Etter gårdagens vanvittige opplevelse på Larkollen var det tilbake til strieskjorta og havrelefsa i groundhoppinghverdagen på tirsdagskvelden. Jeg dro hjemmefra for å hente noe greier mamma hadde funnet på Finn, og fortsatte så vestover over Hadeland til jeg kom fram til Ringerikes hovedstad Hønefoss. Her fant jeg etterhvert navigert meg fram til bydelen Tolpinrud, hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Hønefoss SK (Som altså er noe helt annet enn byens mest kjente klubb Hønefoss BK) og fjerdelaget til Konnerud.
Da jeg svingte inn mot idrettsplassen så jeg til min store fortvilelse at her var en helt nydelig gressbane som lå ubrukt, mens spillerne som kom ut av garderoben stimet bort mot kunstgressbanen. Sånt burde vært straffbart! Jeg hadde nok fått en merkelig opplevelse om jeg hadde insistert på å sitte og se på en tom gressbane i nitti minutter, så jeg måtte bite i det sure eplet og gå bort til kunstgresset hvor spillerne var i full oppvarming.
Da kampen kom i gang syntes jeg raskt det ble gjenspeila at gjestene ikke hadde tapt en eneste kamp i år, mens vertskapet huserte lenger ned på tabellen. Det ble likevel ikke mange veldig store målsjanser, men det meste av spillet foregikk på HSKs banehalvdel. 12 minutter ut i kampen gjorde så en av hjemmelagets forsvarsspillere en gigatabbe som satte egen målvakt ut av spill så ballen trillet i mål til 0-1.
Foran det jeg etter hvert kom fram til var den svimlende sum av 15 tilskuere inkludert meg selv fortsatte begge lag å ha ballen en hel del, men der drammenserne faktisk produserte en del sjanser var det ganske impotente greier vi fikk se i motsatt ende av banen. Det gikk dermed slik det måtte gå og i det 25. minutt vartet rødtrøyene opp med et fint angrep som endte med at ballen snek seg inn ved stolperota til 0-2.
Rett før pause fikk Konnerud-laget satt ballen i mål nok en gang, men dette mente dommer var offside, og det sto dermed fortsatt 0-2 da lagene tok en kort taktisk pause. Mens spillerne var raskt på plass igjen tok dommeren seg en prat med noen kjente langs sidelinja før han følte at han var klar for nye 45 minutter med fotball.
Ut fra start etter pause virket det som om det lokale laget hadde gjort de riktige grepene i pausen. De så nå slettes ikke så ufarlige ut, og etter seks minutter av omgangen kom det endelig et mål … til Konnerud 4. 0-3 føltes sett under ett ikke veldig ufortjent, men at scoringen kom i den fasen i kampen den gjorde, det var nok tungt å svelge!
Ti minutter etter scoringen gjorde HSK seg klare til å slå et frispark da et eller annet skjedde bak dommerens rygg i feltet. En av Konneruds spillere gikk i bakken og ble liggende og gråte kraftig. Etter litt drittslenging mellom de som sto i muren og han som skulle slå inn frisparket fikk sistnevnte tenning og løp inn i mølja som hadde dannet seg, og etter noen fryktelig ampre minutter ble det delt ut ett gult kort i hver retning før frisparket endelig kunne slås (Selvsagt uten resultat).
Konnerud så fortsatt for det meste ut til å ha kontroll, men med 11 minutter igjen av ordinær tid lyktes det endelig for blåtrøyene. Et frispark ble slått inn fra ganske langt hold, nesten klarert, slått inn på nytt, og etter litt om og men endte ballen i mål til 1-3!
Det var fortsatt ikke veldig god stemning ute på banen, og i sluttminuttene virka det som det var like før det smalt mellom en av hønefossingenes angrepsspillere og forsvarsspilleren fra Konnerud som skulle holde ham i sjakk. Heldigvis utartet det ikke like ille som da timen var spilt, men jeg tenkte at det var nok veldig greit at det bare var noen få minutter igjen av kampen nå.
Kampen endte til slutt uten flere scoringer, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-3 og de røde kunne glade reise tilbake til Drammen med tre nye poeng. Selv tok jeg en prat med dommeren om kampen før jeg hoppet i bilen og forserte veiarbeidsområdet ved Sollihøgda for å komme meg hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar