«Vent litt, var ikke du i Tsjekkia på tur» sier du kanskje når du ser denne bloggposten, og det stemmer for så vidt, men det fine med Sentral-Europa er at det er så sentralt plassert! Jeg startet derfor dagen med å komme meg ut til flyplassen og hente en leiebil, satte «Unngå motorveier» på GPS-en, og tråklet meg nordover gjennom den tsjekkiske landsbygda. Etter å ha forsert et voldsomt svingete fjellpass kom jeg inn i den tyske delstaten Sachsen, og snart kunne jeg parkere utenfor stadionet i Freiberg hvor det skulle spilles kreispokalfinale, altså lokal cupfinale på kretsnivå mellom de to nivå 8-klubbene Lichtenberg og Altmittweida.
Jeg var framme alt for tidlig, men utenom en pose Lidl-potetgull med sennepssmak hadde jeg ikke spist noe så langt på dagen, så da jeg så at det lå en vietnamesisk-tsjekkisk restaurant rett utenfor inngangen var jeg ikke tungbedt, men tok plass der og bestilte en deilig nakkekotelettmiddag. Da denne var fortært gikk jeg i bilen og hentet en powerbank, og så samtidig at det hadde vært smart å være tidlig ute, for nå var parkeringsplassen stengt for innkjøring.
Inne på stadionanlegget hadde det vært spilt finale også i damecupen, og da jeg kom pågikk feiringen av vinneren her for fullt. Etter hvert forsvant damelagene vekk fra banen, og herrelagene kunne begynne å gjøre seg klare. Jeg innså snart at her kom det til å bli voldsomt mye folk, men valgte likevel å ikke skaffe meg en sitteplass, da jeg ville ha muligheten til å bevege meg litt rundt underveis.
Etter at kampen ble sparket i gang syntes jeg ingen av lagene utmerket seg på noen måte, det ble mye fram og tilbake, før «hjemmelagets» sekser Nick Huenig i løpet av to magiske minutter rundt kvarteret spilt sørget for at det først sto 1-0 og deretter 2-0.
Lufta gikk nå litt ut av Altmittweida-supporterne, mens i motsatt ende av den overfylte tribuna var det riktig så god stemning. Apropos overfylt tribune, det irriterte meg voldsomt at både svingene og ikke minst den motsatte langsida var off limits for oss tilskuere. I den ene svingen sto det noen folk jeg fikk inntrykk av fikk stå der fordi de var kompiser med vaktene, og det satt også et ensifret antall på den andre langsida, men her kunne man fint skapt bedre forhold for tilskuerne ved å slippe folk rundt. Svakt!
Drøye ti minutter før pause fikk de gulsvarte supporterne endelig noe å juble for. Et frispark nesten fra hjørneflagget ble slått inn i feltet og headet i mål til 2-1. Skulle de klare å slå tilbake?
2-1 sto seg til pause, tross at de grønne hadde en kjempesjanse til utligning på en corner like før dommeren blåste av kampen. Jeg konkluderte raskt med at det å få handlet noe i kioskene var bare å glemme. Køene var alt for lange, så jeg gikk i stedet bare rundt uten mål og mening. Snart var spillerne tilbake på banen, og kampen kunne fortsette.
Det tok under halvannet minutt før vi fikk en ny scoring, og til Lichtenberg-supporternes store glede var det deres spillere som igjen økte ledelsen til 3-1.
Etter dette ble kampen ganske kjedelig. Det kan hende jeg er preget av at den overfylte tribuna gjorde det vanskelig å få sett noe, men jeg opplevde iallfall lite spenning før vi i det 68. minutt fikk en ny redusering fra Altmittweida. Med 3-2 kunne kanskje Lichtenbergs ledelse være truet?
Med litt under et kvarter igjen av kampen kom Huenig igjen på scoringslista, og med et hattrick som ga 4-2 var det liten tvil om hvor pokalen skulle ende opp. Det tok ikke lenge før vi fikk høre «Berlin, Berlin, wir fahren auf Berlin» fra supporterne, og det ble i sluttminuttene også fyrt av litt pyro.
Nesten fem minutter på overtid ble også 5-2 satt inn, og etter dette ble kampen ganske raskt blåst av. Vi fikk en liten banestorming, før det ble feiret kraftig.
Etter en stund roet jubelscenene seg såpass at vi kunne få premieseremonien. Først var det tid for å hedre dagens dommere, noe noen Fortuna Langenau-supportere ikke syntes kunne gå upåtalt forbi, så de dro i gang litt «Fußball-mafia, DFB»-synging. Deretter kom den alltid like kleine utdelinga av sølvmedaljer (Når man har tapt en cupfinale er det vel lite man har mindre lyst til enn å måtte fram og få et bevis på tapet), før det endelig var tid for at Lichtenbergs menn kunne juble med pokalen over hodet!
Jeg forlot etterhvert stadion, og satte kursen tilbake mot den tsjekkiske hovedstaden hvor det nå ventet tre dager med jobbing. Jeg slo av innstillinga om å unngå motorveier, og fikk dermed en smoothere kjøretur enn da jeg kom, selv om store deler av strekninga var preget av veiarbeid. Uansett var dette alt i alt en dag jeg var svært fornøyd med, tross de dårlige forholdene for publikum på stadionet i Freiberg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar