Skövde AIK - IFK Skövde 0-0

Etter å ha kommet meg sørover igjen etter ferien var det med en viss sitring i kroppen jeg mandag formiddag plukket opp Christian og Jon-Are, før vi krysset grensa, shoppet litt, tok runden rundt Vänern og til slutt kom fram til Västgötaslätten. I Skövde ble det inntatt litt mat, før jeg flyttet bilen til parkeringa utenfor stadionet hvor det skulle spilles byderby i Ettan Södra mellom Skövde AIK og IFK Skövde.

Som sagt flyttet jeg bilen, mens de andre to valgte å spasere fra sentrum og ut mot banen. Mens jeg ventet på dem kom det en jevn strøm av rødkledte SAIK-supportere, og noen av dem dro til og med i gang litt sang, selv om det virket som om det først og fremst handlet om å tyne en av sine egne som lot til å på noe tidspunkt ha skiftet side.

Mine medsammensvorne dukket etterhvert opp, og vi tok oss til inngangen hvor vi var såpass tidlig ute at det gikk ganske kjapt å komme oss inn. Det var allerede ganske mange på plass, men mens jeg og Christian så oss litt rundt fant Jon-Are en liten terrasse ved det ene hjørnet hvor det gikk an å stå med god sikt ut over banen. Ellers var her ståtribuner i begge kortsidene, og i tillegg til den utsolgte sittetribuna på søndre langside var det på motsatt side en helt ny tribune under oppføring. Dessverre hadde man i fjor byttet ut gressmatta med kunstgress, men ellers var det et riktig så fint stadion, som når den nye tribuna blir ferdig nok vil tjene begge dagens aktører riktig godt som delt hjemmebane.

Foto: Isak Edén

Da kampstart nærmet seg dro hjemme-klacken opp et banner med et klart budskap om deres mening om styrkeforholdet mellom klubbene. På bortefeltet var det skuffende rolig, og det virket ikke som om det skulle bli mye av en tribunekamp i dag tross at det også her befant seg en god del folk etterhvert.

Også ute på kunstgresset var det hjemmelaget som var favoritter, men da kampen ble blåst i gang var det IFK-erne som kom best i gang og presset vertskapet hardt, selv om det var de selv som var i den mest pressete situasjonen på tabellen.

Hjemmelaget kom etter hvert mer med, og da dommeren sendte lagene i garderoben, fortsatt med 0-0 på scoringstavla, så syntes jeg nok at det var AIK-erne som hadde levert best omgangen sett under ett.

I pausen ble SAIKs jenter 2015-lag hyllet for å ha vunnet en eller annen cup på overlegent vis, samtidig som ikke bare vanningsanlegget på banen truet med å gjøre dem våte, men det også kom noen dråper fra noen veldig faretruende skyer bak oss. Heldigvis gjorde ikke disse veldig mye av seg, så vi over 1600 som var på plass kunne fortsette å følge med på kampen uforstyrret,

Jeg valgte litt etter at hjemmelaget hadde ropt forgjeves med krav om straffespark å flytte meg over til kortsidetribuna hvor hjemmelagets ivrigste fans, SAIKOS, befant seg, så jeg fikk oppleve den Skaraborgske supporterkulturen på nært hold. De som byttet på å agere som capo-er her hadde en tøff jobb med å holde koket oppe, men det kom likevel en jevn strøm av lokale variasjoner av sanger man har hørt fra større supportergrupper andre steder.

Jeg fikk herfra se hjemmelaget komme nær scoring på et hjørnespark, men de siste 20-25 minuttene ble det ganske tydelig at 0-0 og ett poeng var et resultat IFK Skövde var veldig fornøyde med. De mørkeblå gjorde alt de kunne for å drøye tida, mens de innimellom fikk noen halvfarlige muligheter på kontringer, så SAIK heller ikke kunne sende alle mann i angrep.

Da vi gikk inn i de fire minuttene med overtid innså jeg at det nå spøkte for min 209 kamper lange rekke med ikke målløse kamper, og da kampen ble blåst av tuslet jeg litt skuffet tilbake mot bilen. Det hadde endt 0-0.

Mens vi forserte trafikken ut av parkeringsplassen og ut av byen var vi likevel skjønt enige om at det hadde vært en flott groundhoppingtur. Kursen ble nå satt vestover kjappeste vei tilbake til Oslo, og på veien fikk vi oppleve de første bølgene av stormen Floris sørge for at bilen min ikke trengte å vaskes med det første. Høsten er definitivt i ferd med å komme over oss.