Viser innlegg med etiketten nations league. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten nations league. Vis alle innlegg

lørdag 14. november 2026

Slovenia - Sveits 0-0

Etter at 2026 så langt hadde vært et ganske rolig banehopperår med stort sett bare kamper i Sverige, sett bort fra TILs europaeventyr, så nå litt utpå høsten hadde jeg funnet ut at tiden var inne for endelig å få tatt et nytt land! Jeg bestilte derfor fly til Wien, og etter et par timer der ble jeg plukket opp av en minibuss som tok meg sørover og inn i Slovenia. Her ble jeg sluppet av i Maribor, og etter å ha fått deponert bagasjen på bussterminalen fant jeg fram til stadionet hvor det skulle være Nations League-kamp mellom Slovenia og Sveits.


Kampen gikk altså på hjemmebanen til NK Maribor, Ljudski Vrt (Som betyr noe sånt som Folkets park). Med en kapasitet på drøyt 11 000 så det denne kvelden ut til å bli ganske fullsatt, i en kamp hvor ett poeng til gjestene ville sikre dem topplassen i gruppa si. Stadion var for øvrig en liten arkitektonisk perle, hvor den eldste hovedtribuna faktisk er vernet på grunn av betongbuen som holder oppe taket.

Ved innmarsjen dro de sveitsiske supporterne opp et svært OH-banner, men det var bortsett fra litt tidvis intens tromming stort sett det eneste de rødkledte gjorde av seg her. Det var for øvrig også en del sveitsere å se andre steder på stadion enn på det tildelte bortefeltet, så noe høyrisikooppgjør var det nok ikke snakk om denne fredagskvelden.

Da kampen kom i gang var det gjestene fra vest som så mest kontrollerte ut, men det så egentlig ut som om hjemmelaget anført av stjernekeeper Jan Oblak var i ferd med å bygge opp litt momentum da dommeren plutselig holdt igjen et innkast. Det ble snart klart at han hadde trøbbel med intercomen sin, og det ble et laaaaangt opphold i spillet før det virket som om han bestemte seg for at her måtte man bare gå videre uten samband på øret.


Slovenerne fortsatte tross stoppet sin gode periode, men noen scoringer fikk vi ikke. Rett før stadionuret passerte halvtimen gikk ballen riktignok i mål bak den sveitsiske keeperen, men dette ble avvinket for en offside dommeren raskt fikk bekreftet fra VAR at var riktig dømt. (Faktisk ser jeg ikke bort fra at det faktisk var to påfølgende offsider på gang i det aktuelle angrepet)

Det sto dermed 0-0 da lagene tok pause etter vel sju minutters overtid, og jeg fant ut at jeg ikke gadd å gå og handle, men forble på plassen min hele pausen. Etter hvilen syntes jeg det virket litt som om Sveits ikke hadde tenkt å prøve på annet enn å forsvare det ene poenget de hadde i lomma, og jeg mistenkte at dette nok fort kunne vise seg å bli et målløst oppgjør.

Slovenia var på sin side helt avhengige av å vinne for å ha en teoretisk mulighet for å ta igjen tabelltoppen, og faktisk kom de på et hjørnespark riktig så nær!


Som jeg fryktet, da vi gikk inn i de to tillagte minuttene var det fortsatt ingen scoringer registrert, og også da dommeren blåste av sto det 0-0. Jeg prøvde å skynde meg ut av stadion, men han som har designet utgangspartiet her må ha hatt en svært dårlig dag på jobb, men til slutt var jeg iallfall ute og kunne ta fatt på de knappe tjue minuttene gjennom sentrum og bort til bussterminalen, hvor jeg skulle ta en sen avgang med Flixbus fram til Graz i Østerrike, hvor et hotellrom ventet på meg.


søndag 17. november 2024

Tyskland - Bosnia-Hercegovina 7-0

Etter fredagens kamp hoppet jeg på et helt sykt overfylt tog, kom meg etterhvert til Jylland hvor jeg måtte bytte tog, vente en drøy time, bli frakta over grensa, og så på ny bytte tog. Etter å ha ankommet Hamburg fikk jeg på ny en del venting, men denne gangen kunne jeg bruke tida på å finne meg mat til den lange togetappen som venta når toget mot Basel skulle ta meg med helt til Freiburg. Togturen forløp uten nevneverdige begivenheter, og etter å ha sjekka inn på nattens overnattingssted kunne jeg sette kursen mot stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Tyskland og Bosnia-Hercegovina.



