Viser innlegg med etiketten nederland. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten nederland. Vis alle innlegg

lørdag 23. mars 2024

Nederland - Skottland 4-0

I etterkant av at vi hadde representantskapsmøte på jobben hadde jeg planlagt meg en liten svipptur til kontinentet for enten å feire gjenvalg eller trøste meg om jeg ikke ble gjenvalgt. Det ble heldigvis en feiretur, så etter å ha sendt ut eposter i øst og vest hoppet jeg på et tog til Gardermoen og fløy til Amsterdam. Da jeg noe forsinket landet der var det ikke mer tid til overs enn nødvendig, så jeg sjekket inn på et litt slitent hotell, og fant veien ut til nasjonalarenaen hvor det var klart for treningskamp mellom landslagene til Nederland og Skottland.


At det var nettopp Skottland som var dagens motstander trengte man ikke å ha noen fotballinteresse for å finne ut. Det krydde av menn i kilt i Amsterdams gater, og jo nærmere man kom stadionområdet jo flere rutete skjørt ble det å se. Noen «takeover» var det likevel ikke snakk om, for det var også tydelig at det var Oranje som var hjemmelaget. Nederlendere er ikke redde for å ikle seg nasjonalfargen når de spiller kamp, og det hadde de gjort til gangs i kveld.

Da jeg entret stadion for å finne plassen min ble jeg møtt av en tross de 55000 setene utrolig intim arena. To nivåer, bratt, og nesten utsolgt. Alt lå til rette for en strålende aften, og jeg kan ikke få takket Hanne Emilie nok for at hun ordna med billettkjøp for meg. (Det nederlandske fotballforbundet har valgt å gjøre betaling med andre metoder enn iDEAL umulig, noe jeg oppfatter som en enda mer innelåst løsning enn norske Vipps). Vel, jeg hadde fått en strålende billett, og fikk herfra se et imponerende lysshow før det var tid for nasjonalsanger akkompagnert av et strålende korps.


Det ble så avholdt ett minutts stillhet for den nylig avdøde Kees Rijvers, og så var det endelig klart for avspark. Innledningsvis kom begge lagene til noen småsjanser, men kampen tok ikke virkelig av før Scott McTominay pådro seg et gult kort etter knappe ti minutter.

Selv om det var bra trøkk i det som skjedde ute på gressmatta, så er det én stor ulempe med å groundhoppe landskamper. Ja, det kan ofte være enklere å få tak i billett til en treningslandskamp enn til klubblaget som spiller på samme stadion (i dette tilfellet Ajax), men du mister opplevelsen av hjemmefansen. Jeg skal ikke si et vondt ord om de nederlandske landslagssupporterne, men tross enorme mengder orange klær, og periodiske «Holland, klappklappklapp», så var det de tilreisende fra nordenden av de britiske øyer som sto for den beste tribuneprestasjonen.

Det var også skottene som kom til den første virkelig store sjansen, like før første omgang var halvspilt, men nederlenderne hadde på ingen måte gitt opp, og etterhvert ble de orangekleddes innsats akkompagnert av stadige forsøk på å få «bølgen» til å gå rundt tribunen.


Etter en halvtimes spill jevna antallet gule kort seg ut da også Memphis Depay fikk et, men nå virket det som om nederlenderne var i ferd med å feste et lite grep rundt kampen. I det førtiende minutt kulminerte så dette da det ble fyrt av et virkelig kanonskudd som gikk inn ved stolpen til 1-0.

1-0 sto seg til pause, og jeg fikk endelig hvile litt fra den uendelige reise seg og sette seg igjen-aktiviteten som kom som en følge av at det stadig var folk som skulle ut og kjøpe seg øl. Jeg har ikke mange sterke meninger knytta til ølsalg på stadion, men dette er absolutt en grusom bieffekt av dette.

