Viser innlegg med etiketten tyskland. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten tyskland. Vis alle innlegg

mandag 16. november 2026

FC Serkeftin 92 - TSG Frankfurter Berg 0-5

Da jeg etter en kort kjøretur fra kamp nummer to for dagen ankom Sportplatz Babenhäuser Landstraße skjønte jeg raskt at vanligvis pålitelige Matchkalender hadde bommet litt, for på gressbanen her var det definitivt ikke noen kamp på gang. På motsatt side hørte jeg derimot lyder og så flomlysmaster, så jeg labba bort dit hvor det altså var nok en kamp i Kreisliga A, denne gang mellom FC Serkeftin 92 og TSG Frankfurter Berg.


Det var spilt noen minutter da jeg kom, men jeg fikk bekreftet at det fortsatt sto 0-0 ute på matta som bar tydelig preg av å primært være en landhockeybane og ikke en fotballbane. Hjemmelaget her var et kurdisk lag, og jeg hørte ved en anledning keeperen høylytt adressere hvem han skulle ta et utspark i retning av, før han litt stillere føyde til et insh'Allah.

Gjestene hadde med seg en supporter som hadde diverse støyende effekter med seg, blant annet en tromme, en 17.mai-fløyte, og en vuvuzela. Utenom ham var de omlag 50 frammøtte en ganske rolig gjeng, så det meste av lyd kom fra flyene som i en jevn strøm gikk inn for landing over hodene på oss.


Da dommeren varslet tre tilleggsminutter skjønte jeg at kampen måtte ha starta litt over fem, så jeg hadde missa mindre enn jeg trodde, og jeg så nå for meg at det kom til å bli en målløs første omgang. Det skulle vise seg at jeg tok feil, en av forsvarerne til Serkeftin sviktet voldsomt, og dermed kom 0-1 som også ble pausestillinga.

Jeg benyttet anledninga til å klemme i meg en Snickers jeg hadde på lur i kofferten mens lagene gikk i garderoben, og da de kom tilbake så andre omgang kunne starte var vi over ti minutter forsinket.

Målet rett før pause lot til å ha inspirert de svartkledde fra byens nordside, og omlag fem minutter inn i andre omgang om 0-2, etter at de like etter avspark hadde satt en stor sjanse rett utenfor mål.


Som om ting ikke så ille nok ut for vertskapet, så pådro målvakten deres seg rødt kort en halvtime inn i omgangen, og også han måtte kjefte litt ekstra på noen før han forlot banen, noe som neppe taler til hans fordel når karantenens lengde skal behandles. Det var selvsagt ingen reservekeeper på plass, så en utespiller måtte ta plass mellom stengene, og han fikk virkelig vist seg fram på frisparket som oppsto i rødkortsituasjonen.


Hjemmelaget fortsatte å forsvare seg heroisk, men med en utespiller i mål og bare ni utespillere ble det for tungt. Etter ca 84 minutter av kampen ble et hjørnespark i motsatt ende av banen kontret inn til 0-3, og var ikke kampen avgjort fra før var den iallfall det nå.


Et par minutter senere begynte det å regne, og så kom 0-4 med to minutter igjen av ordinær tid, før 0-5 kom i etterkant av et hjørnespark i det vi gikk inn i overtiden.


Dommeren valgte å dra det ut med litt tilleggstid selv om alt var avgjort, og da han endelig blåste av sto det fortsatt 0-5, Jeg hastet vekk fra banen, og bestilte meg på vei mot parkeringsplassen skyss til flyplassen etter en helt utrolig banehoppingshelg som hadde ført meg gjennom store deler av det sentrale Europa.



SV Sandhof Niederrad - SC Goldstein 5-2

Etter en kort taxitur fra dagens første kamp hørte jeg dommeren blåse i gang den jeg skulle se nå akkurat i det jeg veltet ut av bilen. Jeg hadde kommet til nok en kunstgressbane, og her var det lagene Sandhof Niederrad og Goldstein som skulle møtes til dyst i Kreisliga A.


Her var det ingen kiosk ut over en gjeng som hadde vært på forrige kamp på samme bane og hadde med seg en kasse øl. Etter å ha sett gjestene ta ledelsen 0-1 alt i det andre spilleminutt ble det et langt stopp i spillet uten at jeg helt skjønte hvorfor. Det viste seg at dommeren syntes gjestenes lysegrå trøyer var for like vertskapets grønn/hvite, og dermed måtte de sistnevnte grave fram sine neonorange bortedrakter. Da kampen så kom i gang igjen forlot jeg kofferten i kiosken som ikke var noen kiosk, og tok plass ved sidelinja.

