Viser innlegg med etiketten division 2. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten division 2. Vis alle innlegg

lørdag 7. november 2026

Dalstorps IF - IFK Trelleborg 2-3

Derbyhelg i den nordnorske toppfotballen, så jeg hadde bestemt meg for å forlate landet. Våknet grytidlig lørdag morgen, og etter et par timer slumring ble kursen satt sørover gjennom en tykkere og tykkere tåke, fram til den ved Grebbestad plutselig forsvant helt. Etter et pitstop i Uddevalla fortsatte jeg via Göteborg og utkanten av Borås, til jeg kom fram til ei lita bygd helt sørvest i Västre Götalands län der det var klart for kvalifiseringskamp for opprykk fra division 2 til ettan mellom Dalstorps IF og IFK Trelleborg.


Kvaliken arrangeres med tre lag i en gruppe som spiller en hjemmekamp hver, og vinneren av gruppa møter deretter et av bunnlagene fra divisjonen over til avgjørende oppgjør. I denne gruppa var situasjonen at Dalstorp hadde slått Skara, mens Skara hadde slått IFK Trelleborg, så med uavgjort eller hjemmeseier i dag ville Dalstorp være klare for neste kvalikomgang.


Kampen gikk slik de fleste hjemmekampene til Dalstorp i år har gjort på kunstgressbanen på Dalshov som anlegget heter, og det var tydelig at det var denne banen klubben satset på. Her lå en flott tribune, som inn mot avspark ble fylt mer og mer opp, samtidig som duften av kullgrillete burgere spredte seg fra den ene av de to kioskbuene.

Da kampen kom i gang var det gjestene fra Skåne som så sterkest ut innledningsvis, og selv om hjemmelaget hadde vartet opp med et stolpetreff like før var det på ingen måte ufortjent da de blåhvite gikk opp i 0-1 rett etter at omgangen var halvspilt.


Jeg sørget for å skaffe meg en av de før nevnte burgerne før det ble kø, noe jeg var svært glad for. Burgeren var knallgod, og ute på banen skjedde det ikke allverden, før en av bortelagets menn like før pause ble liggende og vri seg i smerter mens han brølte som en okse på vei til slakteren.


Flere mål ble det derimot ikke i første omgang, så mens lagene gikk i garderoben med 0-1 på scoringstavla, noe neppe noen andre enn Skara FC var fornøyde med, slo jeg av en prat med medbanehopper og Jerv-supporter (gratulerer med opprykket!) Bjørn Wahlgren, som også hadde tatt turen hit i dag, som et lite stopp på vei til Kalmar for å fullføre Allsvenskan.

Etter pause tok Dalstorp mer tak i kampen enn de hadde klart i første omgang, så det var nok en solid kalddusj for dem da 0-2 kom ti minutter etter hvilen. Som gjestenes keeper ropte til sine lagkamerater, nå var det hjemmelaget som virkelig måtte jage for å få mål.

Som om det ikke var ille nok for de gulsvarte, så kom også 0-3 bare et par-tre minutter etter forrige mål. IFK-erne jublet som gale, mens hjemmefansen fortvilte om kapp med sine helter ute på banen.



Det så egentlig ut som om kampen skulle fisle ut med en solid borteseier, men drøye ti minutter før slutt kom plutselig DIF i siget og fikk satt inn en redusering til 1-3! De produserte også flere store sjanser, før de med 82:45 på stadionuret kunne juble for 2-3. Skulle vi få en smått sensasjonell opphenting?


Dessverre for hjemmelagets menn, ballen ville ikke i mål. Enten var avslutningene for dårlige, eller så vartet gjestenes keeper opp med gode redninger, så da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 2-3. Ingen på stadion jublet, og de gulsvarte lå strødd utover matta på en måte jeg ikke hadde sett maken til siden Elfsborg rota bort SM-gullet mot Degerfors i 2023! I Skara, halvanna times kjøring nordover, ble det nok derimot feiret voldsomt! 



