Etter å ha startet dagen med litt breddefotball (Kamp 1, kamp 2) skulle lørdagskvelden avsluttes på Borussia Mönchengladbachs hjemmebane, Borussia-Park. Etter en usedvanlig livlig busstur på en buss som ble en slags slavisk trekkspillfest ankom jeg stadionområdet, og etter en spasertur som ikke bød på stort annet nevneverdig enn noen tilbud om svartebørsbilletter (Hvem kjøper svartebørsbilletter til en ikke utsolgt kamp?) kom jeg fram til sør-porten hvor jeg skulle inn.
Etter en aldri så liten krakauer mit brötchen inntok jeg tribuna, og fant ut at jeg hadde klart å booke omtrent nøyaktig samme plass som til den forrige landskampen jeg så. Tydelig at man har sine preferanser. Lagoppstillingene ble kunngjort, og til hjemmepublikummets store irritasjon skulle førstekeeper Manuel Neuer stå i mål, mens bysbarnet Marc-André ter Stegen som vanlig var henvist til benken.
Etter nasjonalsangene som ble spilt av Heeresmusikkorps Koblenz, et minutts stillhet til minne om Robert Enke som jo spilte tre år for BMG og en tifo som med all mulig tydelighet viste at hjemmefansen var klare for EM-finale i 2020 kom kampen i gang. Ingen tvil om at fansen vil til London!
Ute på gressmatta var det som ventet enorm hjemmedominans. Men det tok sin tid før dominansen ble omsatt til scoringer. Hviterussernes forsvar avverget angrep på angrep på angrep, og publikum måtte nøye seg med å juble for papirfly fra øvre del av tribunen som fløy ekstra langt.
Tyskernes spill var definitivt bra, men ikke noe for folk med aversjon mot korte cornere, for dem florerte det av, uten at det kom noe ut av det. Korpset på hjemmefeltet bak Neuer prøvde etter beste evne å dra i gang litt støtte fra tribuneplass, men lenge var det bortefansens enkle og taktfaste «Belarus»-rop som i størst grad holdt det gående.
Knapt fem minutter før pause kunne så store deler av stadion juble. Endelig lot den hviterussiske keeperen seg overliste, og det sto 1-0.
Andre omgang fortsatte slik første hadde vært, og etter bare tre og et halvt minutt kom 2-0, og like før ti minutter var spilt av omgangen gikk hjemmelaget opp i en tremålsledelse. Publikum feiret med å ta den tidvis utskjelte bølgen en 6-7 runder, men litt etter den hadde stilnet ble det også stille på tribunene.
Dommeren blåste for straffespark mot Tyskland, og en av de hviterussiske spillerne gjorde seg klar for å ta det. Nå viste Manuel Neuer hvorfor det er han som er førstekeeper for Tyskland.
En svært god strafferedning førte til at det fortsatt sto 0 i målprotokollen for de rødkledde da tyskernes fjerde scoring kom i det 83. minutt. Etter dette begynte mange av de drøyt 33 000 tilskuerne å forlate stadion, og de gikk ikke glipp av noe i sluttminuttene. Kampen endte 4-0, og jeg kunne gå ut og bivåne det trafikale kaoset som kjennetegner alle stadioner etter kamp. Etter en times venting kom en halvtimes forsinket buss til hotellet, og jeg kunne sliten ta kveld etter en trekampersdag.
I min streben etter uante antall fotballkamper i 2019 hadde jeg nå bestemt meg for å gjøre noe jeg aldri har gjort før: Jeg skulle på Ullevaal for å se landskamp! Jeg dro derfor litt tidligere hjem fra jobb, lurte på meg varme klær, og inntok nasjonalarenaen i god tid før avspark. Motstander for Lars Lagerbäcks utvalgte spillere var Færøyene, så denne gangen hadde Norge et klart (og velfortjent) favorittstempel.
Mens Sinsen Ungdomskorps spankulerte rundt inne på matta ble det klart at Erling Braut Haaland hadde måttet kaste inn håndkleet, noe som nok skuffet mange av de frammøtte. Det som dog ikke skuffet da kampen ble blåst i gang var de frammøtte ultrasenes reaksjon på de siste tiders pyrodebatt. Det ga en enorm stemning! (Og gir nok også en enorm bot fra UEFA)
Som ventet kom Norge best i gang, og da ti minutter var spilt ledet vi ikke bare 1-0, men faktisk 2-0. Resten av omgangen ble egentlig et langt gjesp, og da pausen kom flyttet jeg meg bort til mine medsammensvorne fra Football in Heaven, Mattis og Remy André som satt litt lenger bort på samme tribuna. (Dessuten kom jeg meg noe lenger unna han med vuvuzela. Dette kunne TV2 heller laget sak om enn å lage fake news-saker om barnefamilier på flukt fra pyroen)
Det offisielle tilskuertallet i kveld var litt over 10 000, men det kan umulig ha vært så mange til stede, og jeg tror NFF skal prise seg lykkelige for at kampen ble flyttet fra 2045 til 1800. Hadde den blitt spilt 2045 hadde det neppe vært halvparten så mange tilstede engang, men nå krydde det av unger på stadion.
