganske daff.

Bare tre minutter senere kom så 2-0, og nå var det kaptein Ødegaard som gjorde jobben selv. Jeg begynte å lure på om vi skulle få bevitne den berømte ketsjupeffekten, men da Haaland like etterpå bommet på et forsøk på et brassespark ble han byttet ut. Om dette var det som ga rystete slovaker sjansen til å hente seg litt inn vet jeg ikke, men de siste ti minuttene skjedde det lite nevneverdig.

Kampen ebbet dermed ut med norsk seier, og flertallet av de 11048 oppgitte tilskuerne kunne gå fornøyde hjem. Selv var jeg ganske kjapp ut av stadion, noe jeg etterpå fant ut gjorde at jeg hadde gått glipp av litt action, men men.

mandag 18. november 2019

Tyskland - Hviterussland 4-0

Etter å ha startet dagen med litt breddefotball (Kamp 1, kamp 2) skulle lørdagskvelden avsluttes på Borussia Mönchengladbachs hjemmebane, Borussia-Park. Etter en usedvanlig livlig busstur på en buss som ble en slags slavisk trekkspillfest ankom jeg stadionområdet, og etter en spasertur som ikke bød på stort annet nevneverdig enn noen tilbud om svartebørsbilletter (Hvem kjøper svartebørsbilletter til en ikke utsolgt kamp?) kom jeg fram til sør-porten hvor jeg skulle inn.






Etter en aldri så liten krakauer mit brötchen inntok jeg tribuna, og fant ut at jeg hadde klart å booke omtrent nøyaktig samme plass som til den forrige landskampen jeg så. Tydelig at man har sine preferanser. Lagoppstillingene ble kunngjort, og til hjemmepublikummets store irritasjon skulle førstekeeper Manuel Neuer stå i mål, mens bysbarnet Marc-André ter Stegen som vanlig var henvist til benken.

Etter nasjonalsangene som ble spilt av Heeresmusikkorps Koblenz, et minutts stillhet til minne om Robert Enke som jo spilte tre år for BMG og en tifo som med all mulig tydelighet viste at hjemmefansen var klare for EM-finale i 2020 kom kampen i gang. Ingen tvil om at fansen vil til London!

Ute på gressmatta var det som ventet enorm hjemmedominans. Men det tok sin tid før dominansen ble omsatt til scoringer. Hviterussernes forsvar avverget angrep på angrep på angrep, og publikum måtte nøye seg med å juble for papirfly fra øvre del av tribunen som fløy ekstra langt.

Tyskernes spill var definitivt bra, men ikke noe for folk med aversjon mot korte cornere, for dem florerte det av, uten at det kom noe ut av det. Korpset på hjemmefeltet bak Neuer prøvde etter beste evne å dra i gang litt støtte fra tribuneplass, men lenge var det bortefansens enkle og taktfaste «Belarus»-rop som i størst grad holdt det gående.

Knapt fem minutter før pause kunne så store deler av stadion juble. Endelig lot den hviterussiske keeperen seg overliste, og det sto 1-0.

Andre omgang fortsatte slik første hadde vært, og etter bare tre og et halvt minutt kom 2-0, og like før ti minutter var spilt av omgangen gikk hjemmelaget opp i en tremålsledelse. Publikum feiret med å ta den tidvis utskjelte bølgen en 6-7 runder, men litt etter den hadde stilnet ble det også stille på tribunene.

Dommeren blåste for straffespark mot Tyskland, og en av de hviterussiske spillerne gjorde seg klar for å ta det. Nå viste Manuel Neuer hvorfor det er han som er førstekeeper for Tyskland.

En svært god strafferedning førte til at det fortsatt sto 0 i målprotokollen for de rødkledde da tyskernes fjerde scoring kom i det 83. minutt. Etter dette begynte mange av de drøyt 33 000 tilskuerne å forlate stadion, og de gikk ikke glipp av noe i sluttminuttene. Kampen endte 4-0, og jeg kunne gå ut og bivåne det trafikale kaoset som kjennetegner alle stadioner etter kamp. Etter en times venting kom en halvtimes forsinket buss til hotellet, og jeg kunne sliten ta kveld etter en trekampersdag.

fredag 15. november 2019

Norge - Færøyene 4-0

I min streben etter uante antall fotballkamper i 2019 hadde jeg nå bestemt meg for å gjøre noe jeg aldri har gjort før: Jeg skulle på Ullevaal for å se landskamp! Jeg dro derfor litt tidligere hjem fra jobb, lurte på meg varme klær, og inntok nasjonalarenaen i god tid før avspark. Motstander for Lars Lagerbäcks utvalgte spillere var Færøyene, så denne gangen hadde Norge et klart (og velfortjent) favorittstempel.


Mens Sinsen Ungdomskorps spankulerte rundt inne på matta ble det klart at Erling Braut Haaland hadde måttet kaste inn håndkleet, noe som nok skuffet mange av de frammøtte. Det som dog ikke skuffet da kampen ble blåst i gang var de frammøtte ultrasenes reaksjon på de siste tiders pyrodebatt. Det ga en enorm stemning! (Og gir nok også en enorm bot fra UEFA)

Som ventet kom Norge best i gang, og da ti minutter var spilt ledet vi ikke bare 1-0, men faktisk 2-0. Resten av omgangen ble egentlig et langt gjesp, og da pausen kom flyttet jeg meg bort til mine medsammensvorne fra Football in Heaven, Mattis og Remy André som satt litt lenger bort på samme tribuna. (Dessuten kom jeg meg noe lenger unna han med vuvuzela. Dette kunne TV2 heller laget sak om enn å lage fake news-saker om barnefamilier på flukt fra pyroen)

Det offisielle tilskuertallet i kveld var litt over 10 000, men det kan umulig ha vært så mange til stede, og jeg tror NFF skal  prise seg lykkelige for at kampen ble flyttet fra 2045 til 1800. Hadde den blitt spilt 2045 hadde det neppe vært halvparten så mange tilstede engang,  men nå krydde det av unger på stadion.

Andre omgang ble det mye skjitprat, men innimellom ble vi avbrutt av et par scoringer. 3-0 og 4-0 kom litt før det var spilt 20 minutter etter hvilen, og vi hadde et rimelig avslappet forhold til en noe overmodig lovnad om å fullføre kampen i bar overkropp skulle det bli tosifret ledelse til Norge.

Flere mål ble det ikke, og det endte 4-0, til stor glede for flesteparten av de fremmøtte. Spesielt han som alene voktet den tomme øvre tribuna i VG-svingen virket å glede seg stort.