Jeg fant tilbake til bilen, prøvde å booke meg bord til en restaurant litt senere på ettermiddagen, og satte kursen nordøstover mot nattens tilholdssted, mens jeg hørte på radioen at kvalikplassene i Superettan ble avgjort.

fredag 3. april 2026

Sunnanå SK - Skellefteå FF 2-3

Etter mye om og men hadde påskeplanene blitt noe endra, så etter en god frokost skjærtorsdag satte jeg kursen østover og krysset grensa til Sverige. Etter litt «slektshopping» (Jeg kjørte innom den knøttlille bygda hvor tippoldefaren min ble født i 1835, og passerte også muligens gjennom hjemstedet til kona hans) kom jeg fram til Skellefteå, og lokaliserte en sjappe som solgte kebab som jeg tok med og spiste på parkeringa utafor fotballbanen hvor det snart skulle spilles treningskamp mellom Sunnanå SK og Skellefteå FF.


Jeg var ute i god tid, så jeg rakk å se meg litt rundt på anlegget før kampstart, og kunne blant annet se det flotte hovedstadionet her på Norrvalla som dessverre ikke brukes noe særlig fordi gresset ikke tåler at man trener på det. Ellers var her også en fotballhall med en litt mindre bane, men jeg lot meg fortelle at det var planlagt en ny full 11-er hall noen hundre meter unna. På dagens kamparena lot jeg meg overraske av at det også her var en flott tribune, og inn mot kampstart strømmet det på med folk som plasserte seg her. Jeg møtte en representant fra Skellefteå FF som overrakte meg et skjerf, og så kunne jeg stolt sjekke inn i Futbology og få badge for 1000 besøkte stadioner!


Da kampen kom i gang var det første som skjedde at Sunnanås målvakt holdt på å pådra seg rødt kort. Han rev overende en motstander som var på vei gjennom, men var heldig og slapp unna med det gule. Ikke lenge etter overlistet de blå Skellefte-forsvarets offsidelinje, og han som smatt gjennom kunne i det fjerde spilleminutt juble for å ha sendt laget sitt opp i ledelse 0-1.


Sunnanå fortsatte å totalt ignorere at det var de som på papiret var det svakeste laget, og fremsto svært gode. Bortelaget (som altså var bortelag på sin egen hjemmebane) kjempet seg dog etter hvert inn i kampen igjen, og etter tjue minutters spill kom 1-1 etter et litt fikst hjørnespark.


Foran vel 200 tilskuere (Hockeyfeberen har altså ikke tatt helt kontroll over byens idrettspublikum) overtok nå de svartkledde (som for øvrig er en av den tidligere TIL-spissen Ieltsin Camões' tidligere klubber!) mer og mer ute på banen, før en liten sluttspurt fra Sunnanå ikke førte til noe som helst, så lagene gikk til pause fortsatt med 1-1 i dommerens bok.

Etter pause scoret så Skellefteå et mål jeg rett og slett gikk glipp av. Om dette var fordi jeg var distrahert av en journalist fra lokalavisa eller bare fordi SFFs feiringer var av det svært nøkterne slaget vet jeg ikke, men det hadde iallfall blitt 2-1 uten at jeg fikk det med meg.

Med et lite kvarter igjen av kampen var det SSKs tur til å score på corner. Skellefte-forsvaret var litt passive, og etter en god del fram og tilbake endte ballen i mål til 2-2 (som jeg altså trodde var 1-2).


Division 2-laget hadde likevel ikke gitt opp å sette byrivalen fra divisjonen under på plass. Med 82:45 på min stoppeklokke ble 2-3 stanget inn etter et flott angrep, og nå ble det faktisk jublet litt!


Kampen ebbet ut uten flere scoringer, og jeg hastet mot bilen for å komme meg videre til kveldens neste kamp, og første kryss i lista på vei mot de neste tusen stadionbesøk.


søndag 16. november 2025

Tvååkers IF - Oskarshamns AIK 3-3

Denne lørdagen hadde jeg sett meg ut Tvååker utenfor Varberg som destinasjon, og satte tidlig på morgenen kursen sørover i en leid Volvo. Etter en liten pitstop i Uddevalla og en matbit i Ljungskile fortsatte ferden gjennom Göteborg, og til slutt kunne jeg parkere ved stadionanlegget hvor det skulle spilles kvalik til nivå 3 mellom Tvååkers IF og Oskarshamns AIK.


Bortelaget hadde jeg jo sett to ganger før i år i Ettan, mens hjemmelaget som hadde kjempet i toppen av Division 2 var et nytt bekjentskap. Jeg klarte ved ankomst å få tildelt en fotovest, og slo av en prat med flere av de frivillige på anlegget som var veldig spente på om det skulle lykkes for dem å rykke opp. Dagens kamp gikk på grunn av høsten på kunstgressbanen, og selv om det var et helt nydelig vær tilsa mengden rim på gressbanen at dette nok var et fornuftig valg. Det var faktisk en liten tribune også her ved kunstgresset, men en betydelig andel av de ankomne valgte å bli stående andre steder ved langsidene.