Andre omgang ble det mye skjitprat, men innimellom ble vi avbrutt av et par scoringer. 3-0 og 4-0 kom litt før det var spilt 20 minutter etter hvilen, og vi hadde et rimelig avslappet forhold til en noe overmodig lovnad om å fullføre kampen i bar overkropp skulle det bli tosifret ledelse til Norge.
Flere mål ble det ikke, og det endte 4-0, til stor glede for flesteparten av de fremmøtte. Spesielt han som alene voktet den tomme øvre tribuna i VG-svingen virket å glede seg stort.
Siste stopp på årets «Football in Heaven» var byen Ploiesti, hvor Romania tok imot Malta til EM-kvalifiseringskamp på stadionet hvor Petrolul til daglig spiller. Også her hadde de fleste av oss fått gode plasser, denne gangen på langsida, mens noen hadde fått det enda bedre og sto nede ved banen iført fotovester. HamKam-supporter Gaute var en av disse, og jeg hadde utstyrt ham med kameraet mitt, så de fleste av bildene i fb-galleriet fra denne kampen står han bak.
Før vi entret stadion lot jeg meg rive med i fanshop-en og investerte i en supporterhatt (Iflg Gunnar Olai er det en trilby). Smashing!
Inne på stadion koste vi oss med popcorn og brus fram til avspark, og fikk se et hjemmelag som helt klart var innstilte på å slå tilbake etter tapet torsdag. det aller meste handlet om Romania, og etter ca tolv minutter kunne begge ultrasgrupperingene juble i noen millisekunder. Ballen gikk i mål, men det ble annullert for offside.
Romania fortsatte å dominere spillet, men uten å finne åpningen som ga den forløsende scoringen. Malta prøvde på sin side å trekke ned hastigheten på spillet, og spesielt keeper fikk høre det fra supporterne da han ved hver minste anledning prøvde å drøye tiden så mye som mulig. Denne drøyingen fikk da også dommer nok av etter 41 minutter, og det ble delt ut gult kort. Meget fortjent!
I pausen ble reklameluftskipet fulgt rundt banen igjen, og så braket det løs både på banen og tribunene igjen. Ganske nøyaktig ett minutt etter hvilen ble en corner konvertert til mål for rumenerne, og jubelen var enorm.
Nå var det plutselig slutt på all drøyingen fra Malta, mens hjemmelaget etter hvert ble mer og mer fornøyde med tingenes tilstand. Supporterne dro i gang bølgen (3,3 runder varte den), og stemningen var generelt god. Ultrasene var nok ikke de ivrigste på bølgen, men de sang likevel av full hals.
Ultrasene kledde seg som forventet i «baris» etterhvert, og de fleste tok seieren for gitt. Fem minutter før slutt var det en jevn strøm av folk ut fra stadion. Malta hadde dog ikke gitt opp. Like før full tid var det deres tur å få ballen i mål, men samme AD som hadde nektet hjemmelaget scoring i første omgang ga nå hjemmefansen en solid opptur på tampen.
Etter drøyt fire minutters overtid blåste dommer av kampen, og rumenerne kunne gå kampen Sverige - Norge i møte i forvissing om at uavgjort (som det jo ble) eller norsk seier der ville gjøre kampen om andreplassen i kvalikgruppa vidåpen.
Første kamp ut i årets «Football in Heaven» var det mange nok vil mene var selve rosinen i pølsa, EM-kvalikkampen mellom Romania og Spania. Etter en busstur fra hotellet som gikk tregere og tregere kom vi til slutt fram til nasjonalarenaen, og ble møtt av TV-kameraer og jublende supportere som trodde vi var spillerbussen.
Bussen parkerte selvsagt på motsatt side av stadion fra der de fleste av oss skulle inn, så vi måtte tråkle oss gjennom en helt vanvittig fanzone før vi kom til inngangen. Her var det relativt strengt sikkerhetskontroll, hadde du for eksempel noen mynter i lomma kunne du bare glemme å få lov å ta dem med inn.
