SK Slavia Vejprnice - SK Horovice 1-3

Etter å ha slappet av noen timer etter gåturen fra dagens første kamp labbet jeg på ny ut i Plzens gater, denne gangen med kurs mot togstasjonen hvor jeg håpet å få meg en matbit før jeg bestemte meg for om det skulle bli taxi eller tog videre. Jeg konkluderte med at togtidene passet fint, gikk innom KFC, og hoppet på et tog vestover. Etter knappe ti minutter hoppet jeg av igjen, og begynte å gå det siste stykket. Jeg måtte snart fiske fram paraplyen fordi det begynte å regne, og snart regnet det van(n)vittig mye! Jeg hadde heldigvis vært smart da jeg valgte kamp for ettermiddagen, og snart satt jeg trygt plassert under taket på stadionet hvor det var klart for kamp på nivå 4 mellom nedrykksklare Slavia Vejprnice og SK Horovice.

Jeg hadde da jeg kom sett at det ble grillet også her, så den eneste bekymringa jeg hadde var om regnet kom til å roe seg såpass at jeg ville klare å gå tilbake bortover for å få handlet litt. Kampen kom snart i gang i pissregnet, og innledningsvis virket det ganske jevnt ute på gressmatta. Det var derfor på ingen måte ufortjent da de rødhvite fra Slavia tok ledelsen 1-0 i det tiende minutt.

Selv om regnet etter hvert ga seg, så var spillet lenge preget av det våte været. Ikke bare fikk vi en rekke mer eller mindre frivillige sklitaklinger, vi fikk også se en av hjemmelagets menn demonstrere i praksis hvorfor Fredrikstads Daniel Eid er så opptatt av håndklær når han skal ta de lange innkastene sine. Jeg fikk tross de vanskelige spilleforholdene etterhvert litt inntrykk av at forskjellen i tabellplassering hos de to lagene ikke var tilfeldig. Laget fra byen omtrent halvveis mellom Plzen og Praha så noe sterkere ut, og det forbauset meg absolutt ikke da de ti minutter etter det første målet utlignet til 1-1.

Jeg hadde akkurat begynt å glede meg til å gå og kjøpe pølse i pausen da det så smått begynte å regne igjen. Dette var absolutt en strek i regninga, og det samme tenkte nok hjemmelaget da Horovice med 42:25 på min stoppeklokke gikk opp i 1-2 på et hjørnespark.

Lagene gikk til pause med ett måls ledelse til bortelaget, og jeg bet tennene sammen, slo opp paraplyen og gikk og hentet meg en pølse fra grillen som var så lang at hun som serverte meg den skar den i to for enklere transport.

Før andre omgang av kampen kunne blåses i gang måtte det gjennomføres en liten nødreparasjon på det ene målnettet, men så startet spillet igjen. Utover ble det stadig nokså ampre situasjoner, og spesielt etter en situasjon ca halvveis i omgangen ble jeg overrasket over at dommeren endte opp med å bare dele ut ett gult kort.

Foran drøyt 70 frammøtte kjempet hjemmelaget desperat for å få tatt avskjed med divisjonen på en ærefull måte, og det hadde nok ikke vært ufortjent om de hadde karret til seg ett poeng i dag. I stedet skjedde det som ofte skjer, litt over ett minutt på overtid kom det et mål i motsatt ende av banen. 1-3, og god natt.

Det ble spilt litt til etter scoringen, men til slutt sa dommeren at nok er nok, blåste av, og skuffet måtte vertskapet takke gjestene og dommerne for i år.

Da jeg forlot stadion begynte det selvsagt igjen å regne, men jeg kom iallfall nogenlunde tørr fram til togstasjonen, og etter hvert kom toget og tok meg tilbake til Plzen hvor jeg igjen kunne gå den knappe halvtimen til der jeg holdt hus.

SK Petřín Plzeň - FC Viktoria Plzeň B 2-2

Etter å ha blogget ferdig om gårdagens kamp var jeg trøtt som en strømpe, og sovnet raskt. Lørdag morgen våknet jeg så og la ut på jakt etter en enkel frokost, samtidig som jeg hadde en liten lyd- og bildetest med NRK i forbindelse med at jeg var tenkt som et innslag på Helgemorgen. Mens jeg tuslet videre fikk jeg så melding at på grunn av den alvorlige brannen i Lærdal måtte innslaget med meg utgå, noe jeg hadde full forståelse for. Da jeg nærmet meg stadion fant jeg et svært loppemarked jeg måtte innom, men så kunne jeg innta arenaen hvor det skulle spilles kamp på nivå tre mellom Petrin Plzen (Jeg tar den forenklete utgaven av navnet her, uten alle de diakritiske tegnene) og B-laget til Viktoria Plzen.