I en ganske lav ettermiddagssol ble kampen sparket i gang, og innledningsvis handlet det aller aller meste om gjestene fra østkysten. De sortkledde hadde et solid grep om det som skjedde på banen, og til stor frustrasjon for de syngende supporterne misbrukte de flere målsjanser, men rett før det var spilt et kvarter kunne det endelig jubles. Etter en corner ble ballen hamret i nettet og det sto 0-1.


Bare halvannet minutt senere vartet bortelaget opp med et nytt angrep hvor en retur endte hos en spiller som fikk tid til å lade, sikte, og skyte. Mål, og med 0-2 trodde jeg når sant skal sies at dette var avgjort. Det trodde nok også OAIKs spillere, for de slapp nå noe uventet hjemmelaget inn i kampen igjen, og halvveis inn i omgangen var det rødtrøyenes tur til å score på corner, og dermed redusere til 1-2.


Så, i det 26. spilleminutt fikk hjemmelagets nummer 22 ballen servert på foten, og han måket til. Et vanvittig bra skudd passerte alt og alle, og det jeg er overbevist om at ingen hadde trodd skulle skje bare ti minutter tidligere hadde skjedd: Det var 2-2 og balanse i regnskapet igjen!

2-2 sto seg til pause, og tross Oskarshamns dominans innledningsvis var dette et nokså rettferdig resultat omgangen sett under ett. Det var som sagt store folkemengder på plass, men kiosken var ikke tilsvarende oppbemannet, så etter å ha kasta et blikk på køen der konkluderte jeg med at det nok ikke ble noen bevertning på meg i dag. Etter et kvarter kom så lagene traskende tilbake til banen, og det som senere ble opplyst å ha vært 541 tilskuere kunne forberede seg på Hallands siste 45 minutter med fotball i 2025.


Andre omgang var det igjen bortelaget som kom best i gang, men overtaket var på ingen måte så påfallende som det hadde vært da kampen startet. Det var likevel ikke ufortjent da Oskarshamn i det 62. spilleminutt igjen fikk ballen i mål. 3-2, og nytt overtak foran returkampen lørdag om en uke.


Tvååker som var litt underdogs skjønte selvsagt at det å reise østover med ett mål å ta igjen ville være uheldig, og mobiliserte umiddelbart i et forsøk på å utligne. De malte på, og i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter gikk ballen i mål! Stor jubel, og med 3-3 var vi igjen like langt.

Siste del av kampen ble preget av litt dårlig stemning mellom spillerne, flere misbrukte sjanser begge veier, og ikke akkurat det beste jeg har sett av fotball. Da kampen var over sto det uansett fortsatt 3-3, og selv om Oskarshamn nok fortsatt er favoritter foran returkampen tror jeg Tvååker i dag fikk en mental boost gjennom at de så at de helt fint kan gi det andre laget seriøs motstand. Som en av kampvertene sa: Dersom laget vinner bare én av de fire omgangene holder det med uavgjort i de tre andre.


Jeg tok meg tilbake til bilen, forserte trafikken ut fra stadionanlegget (Praktisk nok var loppemarkedet klubben arrangerte på nabotomta til stadion også ferdig klokka fire, noe som ikke akkurat hjalp med trafikkavviklinga) og satte igjen kursen nordover. Etter drøye fire timer var jeg hjemme, fikk gjort noen ærender, og leverte så tilbake bilen før jeg dro hjem og grillet meg en strålende biff som var kjøpt inn på Svinesund.

søndag 2. november 2025

IFK Kumla - Sävedalens IF 2-0

Etter at kampen jeg hadde tenkt å se denne lørdagen ble flytta til en bane jeg hadde fra før, så jeg i stedet tok den banen på tirsdag, så hadde det åpnet seg en mulighet for å få nok en ny bane i Sverige i dag. Jeg sto derfor tidlig opp, satte kursen østover, og etter en pitstop i Charlottenberg kom jeg til slutt fram til småbyen Kumla rett sør for Örebro, og fant fram til fotballbanen hvor det var klart for kvalifiseringskamp til neste års division 2 mellom IFK Kumla og Sävedalens IF.


Sävedalen hadde endt på andreplass i sin avdeling i division 3, og deretter slått ut Säffle fra naboavdelinga i første kvalikrunde, mens IFK Kumla hadde kommet tredje sist i sin division 2-avdeling, og attpåtil hadde laget fra Göteborg-forstaden vunnet første oppgjør mellom de to 1-0. I et forsøk på å friste flest mulig på kamp for å støtte laget i jakten på de to målene som trengtes ble det derfor i dag fristet med gratis inngang, noe som så ut til å ha en viss effekt, da det strømmet til godt med folk.

Etter en liten sistelitenreparasjon av det ene målnettet var det klart for avspark, og hjemmelaget tok snart tak i kampen. Det aller meste skjedde foran de tilreisendes målvakt, men lenge var det eneste de blåhvite fikk ut av dette overtaket ett og annet hjørnespark. Jeg gjorde et forsøk på å telle publikummet, og kom fram til at det var et sted mellom 250 og 300 frammøtte, hvorav en solid kontingent bortefans.


Vi hadde akkurat passert en halvtime av kampen da det endelig løsnet for IFK-erne fra Närke. Et angrep endte slik det skulle, og plutselig sto det 1-0, altså 1-1 sammenlagt, og alt var vidåpent!


Noen minutter senere ble det litt dramatisk da Kumla-keeperen plutselig lå nede og måtte ha behandling, og da han endelig kom seg på bena igjen haltet han stygt, noe som bare ble verre og verre utover i kampen. Tross skaden ble det ikke flere mål i første omgang, så det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.

Etter et lite kvarter kom kampens aktører igjen ut fra kjelleren under den fancy tribuna her i idrettsparken i Kumla, og da di igjen inntok kunstgresset merket jeg meg at gjestene nå gjorde et par bytter. Om det var byttene som gjorde utfallet skal være usagt, men nå syntes jeg rødtrøyene så mye farligere ut enn de hadde gjort i første omgang. Scoringer ble det likevel ikke noen av, og da ballen et lite kvarter ut i omgangen endelig gikk i nettet bak mannen i grønt etter en corner hadde dommeren blåst frispark utover.


Dette skremmeskuddet var tydeligvis det hjemmelaget trengte for å våkne opp igjen, og de arbeidet seg nå inn i kampen igjen, men tross flere store sjanser ville visst ikke ballen i mål flere ganger denne lørdagsettermiddagen. Jeg hadde mentalt begynt å forberede meg på ekstraomganger, og til og med begynt å tenke på hvordan jeg skulle filme en eventuell straffekonk da en Kumla-spiller ble revet overende i feltet og alle forventet at det skulle bli straffespark til hjemmelaget med ti minutter igjen å spille.


Alle forventet som sagt straffe, men det viste seg at «alle» i dette tilfellet betød alle unntatt de tre svartkledde. Ingen av dem mente det hadde skjedd noen ulovligheter, og dermed ble tenningsnivået hos vertskapet enda et lite hakk høyere. I det vi passerte 87 spilte minutter kulminerte dette i at ballen etter et fint angrep ble hamret i mål til 2-0! Vanvittig jubel hos vertskapet, mens Sävedalen nå innså at det så meget dårlig ut for opprykksdrømmen deres.


Da vi gikk inn i overtiden ble det varslet seks minutter tillegg, og med en keeper som knapt var gangfør kunne dette bli en tøff storm å ri av for IFK Kumla. Likevel ble det mest dramatiske som skjedde på overtid at en spiller som hadde blitt byttet ut klarte å pådra seg rødt kort, og da klokken passerte 97 minutter ble hjemmelaget stoppet fra å ta et frispark på midtbanen av at dommeren blåste av kampen. Det sto fortsatt 2-0, nedrykket var avverget og glade kumlinger (jeg håper virkelig at dette ikke er demonymet for personer fra Kumla) gikk rundt og gratulerte hverandre, mens helt utslåtte sambygdinger av Björn Rosenström lå strødd utover banen!