Da hvilen var over fikk vi ingen umiddelbare bytter, men da jeg hadde påpekt at fries var den store matslageren på tribuna og noen på twitter laga en vittighet basert på Dumfries tok Ronald Koeman affære og byttet inn nevnte Dumfries. Skottene presset nå voldsomt på for utligning, men ikke snakk om at ballen ville i mål, og i det 72. minutt fikk de en veritabel kalddusj da 2-0 ble satt i målet i motsatt ende av banen, noe som medførte litt rolig blussing i hjemmesvingen.


Blussingen ble avløst av pipekonsert, noe jeg tror skyldtes at hen som sto bak ble eskortert ut. Det som derimot ikke ble eskortert ut var røyken fra blusset, som siden taket var dratt over stadion i dag ble liggende igjen som en liten sky foran andre nivå av tribunesvingen.


Nederland virket nå ikke særlig truet av sine gjester, og i det 84. minutt fikk de igjen juble da en flyvende hollender dukket opp og stanget inn et hjørnespark til 3-0.


Det er mulig jeg lar meg krenke på andres vegne nå, men jeg må si jeg syntes det var litt ufølsomt av nederlenderne å ha en slags techno-versjon av Auld lang syne som scoringsmusikk når de spilte mot Skottland. Om dette var et bevisst valg vet jeg ikke, men litt påfallende var det uansett.

Da 4-0 kom bare to minutter etter sist scoring så jeg at bortefeltet var begynt å tømmes, det var tydelig at skottene mente det var vel så viktig å komme seg kjapt på T-banen tilbake til byen som å få sett sluttminuttene. De gikk dermed glipp av at Nederland brant ennå en megamulighet, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 4-0.

Jeg kom meg relativt kjapt tilbake til byen, og tok kjapt kveld for å samle krefter til nye eventyr på lørdag.

søndag 8. desember 2019

Legmeervogels Uithoorn - AFC '34 2-2

Jeg ble søndag morgen vekt av slagregn mot vinduet på hotellrommet, og var glad jeg hadde planlagt å ta taxi ned til jernbanestasjonen i Sneek. Stor var derfor skuffelsen da resepsjonspersonalet kunne fortelle at søndag formiddag var det umulig å få tak i taxi, fordi de hadde kjørt hele natta. Desto større var lettelsen da han tilbød seg å kjøre meg nedover. I det triste været frista det svært lite å legge ut på en halvtimes gåtur. Service i særklasse!

Jeg tok så tog fra Sneek til Leeuwarden, et annet fra Leeuwarden til Zwolle, et tredje fra Zwolle til Utrecht, og var så klar for dagens fjerde togtur fra Utrecht til Breukelen, men da kom dagens andre skjær i sjøen. Toget videre var forsinket, ikke så veldig, men akkurst nok til at i det det trillet inn på stasjonen i Breukelen så jeg at bussen jeg skulle videre med til Uithoorn forlot stasjonen. Jeg ble dermed 30 minutter forsinket videre, og det spøkte plutselig for å rekke avspark på «De Randhoorn sportpark». Bussen dukket til slutt opp, kjørte til Uithoorn (Forbi stadionet til SV Hertha, som ikke holder til i Berlin), og jeg innså at det ikke var mulig å finne taxier der heller. Jeg fant ut at det ikke var lenge til neste buss i retning stadion gikk, så 7 minutter før avspark ble jeg sluppet av 12 minutters gåtur unna banen. Jeg forventa å ikke rekke kampstart, men oppdaget til min store glede da jeg ankom arenaen at her var det ingen andre enn publikum som var klare. Jeg rakk dermed å sette meg på  tribuna og puste litt etter at kampen var sparket i gang, og attpåtil oppdage at slagregnet var blitt igjen i Friesland, og blitt erstattet av solskinn!