Stadionet var helt nydelig, med et kombinert servicebygg og tribune med tak over foran en flott gressbane. Det som var overraskende her var at rundt banen slynget det seg en støpt velodrom, og det var solid dosering ikke bare i svingene, men også mellom innbytterbenkene og banekanten.

Jeg hadde da lagene entret banen til en skog av mobilkameraer (Antar det var foreldrene til ungene som fulgte spillerne ut som ville dokumentere begivenheter) tatt plass bakerst på tribuna, noe jeg var svært glad for da det truet med å bli et ganske solid regnvær. Ute på banen ble myntkast tatt, og etter en ganske jevn innledning tok gjestene fra byens storklubb mer over.

Foran et publikum som var for tallrikt til at jeg gadd å prøve å finne ut hvor mange som var på plass fikk vi etter ca en halv omgang endelig nettkjenning, og ikke uventet var det gjestene som hadde fått ballen i mål. Det viste seg dog at sistemann på ballen hadde vært offside, og dermed sto det fortsatt 0-0.

Den målløse stillinga holdt seg helt til pause, og de siste minuttene før dommeren sendte lagene i garderoben hadde en liflig duft av pølser spredt seg over tribuna, så jeg var rask bort dit lukta kom fra. Her fant jeg en kullgrill hvor det ble solgt himmelske pølser med episk tilbehør, og da denne var fortært tok jeg meg en visitt i velodromsvingen for å se starten på andre omgang herfra.

Mens jeg trasket mot svingen la jeg merke til at det var rester av gamle ståtribuner både her og på motsatt langside, så jeg antar maksimumskapasiteten på anlegget i sine velmaktsdager må ha vært riktig så stor. Jeg hadde akkurat kommet tilbake på tribuna da hjemmelaget i det 50. minutt stormet framover og endte med å sette ballen i mål. Viktoria-spillerne var i harnisk over at det ikke ble blåst frispark, men 1-0 ble stående.

De trommende og syngende guttene som hadde tatt plass øverst i svingen var høyt oppe nå, men gleden ble raskt slukket. Ledelsen varte bare 8 minutter, og 1-1-scoringen fikk så mye applaus at man skjønte at det var solid oppmøte også fra de som heier på Viktoria.

Det skjedde nå ganske mye, og i det 61. minutt ble et hjørnespark konvertert til scoring, og igjen hadde de rødkledte gått opp i føringen med 2-1.

Det begynte nå å bli ganske ampert både ute på gresset og langs sidelinja. Flere tøffe taklinger førte til behov for litt behandling, og hjemmelagets trener hisset seg så mye opp at dommeren måtte vise ham det gule kortet. Kort skulle det for øvrig bli flere av, for da det gjensto et kvarter av kampen klarte Viktorias B-lag igjen å utligne, og samtidig pådro målvakten seg direkte rødt kort! Det tok litt tid å få andrekeeperen klar, men da spillet igjen startet sto det altså 2-2.

Slutten av den ordinære spilletida ble selvsagt preget av at hjemmelaget var en mann mindre, men de mørkeblå slet med å utnytte overtallet veldig. I det vi var i ferd med å gå inn i overtiden ble det så en voldsom dramatikk, da en av Viktoria-spillerne fikk sitt andre gule og måtte gå av. En av motspillerne prøvde (slik man jo ikke kan etter utdeling av kort) å sette raskt i gang, og en av Viktorias to nigerianere fikk panikk og klipte ned han som stormet framover med ballen (uten at spillet formelt sett var i gang) på en måte som gjorde at også han fikk direkte rødt kort! Overtiden ville altså måtte fullføres med ti mot ni ute på gresset!

Det virket tross at de nå var i overtall som om Petrin var fornøyd med å få med seg ett poeng i dag, så det skjedde lite nevneverdig i løpet av de syv overtidsminuttene som ble spilt. Etter at dommeren hadde blåst av med 2-2 på scoringstavla var det tid for storstilt feiring for å ha berget plassen på nivå tre!

Jeg forlot i småregn stadion, og satte kursen tilbake mot overnattingsstedet for å samle krefter til nok en kamp denne pinselørdagen.

Tsjekkia - Montenegro 2-0

Endelig var dagen kommet: Jeg skulle runde en ny milepæl i groundhoppingeventyret. Jeg sto tidlig opp, busset til Gardermoen, fløy til Praha, fant ut at alle busser til Plzen var fulle, fant togstasjonen, tok toget, kom fram til Plzen, gikk til AirBnB-en jeg hadde endt opp på, og etter å ha slappet av et par timer satte jeg kursen ut i den bøhmiske kvelden med kurs mot stadion. På veien ble det tid til en kebab, og da jeg kom fram hadde de akkurat åpnet portene så jeg kom inn på en nesten folketom arena hvor det straks skulle spilles VM-kvalifiseringskamp mellom Tsjekkia og Montenegro!

Etter å ha sjekket inn i Futbology og fått badge for å ha rundet smått utrolige 900 besøkte fotballbaner innså jeg at køene i pausen nok kom til å bli usaklig lange, så det var like greit å skaffe seg en pølse og brus nå med en gang.

Denne ble fortært, og jeg tok igjen plass bakerst på tribuna, hvor jeg kunne se to maskoter i løvedrakter valse rundt og skyte t-skjorter opp til supporterne med en trykkluftkanon!

På det grundig inngjerda bortefeltet hadde de tilreisende supporterne alt laget litt lyd før kamp, mens det var først da spillet kom i gang ute på gressmatta at hjemmefansen fikk opp dampen, selv om de hadde hatt en fin tifo på innmarsjen.

Hjemmelagets spillere fikk også opp dampen nå, og selv om Montenegro hadde hatt enkelte halvsjanser underveis var det absolutt fortjent da vertskapet gikk opp i 1-0 mens publikum hadde dratt opp lommelyktene på mobiltelefonene sine i en forbundsiniitiert lys-tifo i det 23. minutt.

Etter scoringen gikk det bare to minutter før bortefansen kunne juble som gale. Montenegrinerne hadde vartet opp med et flott angrep som endte med et nydelig skudd og det vi alle trodde var 1-1. Det viste seg dog at dommeren hadde fått en melding på øret, og etter litt ble målet annullert.

Mot slutten av omgangen forsvant fler og fler publikummere i retning kioskene, så jeg skjønte at mitt valg om å gå dit før kamp hadde vært riktig. Etter et kvarters tid kom vi i gang, men det manglet fortsatt mange folk på tribunene. Jeg begynte å mistenke at også bortelaget hadde blitt igjen i garderoben, for det gikk bare såvidt over ett minutt før ballen igjen lå i mål, og vi trodde det sto 2-0.

Igjen fikk dommeren en beskjed på øret, og der hjemmesupporterne på forrige VAR-situasjon hadde virket veldig fornøyde, så ble stemningen nå betydelig dårligere. Målet ble annullert, og for tredje gang i kampen ble scoringstavla oppdatert til å vise 1-0.

Da vi hadde passert et kvarter av andre omgang begynte jeg å føle på at dette var en kamp tsjekkerne enten måtte se å drepe med minst ett mål til, eller så kom gjestene til å utligne på overtid. Jeg gjorde derfor det eneste riktige og satte noen kroner på uavgjort hos Norsk Tipping, noe som nesten umiddelbart ga hjemmelaget et hjørneskarp som endte med å bli omgjort til scoring!

Denne gangen klarte ikke de VAR-ansvarlige å gjøre noe med målet, og dermed sto det 2-0 da vi gikk inn i den siste fjerdedelen av kampen. Resten av kampen ble preget av at alt hjemmelaget gjorde tok lang tid, mens gjestene ikke fikk til å gjøre så veldig mye. Da vi gikk inn i overtiden var det derfor ingen overraskelse at det ble lagt til hele fem minutter.

Det var litt knuffing og amperhet på gang da vi passerte 90 minutter så det var ingen overraskelse at det fortsatt tok litt tid etter at klokka mi viste 95 spilte minutter før dommeren blåste av. Det hadde likevel ikke skjedd noe som hadde påvirket stillinga, og det var derfor hjemmefansen som kunne juble sammen med sine spillere for seieren i dette oppgjøret som kan ha vært ganske så viktig med tanke på førsteplassen i kvalifiseringsgruppa.

Jeg forlot stadion, og tok igjen beina fatt for å komme meg til sengs for å samle krefter til nye eventyr lørdag.