For bortelaget ventet drøye tre timer i buss hjemover, tre timer som nok kom til å føles betydelig lengre enn de fire timene som ventet meg på veien tilbake til Oslo. På veien la jeg for øvrig inn litt shopping, og fikk dermed en bedre biffmiddag da jeg kom hjem etter en strålende fotballdag i et helt greit novembervær.

søndag 29. juni 2025

Ytterhogdals IK - FC Gute 2-0

Etter en god natts søvn i Dalarna spratt jeg opp og satte kursen videre nordover mot det som virkelig var hoveddestinasjonen min for denne turen. Gjennom grundig terminlistelesing hadde jeg oppdaget at det var mulig å få tatt tre kamper på rekke og rad, så etter et par timers kjøring parkerte jeg i god tid før avspark utenfor stadionet hvor den første av dem skulle spilles, division 2-kampen (altså nivå 4) mellom Ytterhogdals IK og FC Gute.


Jeg var som sagt tidlig ute, så først sto jeg utenfor og ventet et par minutter, før jeg fikk betalt meg inn og etter å ha passert gjennom en flott portal av den typen så mange svenske valler har i inngangspartiet tatt anlegget i nærmere øyensyn. Det jeg så var et litt slitt garderobebygg, en idyllisk bukt av elva som renner gjennom bygda, og en helt utrolig lekker tribune. Jeg slo meg ned øverst på tribuna for å få litt ly mot vinden som blåste inn over området, og da avspark nærmet seg begynte det også å regne så dette var definitivt et bra sted å oppholde seg.


Ytterhogdal er kanskje ikke verdens navle, men faktisk er det et av stedene som kjemper om tittelen «Sveriges geografiske midtpunkt». Ellers er nok bygdas største claim to fame at den gamle fotballtrenerlegenden Tord Grip slet ut sine aldersbestemte fotballsko her, noe han som solgte meg lodd var rask å trekke fram da han skjønte at jeg var langveisfarende. For øvrig var jeg selv om jeg hadde kjørt et godt stykke for å komme meg hit til Svedjevallen ikke den som hadde reist lengst denne helga. FC Gute kommer fra Visby på Gotland, dit det i tillegg til en omtrent like lang kjøretur som den jeg hadde vært gjennom også er en solid fergetur. Det var nok for at denne gjengen skulle rekke å komme hjem i løpet av lørdagskvelden at kampen var lagt såpass tidlig som halv tolv, men fra et banehoppingsperspektiv var dette absolutt ikke noe å klage over.

YIK har hatt en svært seig sesongstart, mens gjestenes sesong hadde vært et lite hakk bedre. Det var nok derfor en solid opptur for de sortkledde da de like før kvarteret var spilt gikk opp i 1-0, litt etter at jeg hadde trukket ned fra tribuna fordi det hadde sluttet å regne.


Resten av første omgang forløp ganske udramatisk. Vi rundt 80 frammøtte fikk se et hjemmelag som prøvde så godt de kunne å nøytralisere gjestenes angrep, og det så slett ikke umulig ut at de kunne klare det. Ellers var kanskje et av høydepunktene hvor rask dommeren var med å få opp det gule kortet i en situasjon med en helt ekstrem trøyeholding.

Flere mål fikk vi altså ikke før hvilen, så da aktørene trakk mot garderoben sto det fortsatt 1-0. Jeg hadde spist brønsj ikke så lenge før jeg kom, så jeg sto over noen hamburger nå, men tuslet litt rundt og kikket på anlegget. Jeg hørte forresten flere språk blant mine medtilskuere, noe jeg tror tildels kan skyldes at det også var flere språk i bruk blant hjemmelagets spillere og trenere.

Etter pause handlet veldig mye av det oppbyggende spillet om FC Gute, mens det Ytterhogdal drev med kanskje kan kalles nedbrytende spill? Vertskapet grov iallfall innimellom dypt i shithousery-læreboka for å klare å trekke ut tida, og her kan nevnes en situasjon hvor han som skulle ta et innkast så konsekvent nektet å ta imot ballen at til slutt var det like før han fikk den kastet i ansiktet på seg. Great success! (For øvrig vil jeg bemerke at jeg hyller dette. Kynisme er en undervurdert del av fotballen.)


Etter som kampen gikk mot slutten ble laget med de orange trøyene mer og mer desperate, og nesten to minutter inn i overtiden gikk det som det ofte gjør når et lag jager scoring: Det åpner seg et kontringsrom bakover, og plutselig sto det 2-0. Ville jubelscener mellom hele Ytterhogdals lag og en guttegjeng som hadde tatt plass nær enden av banen.