Rett før kvarteret var spilt vartet en av hjemmelagets menn opp med en flott enkeltprestasjon, og vips så sto det 1-1. Vi nærmere 60 som hadde tatt turen hit (En god del av de som var her var nok gjenblevne fra forrige kamp) fikk så se Goldstein-laget på ny ta ledelsen på et frispark med 27:25 på min stoppeklokke.


Hjemmelaget, som jeg etter å ha vaklet litt fram og tilbake mellom det og portugisisk hadde funnet ut at snakket spansk, lot seg ikke vippe av pinnen av dette, og fem minutter senere utnyttet de et helt forferdelig forsvarsspill hos gjestene og dermed var vi like langt med 2-2.

Det ble på grunn av skader og det lange stoppet for trøyeskift lagt til nesten ti minutter i første omgang, men det var fortsatt to mål til hvert av lagene da det endelig ble pause. Som sagt var det ingen servering her, så jeg benyttet tida til å prøve å planlegge reisen videre etter kampen,

Da spillerne kom tilbake fortsatte kampen mye i samme spor som før. Begge lag prøvde definitivt å påvirke dommeren med å hyle ekstra høyt når noen ble felt, men han lot til å ta det hele med en ganske stoisk ro. Da hjemmelaget ville ha straffe i denne situasjonen fikk han likevel nok og delte ut et gult kort for filming. (Selvsagt viser videoen ikke hva som skjer, fordi det står en mann i veien)


I første omgang hadde jeg hatt en følelse av at bortelaget kanskje hadde fortjent litt mer uttelling enn de fikk, men utover i andre halvdel av kampen tok vertskapet mer og mer over. De for anledningen orangekledde produserte noen helt vanvittige sjanser som på mystisk vis ble avverget, før 3-2 endelig satt med 72:25 på klokka.

Med 11 minutter igjen av ordinær tid kom også 4-2, og jeg antok at dette kom til å bli sluttstillinga da jeg forlot stadion i det vi gikk inn i overtiden. Nok en taxi fraktet meg i retning dagens tredje og siste kamp, og jeg fant senere ut at kampen hadde endt 5-2 så det hadde tydeligvis blitt en scoring til på overtid.

Frankfurter FC Victoria - FC Germania Enkheim II 3-0

Etter en god natts søvn forlot jeg hotellet, rotet meg litt bort, men kom til slutt fram til Hauptbahnhof i Frankfurt. Her fant jeg meg et rundtstykke til frokost, og satte så kursen mot Niederrad på sørsida av elva som renner gjennom byen. Fra S-bahn-stasjonen der ventet så en kort spasertur gjennom et nabolag som var totalt tapetsert med Eintracht Frankfurt-klistremerker, så det var lett å skjønne at jeg ikke befant meg langt unna Waldstadion! Etter noen minutter kom jeg fram til dagens destinasjon, en kunstgressbane hvor det skulle spilles kamp i Kreisliga B (Nivå 10) mellom Frankfurter FC Victoria og andrelaget til FC Germania Enkheim.


Jeg fikk deponert bagasjen inne i restauranten som selvsagt befant seg her, og tok plass for å se kamp. Etter at jeg hadde vært litt småbekymret av hans fravær dukket dommeren noen minutter før avspark opp, og alt var klart for kamp!

Innledningsvis syntes jeg bortelaget så et hakk kvassere ut enn sitt vertskap, men gang på gang på gang gikk de i hjemmelagets offsidefelle, så målene lot vente på seg. Skulle måltørken fra de to foregående dagene fortsette tenkte jeg da et frispark som ble meget bra avlevert endte slik:


Så, i det 36. spilleminutt kunne både hjemmelaget og jeg juble. Ballen satt i nettet, og det sto 1-0, kanskje litt mot spillets gang, uten at vi på noen måte var på vei mot et ran.

1-0 sto seg til pause, og jeg gikk inn i restauranten og skaffa meg litt påfyll i form av en deilig porsjon pommes mit mayo, noe som gjorde at da kampen startet igjen gikk jeg glipp av 2-0-scoringen som kom med 53:20 på min stoppeklokke.