Etter en ganske jevn åpning på  kampen var det gjestene fra Alkmaar som tok ledelsen på et hjørnespark etter drøyt 12 minutter. Det tok dog ikke mer enn drøyt fem minutter før utligningen kom, etter et angrep gjestenes forsvarere mente endte med en offside, men det er jeg ganske sikker på at dommerteamet hadde rett da de mente det ikke var

Like etter halvtimen var spilt vartet de gule og blå fra Uithoorn igjen opp med et fremragende angrep, og denne gangen var det ingen vits i å protestere. Hjemmelaget hadde snudd kampen til 2-1, til stor glede for flesteparten av de drøyt hundre frammøtte.

I pausen gikk jeg etter å ha bevitnet en ballredning i en kanal bak stadion for å inspisere klubbhuset, men i likhet med i Harlingen var det så kaotisk der inne at jeg ikke gadd annet enn å konstatere at doene var av tysk utforming (De som vet de vet). Jeg gikk deretter tilbake til stadion, irriterte meg over begynnende dehydrering og koffeinabstinens, og kom plutselig på at jeg hadde en lunken boks vaniljecola i kofferten. Sjelden har ikke-kald brus smakt så godt!

Da andre omgang kom i gang startet det med et pang. Et angrep fra hjemmelaget endte med at en mann fra hvert lag lå nede i feltet, dommer blåste av, og begge lags medisinske personale kom stormende til. Heldigvis var det ikke så alvorlig som de involvertes lagkamerater hadde fryktet, og etter å ha fått summet seg litt spilte begge videre.

De siste 15-20 minuttene av kampen begynte det å merkes at vi snakket om nivå 6, også hva angikk kondis, og flere av spillerne viste tydelige tegn på å begynne å bli slitne. Om det var dette som var avgjørende da hjemmelaget ga bort et frispark ute på kanten, vites ikke, men frisparket ble uansett stusset i mål med knappe ti minutter igjen på klokka.

Begge lag prøvde fortvilet å få et vinnermål på tampen, og hjemmelaget var kanskje nærmest, men det gikk ikke for neon av dem. 2-2 var dermed sluttresultatet, kanskje noe flatterende for gjestene, men absolutt ikke noe ran.

Jeg gikk tilbake til busstoppet, kom meg til Schiphol, og oppdaget at flyet hjem var forsinket.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

ZMVV Zeerobben - VV Balk 0-1

Etter gårdagens besøk i toppfotballen på nivå to startet jeg lørdagen med å ta toget til Alkmaar, før jeg satte meg på en buss som krysset Afsluitdijk og tok meg over fra Holland til Friesland. Her var dagens første mål havnebyen Harlingen (Eller Harns, som den heter på frisisk), hvor det skulle spilles kamp på nivå seks mellom Zeerobben og Balk.

Google hadde lurt meg avgårde unødvendig tidlig, så etter ankomst tusla jeg rundt i byen ei stund og så meg rundt, før det ble på tide å finne seg noe lunsj, samtidig som jeg fikk streamet presentasjonen av neste års 2. og 3. divisjons-avdelinger. 

Etter å ha spist et herlig måltid konkluderte jeg med at avstanden til stadion var akkurat ikke for stor til at jeg orka å gå, og etter hvert kom jeg fram til Oostersportpark hvor hjemmelaget Zeerobber holder til. Her var det i dag stor ståhei med en rekke kamper på alle nivåer, og da jeg kom fikk jeg se slutten av en ungdomskamp, og jeg innså snart at kamptidspunktet 1430 for den kampen jeg skulle se ikke stemte. Det riktige var 1500, og jeg ville dermed få vansker med å rekke bussen 1653 som jeg var avhengig av å rekke for å få sett den andre kampen jeg hadde planlagt denne dagen.

Da startoppstillingene ble kunngjort fikk jeg bevitne klassisk skjønnhet: Begge lags startende spillere var ikledd trøye 1-11! Jeg inntok før avspark den lille tribuna, men etter bare noen minutter gjorde jeg  som flertallet av de frammøtte, og fant meg en plass «ringside».