Dommeren hadde etter jubelen et svare strev med å få ryddet alle de jublende ungguttene av banen så kampen kunne spilles ferdig. Vi kom heldigvis snart i gang igjen, og så kunne kampen blåses av så vi fikk en ny banestorming fra de unge.

Selv fant jeg tilbake til bilen, og satte kursen sørvestover langs elva Ljusnan, til jeg kom fram til åstedet for dagens andre kamp.

Flere bilder fra kampen på Svedjevallen kan du se på Google photos.

lørdag 17. mai 2025

Falu BS - Korsnäs IF 1-0

Etter å ha forlatt kampen i Blötberget forløp ferden nordover gjennom Dalarna helt problemfritt, og etter å ha tatt en pitstop utenfor Borlänge for litt mat parkerte jeg i god tid før avspark utenfor stadion hvor det skulle spilles nivå 4-byderby i Falun mellom Falu BS FK og Korsnäs IF FK.


Da jeg kjøpte billett fikk jeg utlevert en «goodiebag» sponset av den lokale coopen, så jeg returnerte kjapt til bilen for å legge den fra meg. Da jeg kom meg inn på stadionområdet kjøpte jeg så et 50/50-lodd og holdt på å betale alt for mye fordi jeg ikke vet hvordan svenske penger ser ut, men takket være en ærlig selger gikk det bra. Jeg slo meg deretter ned under taket på tribuna, og fikk plutselig selskap av Filip og hans morbror som også var på plass.


Det kom etterhvert ganske mange på kamp, og jeg så en hel del med gulsvarte skjerf, så det var tydelig at begge lagene hadde sine tilhengere. Å sitte sammen med en lokalkjent var for øvrig gull verdt, da han både kunne fortelle meg om spillere fra hans hjemtrakter, og om da Falu BS møtte Brage i 2008 med over 2000 tilskuere på plass.

Det var nok ikke riktig så mange her da kampen i dag ble sparket i gang, men de som var her fikk iallfall se hjemmelaget opparbeide seg et tidlig overtak. Jeg tok første omgang fra tribuna, og la herfra plutselig merke til at gjestene var redusert til ti mann. Det viste seg at den ellevte etter en smell i ansiktet blødde neseblod, og etter en stund kom det også en henvendelse fra speaker som lurte på om det befant seg noen legekyndige på tribunen som kunne bistå litt. Ikke lenge etter så jeg en fyr som kom bort til den uheldige, og like etter ble det foretatt et bytte så det var tydeligvis ikke håp om å få ham spillbar igjen.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at vi kom til å gå målløse gjennom første omgang, men i det 40 minutt klarte hjemmelaget å få et hjørnespark til å smyge seg forbi alt og alle og i mål. 1-0, og jeg fikk høre at scoringsmusikken her i Falun, det var intet mindre enn «Sweet Caroline»!



Like etter kom de mørkeblå til noen helt vanvittige muligheter til å doble ledelsen, men på mirakuløst vis gikk ingenting inn. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og jeg endelig kunne reise meg fra den harde trebenken jeg hadde sittet på i snart en time.

Jeg hadde i løpet av omgangen funnet ut at det var mulig å stå bak det ene målet, så jeg forlot nå Filip og etter å ha bivånet det myldrende folkelivet ved dokøene, kioskkøene og hamburgerkøene (ved merch-boden var det ikke fullt så mye kø) ruslet jeg ned bakken og tok plass ved gjerdet på kortsida.


Herfra fikk jeg i tillegg til alle angrepene til hjemmelaget se hvor fullt det faktisk var på den sjarmerende hovedtribuna på Kopparvallen (Som ikke må forveksles med stadion i Åtvidaberg som den deler navn med).

Det som like før kampen var over ble kunngjort å være 1228 tilskuere fikk nå se en noe jevnere omgang enn før hvilen, men likevel virket det stort sett som om vi var litt nærmere 2-0 enn hva Korsnäs var utligning. Gjestene klarte riktignok helt på tampen av kampen å karre seg til et par svært gode sjanser, men da dommeren noen minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 1-0.


Glade Falu-spillere jublet som gale, mens flere av bortelagets menn lå helt utslått på gressmatta. Et derbytap svir alltid litt ekstra, og jeg tipper flere av dem kjente litt på det nå.

Jeg fant igjen Filip og takket for selskapet i første omgang, før vi igjen skilte lag og jeg kunne sette kursen sørover mot et nytt overnattingssted før noen fler svenske breddefotballkamper søndag.