Borussia Mönchengladbach 2 - Homberg (1-0)

Etter gårdagens landskamp sto jeg grytidlig opp lørdag og satte kursen mot Oslo Lufthavn, hvor jeg hoppet på Lufthansas morgenfly til Frankfurt. Herfra gikk turen til hjertet av Ruhr med tog, og til slutt gikk jeg ut av hauptbahnhof-en i Mönchengladbach og tok buss et lite stykke til hotellet jeg hadde booket meg inn på. Etter å ha dumpa litt saker og ting på hotellrommet dro jeg ut igjen, med Grenzlandstadion som destinasjon.

Her spiller både Borussia Mönchengladbachs dame- og U23-lag sine kamper, og i dag var det sistnevnte, som i seriesystemet opptrer som Borussia Mönchengladbach 2 og spiller i Regionalligaen (Nivå 4) som var vertskap for en kamp mot Homberg. Etter litt strabaser med en buss som ikke kjørte dit jeg ville, og når jeg slapp ut var ikke de inngangene jeg ville åpne, kom jeg endelig til inngangen på stadion. Jeg kjøpte billett, og fant ut at Regionalliga er ikke mer breddefotball enn at det var dritstrengt vakthold. Om dette er typisk for nivået eller ei vet jeg ikke, men det var ikke aktuelt å få med seg sekken inn, men heldigvis kunne jeg få lov å ha med fotoapparatet.

Jeg rista på hodet, og ble etter hvert enda mer sjokkert da jeg kom inn på stadion og så hvor mange vakter som faktisk var utkalt for å holde styr på oss drøyt 400 frammøtte. Mens jeg ventet på avspark inntok jeg en porsjon currywurst med pommes frites, før jeg satte meg på tribunas beste plass (Rett foran pressebenken, der man kunne bruke bordet til journalistene som ryggstøtte).

Herfra fikk jeg se at tabellsituasjonen også gjenspeilet seg i det som skjedde på banen. Hjemmelaget ligger greit an på øvre halvdel, mens gjestene kjemper mot nedrykk, og det var også de hvitkledde som dominerte i kampen. Den første virkelig store sjansen kom i det niende minutt, da en av gjestenes forsvarsspillere gled på en måte som ville fått både Steven Gerrard og Simen Wangberg til å nikke anerkjennende, men til de mange tilreisende supporternes store glede gikk avslutninga i stolpen. Reddet enn så lenge!

I det 18. minutt fikk så Borussia Mönchengladbach et hjørnespark som ble ekspedert i mål akkurat i det klokka gikk over fra 1759 til 1800! Stor jubel, og 1-0.

Etter dette skjedde det ikke stort å rapportere om, og det sto fortsatt 1-0 da dommeren blåste av, og speaker kunne fyre i gang Kygo og Whitney Houston som pausemusikk.

Etter pause jevnet spillet seg noe ut, men jeg mistenker at det først og fremst skyldtes at Borussia Mönchengladbachs spillere slappet noe mer av nå, og sant å si kom det ikke allverdens muligheter ut av det. Jeg hadde nå flytta meg for å få tatt bilder fra andre vinkler, og kom igjen i kontakt med vaktene, som blant annet insisterte på at jeg ikke kunne oppholde meg på den lille brua over spillerinngangen bak den ene kortsida. Bilder fikk jeg uansett tatt.

På slutten av kampen prøvde gultrøyene febrilsk å utligne uten at det gikk, og kampen endte dermed 1-0 hjemmeseier. Jeg trodde jeg hadde god tid til neste kamp, men du kan lese i neste bloggpost hvorfor det ikke stemte.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.