Knapt ti minutter senere kom også 3-0, og i etterkant av dette ble det så mye munnhuggeri at dommeren måtte dele ut et par gule kort. Gule kort skulle det vise seg å bli flere av, da en av de involverte etter en sammenstimling fikk sitt andre gule og ble kommandert av banen så bortelaget måtte fullføre kampen med ti mann.


Like etterpå oppsto det en ny stor krangel, og for å toppe det hele stormet han som nettopp var utvist tilbake og blandet seg inn, noe som neppe gjør at karantenen han får etter utvisningen blir noe kortere…

Etter at dommer hadde hatt en lang prat med Enkheim-treneren roet ting seg noe ned, og resten av kampen ble uten nevneverdige hendelser. Da jeg hadde fått tildelt en bil fra Bolt var det et par minutter igjen, og jeg rakk akkurat å se at det ebbet ut med 3-0 før skyssen som tok meg videre til dagens neste kamp dukket opp.


lørdag 14. november 2026

TSV 1860 München III - FC Schwabing 56 II 0-0

Etter en kort trikketur fra kampen i Grünwalder Straße kom jeg fram til et lite sportsanlegg i strøket St. Martin. Etter å ha betalt inngangsbillett gikk jeg inn på restauranten her og kjøpte meg nok en flaske apfelschorle og et rundstykke med noe varme kjøttgreier inni, før jeg gikk ut og inntok banekanten for å se Kreisliga-kampen (Som altså er nivå åtte i Bayern) mellom 1860 Münchens tredjelag og Schwabings andrelag.


En ikke ubetydelig andel av de andre i publikum virket å ha vært på samme kamp som meg før de kom hit, og de fleste så nok fram til en liten opptur med amatørlaget etter å ha sett førstelaget levere en litt skuffende forestilling. Innmarsj og hilserunde ble gjennomført, og så var det klart for kamp ute på kunstgresset.


Sammen med rundt 150 andre fikk jeg i en fryktelig sur høstkveld se en kamp hvor det var gjestene som så sterkest ut (Noe også tabellen lot til å bekrefte at de var, selv om de har et svært merkelig seriesystem i overgangen fra tre til to avdelinger i kretsens øverste nivå.). Hjemmelaget var likevel ikke tapt bak en vogn, og oppildnet av sporadiske tilrop fra enkelte av sine supportere kom også de til en del sjanser som ble misbrukt.

Da dommeren sendte lagene i garderoben for å få varmet seg litt hadde ingen scoret noen mål, og mens jeg rømte inn i restauranten med samme mål som spillerne begynte tanken å melde seg: Kunne jeg virkelig få TRE 0-0-kamper på rad?

Spoiler alert: Det kunne jeg! Andre omgang av kampen medførte lite annet enn gule kort og uutnyttete scoringsmuligheter, og dermed ble det ett poeng til hvert lag og ingen mål. Kampen hadde endt 0-0, og jeg lurte nå seriøst på om noen hadde «ganda» meg så jeg ikke skulle få se flere scoringer?

Uansett forlot jeg nå stadion i relativt høy hastighet, fant tilbake til bagasjen min på Ostbahnhof, og tok en S-bahn til andre sida av byen hvor jeg etterhvert ble plukket opp av ICE-toget som skulle ta meg til Frankfurt, siste stasjon på helgas lille Europa-turné.

TSV 1860 München - SpVgg Unterhaching 0-0

Etter en kort natt på hotellrommet i Graz sto jeg tidlig opp lørdag morgen, og fant via et supermarked fram til togstasjonen. Her dukket snart toget opp, og jeg var klar for mange lange timer på vei mot Bayerns hovedstad. På veien lyktes jeg ENDELIG med det jeg har prøvd mer eller mindre ustanselig den siste uka: Å få kjøpt billett til kampen jeg hadde lyst å se! Vel framme på Münchens østbanestasjon stappa jeg derfor kofferten raskt i et oppbevaringsskap, og bestilte en Bolt til stadion hvor det var regionalliga-kamp mellom 1860 München og Unterhaching.


Da jeg entret tribuna var det alt spilt et par minutter, men det var lite som tydet på at jeg hadde gått glipp av noe særlig. Et fullsatt stadion sang for laget som hadde blitt tvangsdegradert etter at de egentlig så ut til å ha berget plassen på nivå 3 helt greit, mens det også var stappfullt på bortefeltet (I motsetning til forrige gang jeg så Unterhaching spille bortekamp, men nå var det altså et lokaloppgjør med under et kvarter «reise» mellom lagenes hjemmebaner det var snakk om).