Herfra fikk jeg se hjemmelaget komme til flest sjanser, mens gjestene satset på kvalitet heller enn kvantitet, og heller kom til noen få ganske store sjanser. Tross sjanser begge mål, og en usedvanlig engasjert bortekeeper ble det ingen mål før pause. Om det var de manglende scoringene eller noe annet som gjorde det vet jeg ikke, men det ble inn mot hvilen veldig dårlig stemning mellom lagene, og jeg håpet virkelig folk skulle roe seg litt ned mens de var i garderoben.

Et annet sted det ikke var rolig var i kiosken/kafeen/baren inne på klubbhuset. Her var det heldigvis bare god stemning, men det var så folksomt at jeg raskt ga opp å prøve å handle. Jeg hadde også sett at nummeret som var trykt på mitt kampprogram var ett av vinnernumrene i lotteriet, men også å få tak i premien her ga jeg opp for nå.

Andre omgang kom i gang, og det virket som om spillerne ikke hadde roet seg i pausen. Det oppsto stadig situasjoner med knuffing, og dommeren kunne (og burde?) nok delt ut langt fler gule kort enn han faktisk gjorde. Sportslig ble kampen aldri det helt store, og noe av det mest interessante som skjedde var ei katt som tusla rundt, og hver gang den kom for nær tribuna fikk en hund som sto bundet der til å totalklikke med bjeffing. Katta prøvde så å ta over jobben som lagleder for bortelaget, men han som egentlig hadde den oppgaven tok til slutt affære og bar den vekk.

Jeg tuslet litt uti kampen mot klubbhuset for å hente gevinsten min og bagasjen som jeg hadde deponert der, og var veldig spent på hva jeg hadde vunnet. Etter å ha romstert litt på bakrommet kom hun som sto i baren tilbake med gevinsten min: En kasse appelsiner! Jeg holdt på å flire meg ihjel, og måtte bare forklare at det hadde jeg ikke mulighet å få med meg, så jeg endte med å ta med meg to av appelsinene og en brusboks.


Da jeg kom ut igjen fant jeg ut at gjestene hadde scoret på hjørnespark, og i tillegg observerte jeg at det nå var flere lange stopp i spillet pga skader. Jeg hadde som sagt innsett at jeg ville få det travelt siden kampen gikk en halvtime senere enn jeg trodde, nå innså jeg at jeg faktisk måtte bryte et av prinsippene mine og gå før kampen var over. Etter drøyt 86 minutter hastet jeg mot bussen, og fikk der twitteroppdatering om at det endte med et surt tap for Zeerobben.

På bussen fant jeg ut jeg måtte sjekke hva ONS Sneek skrev om kampen jeg nå skulle se, men her viste det seg at mine gode venner i futbology (som groundhopper-appen har skiftet navn til) hadde bommet. ONS haddde spilt bortekamp 1430, så i Sneek (eller Snits om du foretrekker frisisk) var det ikke noen kamp nå. Jeg endte derfor med å innta et nydelig måltid på en restaurant i Sneek sentrum, og så gå ut til hotellet og ta kveld mens jeg prøvde å finne en plan for å komme meg til søndagens kamp.

fredag 6. desember 2019

Telstar - NAC Breda

Bestemte meg tidligere i høst for å sikre at jeg fikk sett fotball i alle årets måneder ved å bestille meg en helgetur til Nederland, og fredag morgen ble et fly i retning Amsterdam inntatt. Etter en flytur hvor høydepunktet var at kapteinen tok sin «15 minutter til landing»-melding på rim, både på norsk og engelsk, entret jeg en buss i retning Haarlem, hvor det viste seg at hotellet mitt lå enda nærmere bussterminalen enn jeg hadde våget å tro. Jeg slo ihjel noen timer med en spasertur i byen og en liten dupp på hotellrommet, før det igjen var tid for en busstur, denne gang i retning IJmuiden hvor det skulle være kamp i Eerste divisie. Telstar - NAC Breda!

