Viser innlegg med etiketten baden-württemberg. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten baden-württemberg. Vis alle innlegg

søndag 17. november 2024

Tyskland - Bosnia-Hercegovina 7-0

Etter fredagens kamp hoppet jeg på et helt sykt overfylt tog, kom meg etterhvert til Jylland hvor jeg måtte bytte tog, vente en drøy time, bli frakta over grensa, og så på ny bytte tog. Etter å ha ankommet Hamburg fikk jeg på ny en del venting, men denne gangen kunne jeg bruke tida på å finne meg mat til den lange togetappen som venta når toget mot Basel skulle ta meg med helt til Freiburg. Togturen forløp uten nevneverdige begivenheter, og etter å ha sjekka inn på nattens overnattingssted kunne jeg sette kursen mot stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Tyskland og Bosnia-Hercegovina.



Som sist jeg så «Die Mannschaft» spille var altså en landskamp flyttet til et mindre stadion enn den faste hjemmebanen i Berlin. Dette hadde selvsagt gjort at det var voldsom rift om billettene, og etter at jeg pga litt kluss med utsjekket etter at jeg først trodde jeg hadde fått tak i en billett i det ordinære salget mistet denne innså jeg at skulle jeg komme meg på denne kampen jeg alt hadde booket reisa til måtte jeg rett og slett ty til en tredjeparts videresalgsnettside. Man hører jo nå og da historier om folk som blir svindlet ved slike kjøp, så etter at jeg hadde vært på en liten avstikker for å få tak i en currywurst var det med skrekkblandet fryd jeg etter å ha blitt visitert scannet billetten og så at det lyste grønt. Det gikk bra denne gangen også!


Vel inne på stadion fant jeg plassen min, og mens jeg ventet på avspark så jeg at det var tydelig at bortelaget har en betydelig diaspora i Tyskland. Foruten et lite bortefelt i motsatt hjørne fra meg som så ut til å være helt fylt med svartkledde ultras, så var det bosniske (Håper eventuelle hercegovinere som leser dette tilgir meg at jeg omtaler flagget som bosnisk) flagg, skjerf og både her og der rundt hele stadion, og faktisk så jeg også et flagg merket «Kupres Oslo», så det virket som om jeg ikke var den eneste bosatt i Norge som var på plass på stadion.

Mens vi ventet på avspark kom jeg i snakk med min sidemann, som viste seg å også være Futbology-bruker. Mens dette var mitt 818. stadion brukte han appen hovedsakelig til å registrere sine kamper med landslaget og 1. FC Köln, men han hadde stor respekt for konseptet groundhopping. Likevel var han mektig imponert over at jeg gidda å reise fra Norge for denne kampen. Mens glass etter glass med glühwein gikk ned hos ham snakket vi også om mine andre besøk og planer i Tyskland, og han virket nokså skeptisk til at jeg tenkte å besøke Cottbus om to uker. Dette var ikke et sted han hadde mye godt å si om.


Selve kampen er det ikke allverden å fortelle om. Før avspark ble det gjennomført en mosaikk på feltet der jeg sto, så det haglet stadig brukte mosaikkark som papirfly eller kuler nedover tribuna, og jubelen sto i taket da hjemmelaget stanget inn 1-0 alt i det 2. minutt.


Tyskland fortsatte å totalt dominere det som skjedde ute på en litt høstlig gressmatte, og mens veldig mange på tribuna sto vendt bakover for å følge med på hva som skjedde som fordret massivt oppbud av vakter kom også 2-0 etter halvspilt omgang. Da jubelen roet seg viste det seg at det hadde vært noe slåssing, og først ble en voldsomt aggressiv fyr høyst motvillig geleidet ned trappene, før Røde kors kom på plass like etterpå, og så fulgte en helt rolig fyr med masse blod i ansiktet samme vei. Jeg mistenker at bare en av de to fikk lov å returnere til plassen sin.

Det var ikke bare fotballen som var enveiskjørt, også på tribunen var det slik. Ikke når det gjaldt support, for som sagt hadde bortelaget en solid ultrasgruppe på plass, men når det gjaldt bølgen. Etter noen famlende forsøk tidlig i kampen fikk den utskjelte aktiviteten virkelig momentum når halvtimen var passert, og den gikk runde etter runde etter runde på det fullsatte stadionet.

Ti minutter før pause kom så tyskernes tredje mål for dagen, og når da en av Bosnia-Hercegovinas spillere klarte å misbruke en gigasjanse alene med keeper i tilleggsminuttet sto det fortsatt 3-0 til pause.

Da pausen gikk mot slutten hadde min sidemann vært i kiosken og skaffet enda mer glühwein, og han ble mildt sagt sjokkert da han fikk høre at jeg tross min store fotballinteresse ikke drakk alkohol. Det virket som om han fikk solgt plastkruset med innhold til noen på raden bak, men ellers mistenker jeg at han ikke ville hatt store problemer med å få konsumert innholdet selv.


Ute på banen var lite forandret fra første omgang, bortsett fra at tyskerne nå presset mot målet i motsatt ende av banen. I det 50. minutt fikk de et frispark som ble satt direkte i mål, og det sto 4-0.