Stadionet i Grünwalder Straße er kanskje ikke en arkitektonisk perle, slik det jeg besøkte dagen før var, men det har utvilsomt en sjarm man ikke finner maken til mange andre steder. På den ene sida ligger ei ganske lita betongtribune, på den andre sida en ganske stor en, og mellom dem i vest er det en svær sving med stående hjemmesupportere, og her ble det flagget, viftet med skjerf, og som sagt sunget av full hals.

Ute på gressmatta bølget spillet fram og tilbake, men jeg syntes tidlig jeg merka litt derbynerver hos begge lag. Et tap ville definitivt svi mye mer enn hva en seier ville glede, og dermed var risikoviljen kanskje ikke så stor som den ville vært mot en annen motstander enn naboen. Ut fra tabellsituasjon var det nok 1860 som hadde mest å tape, og når sant skal sies syntes jeg kanskje de var et lite hakk kvassere enn sine gjester.

Det sto fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg innså at tross lengden på kioskkøene måtte jeg få i meg noe mat nå skulle dette gå bra. Jeg klarte til slutt å sikre meg en pølse og et glass apfelschorle, og mens dette ble fortært inntok jeg ståfeltet på bakkeplan foran tribuna jeg hadde billett på for å se kampen litt derfra (og for å unngå å søle sennep på sidemennene mine).


I den lave ettermiddagssola ble det vanskeligere og vanskeligere å se hva som skjedde ute på banen, men det var klart at hjemmelaget var best, uten at de klarte å omsette dette til scoringer. Jeg noterte meg for øvrig at søndagens NFL-kamp her i byen hadde satt sitt preg også på Regionalliga-publikummet, det var unormalt mange å se som enten hadde en lue eller et skjerf fra en av klubbene i den amerikanske sporten, og jeg så også et par karer med nesten fullt antrekk fra henholdsvis Packers og Steelers.

Det var ikke bare jeg som var frustrert over manglende scoringer, etter at nok et av 1860s angrep hadde ebbet ut uten resultat så jeg at lagets målvakt kastet seg ned og slo hendene i gresset i frustrasjon over at lagkameratene ikke fikk det til. Heller ikke dette hjalp, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av oppgjøret sto det fortsatt 0-0!

Jeg tror faktisk dette er første gang noensinne jeg har hatt to målløse kamper på rad, men jeg forventet at ting ville blitt annerledes når jeg dro videre for å se en kamp på nivå åtte like etterpå.

fredag 31. juli 2026

FSV Traktor Kemnitz - SV Kandelin 2-6

Etter den skuffende opplevelsen torsdag våknet jeg klar for nye eventyr fredag morgen. Kursen ble satt nordover, og etter litt feilnavigering og noen utrolig festlige småveier kom jeg ved Cottbus endelig ut på motorvei igjen. Ferden fortsatte forbi Berlin, og videre nordover mot Østersjøens bredder, og etter et lite pitstop for en høyindustriell hamburger kom jeg til slutt fram til åstedet for treningskampen mellom de to Kreisliga (som i Mecklenburg-Vorpommern er nivå 10 i fotballpyramiden) -lagene Traktor Kemnitz og Kandelin.


Kemnitz med K er altså en knøttliten landsby helt nord i Tyskland, ikke langt unna Greifswald (som jeg jo så på bortebane for et par år siden), og må ikke forveksles med noe mer kjente Chemnitz med Ch som ligger lengst sør i det gamle DDR. Området var for øvrig tungt preget av Hansa Rostock-fans, og jeg så tagginger, klistremerker og andre tegn på at FC Hansa «rulet» her i området omtrent overalt, og også noen av de rundt nitti frammøtte her hadde tatoveringer som hyllet klubben.

Klubbens anlegg lå fint til i landsbyen, og det var også en litt mindre bane rett bak den det skulle spilles kamp på, samt en liten scene på området bak det ene målet, så man kunne tydeligvis også arrangere festligheter her.

