Danmark - Spania 1-2

Etter å ha brukt arbeidsdagen fredag til et par demonstrasjoner satte jeg etter jobb kursen ut til Gardermoen, hvor jeg fulgte oppfordringen om å sjekke inn håndbagasjen min, boardet et fullt fly, og fløy sørover til København. Her kom jeg meg på metroen, fikk dumpet bagasjen i et skap på jernbanestasjonen, og tok på nytt metroen til jeg kom til stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Danmark og Spania.

Før jeg stilte meg i kø for å komme inn på arenaen skaffet jeg meg en pølse i brød og en boks Faxe Kondi,  og dermed hadde jeg krefter til å forsere de mange trappene opp til plassen min da dørene åpnet. Jeg hadde kjøpt billetter på aller bakerste rad, så jeg innså at jeg ikke kom til å orke å ta trappene flere ganger. Jeg tok derfor en visitt i kiosken og skaffet meg nok en pølse, samt en pose potetgull og nok en brus, denne gang Carlsbergs variant av druesukker-brusen. Tilbudet om 50 shots for 1000 kroner valgte jeg å stå over.

Jeg kjempet meg opp de siste trappene, og skuet ut over stadion. Bortsett fra strukturene i hjørnene som gjorde at man fra min plassering ikke så kortsida med de syngende supporterne så godt som jeg skulle ønske, så må jeg si jeg likte stadionet ganske godt. Kveldens kamp var utsolgt, og da vi nærmet oss avspark var nok de fleste på plass til å få med seg lys- og musikkshowet som runget ut i den københavnske kvelden.

Etter nasjonalsangene ble det holdt et minutts stillhet for flomofrene i Valencia, og så ble kampen blåst i gang. Spanjolene var selvsagt favoritter, men innledningsvis så det danske laget slettes ikke så verst ut. Jeg har likevel sett mange nok fotballkamper til at jeg visste at når en «underdog» starter bra men ikke klarer å utnytte det til å score, så blir det gjerne mål andre veien, og i det femtende minutt raknet det for hjemmelagets forsvar. 0-1, og stor jubel hos bortesupporterne.

Der jeg satt var det en sur trekk, og jeg var glad jeg hadde på meg den varme fleece-buffen jeg hadde fått hos Varhaug forrige helg, men jeg var enda mer glad at jeg hadde tak over hodet. Forbi lyskastere og ymse bygningsstrukturer så jeg nemlig at det var et ganske så ufyselig vær utenfor stadion. Været stoppet ikke danskene på tribunen fra å synge for sine helter på banen, og disse leverte stadig høyst anstendige sjanser på cornere og andre dødballer, uten at de klarte å sørge for at stillinga til pause var noe anna enn 0-1.

Utover i andre omgang ble det mer og mer misnøye med den slovenske dommeren, og klagingen ble heller ikke mindre etter at Spania etter 57 minutters spill leverte et angrep som gikk som en varm kniv i smør og endte med 0-2.

Det var som sagt utsolgt denne kvelden i Parken, og ikke lenge etter at speaker hadde annonsert at det var seksogtrædve tusend femhundre og nioghalvfems tilskuere til stede gikk det et stort gisp gjennom flesteparten av dem. Et skudd traff innsida av stolpen, men ikke langt nok på innsida. Ballen spratt ut og ble klarert!

Med ti minutter igjen av kampen begynte de første å sige ut av stadion, men det skulle de absolutt ikke ha gjort. Nøyaktig i det min klokke (Jeg satt så høyt at jeg nesten ikke så stadionuret på storskjermen) viste 83 spilte minutter fikk Gustav Isaksen en mulighet han ikke misbrukte, og visp sto det 1-2. Alt var dukket for en ekstremt spennende sluttspurt.

Mindre spennende ble det ikke da fjerdedommeren holdt opp tavla som viste fem minutters tilleggstid, men da denne gikk mot slutten og de nesten brunrøde (Hva skjedde med de klassiske røde danske trøyene?) ikke hadde klart å skape noe på de mange dødballene de hadde fått, og hvor keeper Schmeichel slo noen av dem inn i feltet, og selv var med oppe i feltet på en av dem, så begynte jeg å sige ned trappene med perfekt timing så jeg akkurat var ved utgangen fra tribuna da dommeren blåste av med 1-2 som sluttresultat.

Jeg hastet ned trappene, forbi gjerdet hvor det sto ufattelig mange og tisset, og kom meg tilbake på metroen. Det var ufattelig fullt her, men jeg klaget ikke. Jeg hadde kommet meg på første bane, og jeg tror dette er det raskeste jeg har kommet meg vekk fra et 25000 pluss-stadion noensinne.

Tilbake på jernbanestasjonen kunne jeg så kjøpe litt brus og snacks til nattens lange togreise, som neppe ville inneholde spesielt mye søvn ettersom den besto av tre separate togreiser med to skift på veien mot Hamburg.