Kom fram alt for tidlig, så jeg startet med å ta meg en gåtur i nabolaget til stadion, og måtte på veien beklage til flere tilreisende supportere at jeg ikke visste hvor de kunne parkere. Litt over en time før kampstart åpnet billettsalget, og jeg kunne finne meg en plass på felt A. Da alt lot til å være klart for avspark skjedde det dog ingenting, men etter en stund så jeg en fyr med en bunke strips i handa strene mot det nordlige målet, så det ble klart at AD hadde vært misfornøyd med noe her.

Målnettet ble fikset, og kampen kom i gang. Det tok så under seks og et halvt minutt før stripsene ble satt på prøve. 0-1, og stor jubel fra de drøyt hundre på bortetribuna i motsatt ende av banen.

Hjemmefansen leverte bra utover i omgangen tross at laget deres lå under, men noe særlig respons ute på banen fikk de ikke. Det de derimot etter hvert fikk var selskap av flere. Det hadde blåst kraftig lenge, men litt før pause begynte det også å regne, og forholdene begynte etter hvert å minne meg om Alfheim på en uforglemmelig novemberkveld i 2015. Dette gjorde at arrangøren innså at de ikke kunne tvinge folk til å sitte på nord-tribuna der det ikke var tak, så alle som satt der fikk trekke inn under taket på den østlige tribuna hvor de syngende hjemmesupporterne også sto.

0-1 sto seg til pause, og noen stakkars unger måtte ut i regnet for å skyte mot et tomt mål fra ulike avstander (tror kanskje det var noe crossbar challenge-opplegg). Småttisene virket svært fornøyde da de kunne forlate kunstgressmatta, selv om det nå blåste så mye at turbulensen gjorde at regnet også forsvant godt oppunder taket på hovedtribuna.

Andre omgang kom i gang, og nå som jeg hadde gjestenes forsvar rett foran meg oppdaget jeg at den lagoppstillinga jeg hadde sett før kamp var feil (eller var blitt endret), og at ingen ringere enn Colin Rösler, sønn av Uwe, spilte midtstopper hos de sortkledde. Jeg merket også at passende nok på en kveld der regnet styrtet ned, så var det ikke tak over innbytterbenkene.

Hjemmelaget hadde helt klart bestemt seg i pausen for å ta mer tak i kampen enn de hadde gjort i første omgang, og etter et par gode sjanser kom endelig scoringen nøyaktig i det klokka på storskjermen viste at 58 minutter var spilt.

Det ble utover i omgangen tydelig at begge lag ville være ganske misfornøyde med bare ett poeng. NAC trengte tre poeng for å henge med i gruppa som jager direkte opprykk, mens «De hvite løvene» trengte alle tre for å henge på i kampen om kvalikplass. Dette gjenspeilet seg ute på banen i ganske høy temperatur tross det ufyselige været. I en situasjon med litt knuffing og dytting etter en takling ble det delt ut hele tre gule kort, blant annet ett til gjestenes keeper som løp iallfall 60 meter for å involvere seg i bråket.

Helt på tampen kom hjemmelaget til en enorm sjanse. Et langskudd traff tverrliggeren og spratt himmelhøyt til vært. Breda-keeperen så ut til å tro ballen hadde forsvunnet ut, men merket i siste liten at den fortsatt var i spill, og klarte så vidt å holde den da den omsider kom ned til bakkenivå igjen.

Kampen endte 1-1, og jeg kunne forlate stadion for å ta bussen tilbake til Haarlem. Etter å ha blitt liggende rett bak en flokk rådyr som hadde forvillet seg inn på den separate buss-traseen prøvde sjåføren å kjøre inn det tapte, men vi kom da heldigvis helskinnet tilbake igjen, så jeg kunne innta hotellrommet for å lade opp til morgendagens eventyr.