Som sist jeg så «Die Mannschaft» spille var altså en landskamp flyttet til et mindre stadion enn den faste hjemmebanen i Berlin. Dette hadde selvsagt gjort at det var voldsom rift om billettene, og etter at jeg pga litt kluss med utsjekket etter at jeg først trodde jeg hadde fått tak i en billett i det ordinære salget mistet denne innså jeg at skulle jeg komme meg på denne kampen jeg alt hadde booket reisa til måtte jeg rett og slett ty til en tredjeparts videresalgsnettside. Man hører jo nå og da historier om folk som blir svindlet ved slike kjøp, så etter at jeg hadde vært på en liten avstikker for å få tak i en currywurst var det med skrekkblandet fryd jeg etter å ha blitt visitert scannet billetten og så at det lyste grønt. Det gikk bra denne gangen også!


Vel inne på stadion fant jeg plassen min, og mens jeg ventet på avspark så jeg at det var tydelig at bortelaget har en betydelig diaspora i Tyskland. Foruten et lite bortefelt i motsatt hjørne fra meg som så ut til å være helt fylt med svartkledde ultras, så var det bosniske (Håper eventuelle hercegovinere som leser dette tilgir meg at jeg omtaler flagget som bosnisk) flagg, skjerf og både her og der rundt hele stadion, og faktisk så jeg også et flagg merket «Kupres Oslo», så det virket som om jeg ikke var den eneste bosatt i Norge som var på plass på stadion.

Mens vi ventet på avspark kom jeg i snakk med min sidemann, som viste seg å også være Futbology-bruker. Mens dette var mitt 818. stadion brukte han appen hovedsakelig til å registrere sine kamper med landslaget og 1. FC Köln, men han hadde stor respekt for konseptet groundhopping. Likevel var han mektig imponert over at jeg gidda å reise fra Norge for denne kampen. Mens glass etter glass med glühwein gikk ned hos ham snakket vi også om mine andre besøk og planer i Tyskland, og han virket nokså skeptisk til at jeg tenkte å besøke Cottbus om to uker. Dette var ikke et sted han hadde mye godt å si om.


Selve kampen er det ikke allverden å fortelle om. Før avspark ble det gjennomført en mosaikk på feltet der jeg sto, så det haglet stadig brukte mosaikkark som papirfly eller kuler nedover tribuna, og jubelen sto i taket da hjemmelaget stanget inn 1-0 alt i det 2. minutt.


Tyskland fortsatte å totalt dominere det som skjedde ute på en litt høstlig gressmatte, og mens veldig mange på tribuna sto vendt bakover for å følge med på hva som skjedde som fordret massivt oppbud av vakter kom også 2-0 etter halvspilt omgang. Da jubelen roet seg viste det seg at det hadde vært noe slåssing, og først ble en voldsomt aggressiv fyr høyst motvillig geleidet ned trappene, før Røde kors kom på plass like etterpå, og så fulgte en helt rolig fyr med masse blod i ansiktet samme vei. Jeg mistenker at bare en av de to fikk lov å returnere til plassen sin.

Det var ikke bare fotballen som var enveiskjørt, også på tribunen var det slik. Ikke når det gjaldt support, for som sagt hadde bortelaget en solid ultrasgruppe på plass, men når det gjaldt bølgen. Etter noen famlende forsøk tidlig i kampen fikk den utskjelte aktiviteten virkelig momentum når halvtimen var passert, og den gikk runde etter runde etter runde på det fullsatte stadionet.

Ti minutter før pause kom så tyskernes tredje mål for dagen, og når da en av Bosnia-Hercegovinas spillere klarte å misbruke en gigasjanse alene med keeper i tilleggsminuttet sto det fortsatt 3-0 til pause.

Da pausen gikk mot slutten hadde min sidemann vært i kiosken og skaffet enda mer glühwein, og han ble mildt sagt sjokkert da han fikk høre at jeg tross min store fotballinteresse ikke drakk alkohol. Det virket som om han fikk solgt plastkruset med innhold til noen på raden bak, men ellers mistenker jeg at han ikke ville hatt store problemer med å få konsumert innholdet selv.


Ute på banen var lite forandret fra første omgang, bortsett fra at tyskerne nå presset mot målet i motsatt ende av banen. I det 50. minutt fikk de et frispark som ble satt direkte i mål, og det sto 4-0.


Før lagkaptein Kimmich måtte ut med skade etter 72 minutter hadde hjemmelaget både satt inn 5-0 og 6-0, og da vi i det 79. minutt fikk 7-0 så jeg at mange av tilskuerne begynte å forlate stadion for å prøve å komme litt foran i køen til kollektivtransporten. Ikke uventet var det spesielt mange av de som hadde blå og gule flagg over skuldrene som gikk tidlig, men jeg så også enkelte med de tyske fargene som valgte denne varianten.