Etter noen etasjer med trapper kunne jeg endelig entre det indre av stadion, og ble møtt av ubehagelig høy musikk. Selve arenaen var ganske fin, og med bratte tribuner med overhengende nivåer som ga en følelse av nærhet også høyt oppe. Vaktene var derimot noe av det mest ubrukelige jeg har vært med på, de hadde null peiling på hvor de ulike seksjonene var, og pekte folk rundt i hytt og vær, med mange opphetede krangler på tribuna som resultat. Jeg sjekket inn i groundhopper-appen, fikk badge, nasjonalsangen til Spania ble spilt, og så var det tid for vertskapets nasjonalsang.
Før kampen startet skulle det være ett minutts stillhet for datra til tidligere Spania-trener Luis Enrique. Dette hadde tydeligvis ingen fortalt de rumenske ultrasene som like før fyrte i gang blinkerne sine, og begynte å synge som besatte. Etter en massiv pipekonsert holdt de kjeft litt, før det hele ble avsluttet med applaus.
Avspark ble deretter litt forsinka fordi noen blinkere ble kasta inn på banen, men til slutt kom kampen i gang.
Det var bra trøkk fra hjemmefansen, som tross at deres menn kjempet med ryggen mot veggen gjorde sitt beste for å støtte dem. Lenge så dette også ut til å virke, men etter 28 minutter ble en spanjol klippet ned i sekstenmeterfeltet. Sergio Ramos gjorde ingen feil på den påfølgende straffen, og det sto 0-1.
Om han ikke gjorde feil i straffesparket, så gjorde han noe feil i feiringa etterpå. Det å løpe rett mot motstanderlagets ultras og feire er ikke regnet som smart. Spanias kaptein fikk dermed gult kort, og alle ikke-spanjoler på stadion mot seg. Hver gang han var nær ballen resten av kampen ble han møtt av en voldsom pipekonsert. Selv tror jeg han faktisk nøt dette, og da dommeren blåste for pause plukket han opp ballen og bar den med seg mot garderoben bare for å sikre at pipekonserten skulle vedvare til han hadde forlatt gressmatta.
Hjemmelaget var tidlig ute på banen igjen etter pausen, men det skulle vise seg å være gjestene som var påslått da avspark for andre omgang gikk. Etter ett minutt og tjue sekunder kom 0-2, og et mer passivt og utspilt forsvar enn det rumenerne vartet opp med på denne scoringen har jeg sjelden sett.
Etter dette kom de gule mer med i kampen, sannsynligvis fordi Spania slappet litt av, og etter elleve minutter gjorde Romania sitt første bytte. Andone kom inn, og det tok bare tre minutter før han reduserte med en kanonheading. Hjemmefansen tok helt av, og et par mann stormet tilogmed inn på banen! (Spesielt han andre ble rimelig kontant stoppet)
Resten av kampen forsøkte Romania desperat å utligne, men Spania virket å ha rimelig kontroll. Ti minutter før slutt glapp dog kontrollen. Diego Llorente var i ferd med å bli fraløpt og så ingen annen mulighet enn å klippe ned spilleren som var i ferd med å komme alene med keeper. Dommer var aldri i tvil, og viste det røde kortet. Fellingen skjedde like utenfor sekstenmeteren, men det påfølgende frisparket ble aldri farlig.
Med ti mann på motstanderlaget kom hjemmelaget til flere gode sjanser i sluttminuttene, og spesielt omtrent ett minutt inn i overtiden kom det noen helt enorme sjanser. De klarte dog ikke å få noen scoring ut av disse, og til glede for fans av det norske landslaget endte kampen 1-2 borteseier.
Etter kampen var det som ved nær sagt alle stadioner et grusomt trafikkbilde for å komme seg hjem, men etterhvert var vi tilbake i sentrum og kunne ta kveld.
Etter nasjonalsangene som ble spilt av Heeresmusikkorps Koblenz, et minutts stillhet til minne om Robert Enke som jo spilte tre år for BMG og en tifo som med all mulig tydelighet viste at hjemmefansen var klare for EM-finale i 2020 kom kampen i gang. Ingen tvil om at fansen vil til London!
Knapt fem minutter før pause kunne så store deler av stadion juble. Endelig lot den hviterussiske keeperen seg overliste, og det sto 1-0.
Andre omgang fortsatte slik første hadde vært, og etter bare tre og et halvt minutt kom 2-0, og like før ti minutter var spilt av omgangen gikk hjemmelaget opp i en tremålsledelse. Publikum feiret med å ta den tidvis utskjelte bølgen en 6-7 runder, men litt etter den hadde stilnet ble det også stille på tribunene.