Hjemmelaget kom best i gang, men scoringene lot vente på seg. Jeg syntes de blåkledde virket å ha full styring, og det var også lett å høre, selv for meg som ikke kan tysk, at gjestenes trener ikke var spesielt fornøyd med det som ble prestert ute på gresset. Vi hadde akkurat passert halvspilt omgang da 1-0 kom, og knappe fem minutter senere kunne Traktor-supporterne (I velkdig mye av klubbprofileringa fremstår de for øvrig bare som FSV Kemnitz, uten traktoren) på nytt juble, etter at et innlegg som jeg mistenker at for han som slo det føltes å ta uendelig lang tid med å nå fram foran mål ble dyttet i mål til 2-0.


Dette var forresten tydeligvis det som trengtes for at gjestene fra Kandelin, en annen liten landsby litt lenger vest skulle våkne, og bare halvanna minutt senere sto det 2-1. Etter dette jevnet spillet seg mye mer ut, men da bortelaget utlignet til 2-2 i det 39. spilleminutt kom det litt overraskende på fler enn bare Kemnitz-keeperen.


Vi hadde akkurat gått inn i tilleggstiden før pause da gjestene fikk frispark, og dette ble perfekt slått i krysset. Keeperen burde muligens klart å dytte den over tverrliggeren, men det gjorde han ikke, og dermed sto det 2-3 da lagene fikk en liten hvil.



Jeg angret bittert på at jeg hadde spist rett før kampen, for her ble det grillet både bratwurst, leberkäse og frikadellen på kullgrillen. I stedet for å spise trakk jeg meg tilbake til et nokså spartansk avtrede for et høyst nødvendig ærende jeg mistenker at gårdagens nattmat-kebab sto bak, men etterpå sørget jeg for å få kjøpt meg en kopp i kiosken (som var en luke i siden av en gammel campingvogn) som en suvenir herfra. Jeg slo også av noen ord med en av de lokale som kunne litt engelsk, og han var veldig fornøyd med å ha fått klarhet i hvorfor i alle dager det sto en norskregistrert bil på parkeringsplassen!

Da andre omgang startet var klokka blitt litt over det den burde vært, og jeg gjorde den groundhoppingsmessig tøffe avgjørelsen om å bestemme meg for å dra med omlag tjue minutter igjen å spille, altså ca klokka 2000. Jeg hadde rundt 75 minutters kjøring til fergekaia i polske Swinoujscie (Eller Swinemünde om du foretrekker tysk), og det var anbefalt å være på plass så tidlig som mulig etter 2030, og absolutt siste frist var 2200.

Før jeg dro fikk jeg se Kandelin overta helt ute på gressmatta, og ca (stoppeklokka mi var ikke helt ajour) i det 62. spilleminutt kom 2-4 som resultat av et nydelig angrep. Kemnitz fikk like etter muligheten til å redusere, da det ble dømt straffe, men denne ble dessverre blåst over målet.


Noe av det aller siste jeg fikk se var at rett før jeg skulle dra ble etterdønningene etter en corner satt i mål til 2-5, samtidig som vertskapets målvakt pådro seg en skade og måtte byttes ut.


Jeg hoppet i bilen, og satte kursen mot polskegrensa, og på veien oppdaget jeg at det hadde vært et lykketreff av de sjeldne at jeg startet da jeg gjorde. På veien måtte jeg krysse en bro over sundet mellom fastlandet og øya Usedom, og mens jeg kjørte over så jeg at mannskaper drev og forberedte åpning av denne for å slippe båttrafikk gjennom. Hadde jeg kommet 5 minutter senere hadde jeg sannsynligvis måttet vente en god stund før jeg slapp over, og da jeg kom fram til fergekaia innså jeg at dette ville ha medført en stressfaktor jeg på ingen måte var klar for. Fergekøen i Swinoujscie var helt horribelt dårlig organisert, og at vi la fra kai bare ti minutter senere enn annonsert tid anser jeg som et mirakel!

Etter å ha funnet fram til plassen min fant jeg ut at kampen jeg hadde forlatt hadde endt 2-6, etter at Kandelin hadde scoret nok et mål i sluttminuttene. Hvilestolen jeg hadde kjøpt var ikke akkurat på høyde med dem som er på norske nattog, men jeg fikk da noen timer søvn på vei mot Ystad i Skåne, så jeg kan gjennomføre også lørdagens planer.

onsdag 29. juli 2026

SV Blau-Weiß Dahlewitz - SG Wacker Motzen 2-2

Etter å ha kjørt fra Danmark til Tyskland kom jeg perfekt timet like etter innsjekk hadde åpnet fram til hotellet, inntok rommet og slappet av litt før jeg dro ut på jakt etter mat. Fant en passe liten knusper grill-haxe på en utrolig lokal restaurant, før jeg satte kursen videre mot kveldens hovedmål. Etter å ha tråkla meg et lite kvarter på småveier kom jeg til den lille forstaden Dahlewitz, og fant fram til fotballbanen hvor det skulle spilles treningskamp mellom Blau-Weiß Dahlewitz og Wacker Motzen.


Hjemmelaget spiller til vanlig på nivå 8 i seriesystemet, Landesklasse, mens gjestene holder til i divisjonen under, Kreisoberliga. Det var frivillig inngang for å dekke dommerutgiftene, og siden jeg bare hadde en tjue-euroseddel på meg var jeg veldig glad de hadde rikelig med vekslepenger så jeg fikk betalt en passende sum før jeg gikk inn og tok anlegget i nærmere øyseyn. En riktig så fin (men muligens noe langhåret) gressbane var banen hvor det skulle spilles kamp nå, men de blåhvite hadde også en finfin kunstgressbane jeg tipper de er svært glade for vinterstid.

Da avsparktiden var kommet sto fortsatt aktørene klare for innmarsj, men vi var ikke mer enn 3-4 minutter forsinket da der schiedsrichter kunne blåse i fløyta og kampen startet. Tross at det var gjestene som spilte på det laveste nivået var det de som kom best i gang, og vi rundt hundre som var på plass fikk se det meste av spillet foregå foran Blau-Weiß' mål.

Målsjanser fikk vi derimot ikke se mange av, men vi var nesten kommet dit at dersom dette var VM ville det blitt drikkepause da laget fra Motzen, halvanna mil sørover, overlistet hjemmelagets forsvar og satte inn 0-1 til stor jubel fra de medbragte supporterne.


Fire minutter senere kom også 0-2, og jubelropene runget nok en gang ut over banen. Skulle det virkelig gå helt på trynet for vertskapet i kveld? Resten av omgangen fortsatte gjestene å se sterkest ut, men det haglet ikke på noen måte med målsjanser, og det var for så vidt greit med en tomålsledelse da dommeren blåste for pause.

Jeg benyttet hvilen til å skaffe meg et glass Fanta i stadionpuben som selvsagt var åpen selv om det bare var treningskamp. Jeg vurderte å ta en pølse også, men fant ut at svinekjøttet jeg alt hadde spist fikk være nok mat for i dag. Etter et lite kvarter kom vi i gang igjen, og nå så de blåhvite langt mer med på notene ut enn de hadde vært i første omgang.

Målsjansene lot dog vente på seg, og hadde det ikke alt kommet to mål ville jeg begynt å bli alvorlig bekymret for om det skulle bli et målløst oppgjør. Begge lag gjorde flere bytter utover i omgangen, og om det var dette som gjorde at Dahlewitz begynte å produsere noen sjanser vet jeg ikke, men etter det jeg tror må ha vært knappe tjue minutter inn i omgangen (Både stadionuret og min egen tidtaking hadde fått et lite sammenbrudd) ble ballen vippet over keeper og i mål til 1-2, og nytt liv i kampen.


De neste som fikk ballen i mål var Wacker Motzen, men dessverre for de for anledningen rødkledte hadde AD2 hevet flagget og markerte offside. Dette så riktig vurdert ut, og det kom få eller ingen protester.

Fornøyde med å ha sluppet unna med skrekken fortsatte hjemmelaget å male på, og drøye ti minutter før full tid kunne de juble for å ha utlignet til 2-2. Feire scoring gjorde også de frammøtte politifolkene, som fyrte i gang både blålys og sirene på politibilen!


Begge lag var veldig lystne på et vinnermål, men flere scoringer fikk vi ikke denne tirsdagskvelden. Da kampen var over sto det fortsatt 2-2, og begge lag kunne sikkert si seg fornøyde med iallfall deler av det de hadde prestert nå litt før sesongen 2026-27 tar til for alvor.


Jeg forlot raskt stadion som etter solnedgang hadde blitt invadert av ymse insekter, og fant via en tur på butikken tilbake til hotellet mitt, hvor jeg skulle samle krefter til nye eventyr dagen etter.

lørdag 6. desember 2025

VfL Bochum - Arminia Bielefeld 1-0

Etter en god natts søvn etter gårdagens kamp spratt jeg opp av senga da jeg lørdag morgen hørte politiet rope ett eller annet i megafoner utenfor hotellet. Jeg tok en kjapp visitt i dusjen, og da jeg kikka ut etterpå så jeg at hotellet var mer eller mindre omringa av politifolk med hjelmer! Etter å ha sjekka ut skjønte jeg at grunnen var at siden hotellet ligger vegg i vegg med togstasjonen var fortauet utenfor valgt som avgangspunkt for bortesupporternes marsj til stadion, men jeg klarte på mystisk vis å komme meg forbi sperringene og ut i Bochums gater på jakt etter litt frokost, men fant ut at jeg like godt kunne traske den lille halvtimen ut til stadion hvor andrebundesligakampen mellom Bochum og Arminia Bielefeld skulle spilles for å finne noe å spise der.


Etter et lite måltid utenfor klatret jeg opp trappene og fant meg en plass bakerst på ståfeltet hvor jeg hadde fått lånt et sesongkort som jeg hadde fått benytte meg av foran denne utsolgte kampen i dag. Herfra fikk jeg se lagene komme inn til oppvarming mens begge lags supportere etter beste evne prøvde å booste selvtilliten deres foran dette viktige oppgjøret som på mange måter var en sekspoengskamp mellom to lag midt på tabellen. At denne støtten var viktig for laget blant andre «Kongen av Ruhr» og «Styrmann» støtter ble ganske tydelig da trener Uwe Rösler iført sine lett gjenkjennelige kortbukser rett før lagene forsvant inn i garderoben kom bort til kortsida og veiva litt med armene for å få publikum til å våkne.

Etter hymne og innmarsj gjorde spillerne seg klare for avspark, men dette ble litt forsinket da supporterne fra byen som ikke fins hadde med seg store mengder røykgranater de ikke hadde tenkt å ta med hjem igjen.


Da røyken lettet ble spillet startet, og kampen ble lenge preget av en stor mangel på sjanser. Det kom noen intense rop om straffespark da en av hjemmelagets menn ble revet overende etter knappe ti minutter, men dommeren hørte ikke på det øret. De mørkeblå hadde også en eller to store sjanser til, men noen mål ble det ikke, så det sto fortsatt 0-0 da de bemerkelsesverdige lukene ned til spillertunnelen ble åpnet og lagene igjen kunne forsvinne under bakken for en liten taktikkprat.

I pausen fikk vi se noe merkelig opplegg hvor to karer iført ølglass-kostymer(!) løp om kapp sammen med hver sin ledsager og en tom ølkasse. Noe sier meg at dette ikke er det samme showet FIFA planlegger for pausen i neste års VM-finale, men om jeg måtte velge tar jeg dette 12 av 12 ganger!


Etter pause dro Bielefeld-supporterne opp noen budskapsbannere med en melding om billettpriser (Jeg rakk dessverre akkurat ikke å få et godt bilde av dem).


Da vi passerte timen begynte jeg så smått å bli bekymret for om rekka mi uten målløse kamper skulle ryke, men samtidig var det tydelig at begge lag ville gjøre mål, selv om de ikke hadde fått det til så langt. 


Lyktes gjorde derimot Philipp Hoffman, som i det 70. spilleminutt klarte å overliste Arminias forsvar og målvakt. Ballen gikk i mål, og det sto 1-0! Tribunene på Ruhrstadion er kanskje laget av betong, men når alle hopper, så gynger det!

Resten av kampen var det naturlig nok gjestene som prøvde mest, men det ville seg fortsatt ikke for dem, og da fem-seks lange tilleggsminutter ebbet ut sto det fortsatt 1-0, og hjemmefansen kunne glade synge hva de mente om folk fra Øst-Westfalen hvor Bielefeld ligger.


Etter litt feiring forlot jeg stadion i høy hastighet. Jeg hadde egentlig tenkt å spasere tilbake, men da jeg så at det gikk en sporvogn like utenfor stadion stilte jeg meg heller i kø her, og kom meg på tredje forsøk inn. Etter en enda trangere tur enn de to jeg var gjennom i går fant jeg tilbake til hotellet hvor jeg fikk hentet sekken min, og kunne så planlegge togturen tilbake til Frankfurt hvor jeg senere på kvelden skulle fly hjem etter en særdeles vellykket tysklandstur!