Jeg hadde tilbragt sluttminuttene av kampen med å vase litt rundt på stadion, men da dommeren etter tre minutters tillegg blåste av kom jeg meg raskt avgårde, og med maksimal flyt på ventinga på trikken var jeg raskt tilbake i sentrum og fikk kjøpt litt snop jeg ikke rakk å spise før jeg sloknet på hotellrommet etter en rimelig utmattende dag.


lørdag 16. november 2024

Danmark - Spania 1-2

Etter å ha brukt arbeidsdagen fredag til et par demonstrasjoner satte jeg etter jobb kursen ut til Gardermoen, hvor jeg fulgte oppfordringen om å sjekke inn håndbagasjen min, boardet et fullt fly, og fløy sørover til København. Her kom jeg meg på metroen, fikk dumpet bagasjen i et skap på jernbanestasjonen, og tok på nytt metroen til jeg kom til stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Danmark og Spania.

Før jeg stilte meg i kø for å komme inn på arenaen skaffet jeg meg en pølse i brød og en boks Faxe Kondi,  og dermed hadde jeg krefter til å forsere de mange trappene opp til plassen min da dørene åpnet. Jeg hadde kjøpt billetter på aller bakerste rad, så jeg innså at jeg ikke kom til å orke å ta trappene flere ganger. Jeg tok derfor en visitt i kiosken og skaffet meg nok en pølse, samt en pose potetgull og nok en brus, denne gang Carlsbergs variant av druesukker-brusen. Tilbudet om 50 shots for 1000 kroner valgte jeg å stå over.

Jeg kjempet meg opp de siste trappene, og skuet ut over stadion. Bortsett fra strukturene i hjørnene som gjorde at man fra min plassering ikke så kortsida med de syngende supporterne så godt som jeg skulle ønske, så må jeg si jeg likte stadionet ganske godt. Kveldens kamp var utsolgt, og da vi nærmet oss avspark var nok de fleste på plass til å få med seg lys- og musikkshowet som runget ut i den københavnske kvelden.



Etter nasjonalsangene ble det holdt et minutts stillhet for flomofrene i Valencia, og så ble kampen blåst i gang. Spanjolene var selvsagt favoritter, men innledningsvis så det danske laget slettes ikke så verst ut. Jeg har likevel sett mange nok fotballkamper til at jeg visste at når en «underdog» starter bra men ikke klarer å utnytte det til å score, så blir det gjerne mål andre veien, og i det femtende minutt raknet det for hjemmelagets forsvar. 0-1, og stor jubel hos bortesupporterne.


Der jeg satt var det en sur trekk, og jeg var glad jeg hadde på meg den varme fleece-buffen jeg hadde fått hos Varhaug forrige helg, men jeg var enda mer glad at jeg hadde tak over hodet. Forbi lyskastere og ymse bygningsstrukturer så jeg nemlig at det var et ganske så ufyselig vær utenfor stadion. Været stoppet ikke danskene på tribunen fra å synge for sine helter på banen, og disse leverte stadig høyst anstendige sjanser på cornere og andre dødballer, uten at de klarte å sørge for at stillinga til pause var noe anna enn 0-1.

Utover i andre omgang ble det mer og mer misnøye med den slovenske dommeren, og klagingen ble heller ikke mindre etter at Spania etter 57 minutters spill leverte et angrep som gikk som en varm kniv i smør og endte med 0-2.

Det var som sagt utsolgt denne kvelden i Parken, og ikke lenge etter at speaker hadde annonsert at det var seksogtrædve tusend femhundre og nioghalvfems tilskuere til stede gikk det et stort gisp gjennom flesteparten av dem. Et skudd traff innsida av stolpen, men ikke langt nok på innsida. Ballen spratt ut og ble klarert!

Med ti minutter igjen av kampen begynte de første å sige ut av stadion, men det skulle de absolutt ikke ha gjort. Nøyaktig i det min klokke (Jeg satt så høyt at jeg nesten ikke så stadionuret på storskjermen) viste 83 spilte minutter fikk Gustav Isaksen en mulighet han ikke misbrukte, og visp sto det 1-2. Alt var dukket for en ekstremt spennende sluttspurt.


Mindre spennende ble det ikke da fjerdedommeren holdt opp tavla som viste fem minutters tilleggstid, men da denne gikk mot slutten og de nesten brunrøde (Hva skjedde med de klassiske røde danske trøyene?) ikke hadde klart å skape noe på de mange dødballene de hadde fått, og hvor keeper Schmeichel slo noen av dem inn i feltet, og selv var med oppe i feltet på en av dem, så begynte jeg å sige ned trappene med perfekt timing så jeg akkurat var ved utgangen fra tribuna da dommeren blåste av med 1-2 som sluttresultat.

Jeg hastet ned trappene, forbi gjerdet hvor det sto ufattelig mange og tisset, og kom meg tilbake på metroen. Det var ufattelig fullt her, men jeg klaget ikke. Jeg hadde kommet meg på første bane, og jeg tror dette er det raskeste jeg har kommet meg vekk fra et 25000 pluss-stadion noensinne.


Tilbake på jernbanestasjonen kunne jeg så kjøpe litt brus og snacks til nattens lange togreise, som neppe ville inneholde spesielt mye søvn ettersom den besto av tre separate togreiser med to skift på veien mot Hamburg.