Før lagkaptein Kimmich måtte ut med skade etter 72 minutter hadde hjemmelaget både satt inn 5-0 og 6-0, og da vi i det 79. minutt fikk 7-0 så jeg at mange av tilskuerne begynte å forlate stadion for å prøve å komme litt foran i køen til kollektivtransporten. Ikke uventet var det spesielt mange av de som hadde blå og gule flagg over skuldrene som gikk tidlig, men jeg så også enkelte med de tyske fargene som valgte denne varianten.


Jeg hadde tilbragt sluttminuttene av kampen med å vase litt rundt på stadion, men da dommeren etter tre minutters tillegg blåste av kom jeg meg raskt avgårde, og med maksimal flyt på ventinga på trikken var jeg raskt tilbake i sentrum og fikk kjøpt litt snop jeg ikke rakk å spise før jeg sloknet på hotellrommet etter en rimelig utmattende dag.


søndag 25. februar 2024

1. FC Union - FC Heidenheim 2-2

Etter en t- og s-banetur fra formiddagskampen jeg hadde sett, som inkluderte dagens første måltid slang jeg innom hotellet for å dumpe kameraene og annet jeg ikke kunne ha med meg på neste kamp. Jeg klemte meg deretter inn på en smekkfull trikk, og gikk det siste stykket bort til Stadion An der Alten Försterei, hvor det var klart for Bundesliga-kamp mellom Union Berlin og Heidenheim.


Det gikk relativt greit å forsere køen inn til stadion, og jeg gikk raskt og fant plassen min oppe på sittetribuna. Jeg sier sittetribuna i entall, for «Alte Försterei» er noe så sjeldent som et toppdivisjonsstadion hvor tre av fire tribuner er rene ståtribuner! Christian og Yngve som jeg så kamp sammen med i går var også på denne kampen, men de hadde skaffet seg billetter på motsatt langside.

Ventetida inn mot kampen ble stort sett fylt av musikk på lydanlegget, kun avbrutt av piping når Heidenheimspillerne kom til oppvarming, og jubel når hjemmelagets menn gjorde det samme. Vi fikk også en runde bursdagssang for en av spillerne. Etterhvert fikk vi den obligatoriske klubbhymnen, og så var det klart for avspark.

Jeg hadde forventet at det kom til å bli markert fra supporterplass at striden med DFL om salget av en andel av de kommersielle rettighetene til Bundesliga hadde endt med seier, og da kampen startet kom det opp et banner med «Spiel, Sieg und Sieg», altså tyskernes variant av tennissuttrykket «Game, Set and Match». En herlig tennisreferanse der altså, og når neste banner sa at de kom til å være kampklare også neste gang det trengtes hadde man for sikkerhets skyld hengt på en lang remse tennisballer for å påpeke hvem som faktisk har makta på stadion.


Selv om Union hadde kampklare supportere på «Wald-seite»-tribuna tok det bare tre minutter før Heidenheim kunne feire å ha tatt ledelsen 0-1, og også lenge etter scoringen var det gjestene fra sør som var det førende laget. Tross solid oppmøte på bortefeltet var det likevel hjemmelagets fans som styrte showet på tribunene, og det kom stadig opp nye bannere med meldinger i alle retninger. Det neste vi fikk se var en klar melding til politiet.

Det kom deretter opp et banner som minnet en avdød Mönchengladbach-ultra, noe som umiddelbart fikk også bortefeltet til å være stille mens banneret var oppe og det enslige blusset brant.


Dette hadde knapt blitt tatt ned før det endelig virket som om Union-spillerne husket at de faktisk var på jobb. Stadionuret hadde såvidt passert 43 spilte minutter da utligningen til 1-1 kom, og som om dette ikke var nok kom også 2-1 et drøyt minutt inn i overtiden! Det er definitivt ikke noen overdrivelse å si at det var god stemning da lagene gikk i garderoben.


I pausen avtalte jeg (uten noe felles språk) med han som satt ved siden av meg at jeg skulle bytte plass med dama hans som satt et annet sted på tribuna. Jeg ble dermed sittende rett foran pressetribuna (Hvor jeg tror halvparten av de som satt og skrev hadde FC Union-jakker) i andre omgang.

Jeg fikk herfra se kampen fortsette å utfolde seg med hjemmelagets supportere som klart beste aktør. Jeg følte tross de massive lydtoppene som innimellom kom at det var en slags weltschmerz hos supportene som lå i bakgrunnen med en visshet om at de fantastiske oppturene man hadde opplevd de siste sesongene med opprykk og europacupspill kanskje alt var blitt en forgangen tid.

Var ikke dette ille nok, så fikk Hoffenheim etter sytti minutters spill en utligning til 2-2. Hjemmesupporterne dro ikke lenge etter dette opp nok et banner, denne gang et sitat fra Frank Schöbels åttitallsslager «Die Fans sind eine macht».


Begge lag prøvde å avgjøre kampen, men da de fem minuttene dommer Aytekin hadde lagt til var over var det fortsatt uavgjort, og begge lag kunne mellomfornøyd takke supporterne for støtten, mens folk flest forlot stadion.