Skoftebyns IF - Sjuntorps IF 2-5

Etter å ha forlatt Torsbovallen inntok jeg bilen, satte AC-en på full måking, og satte kursen til andre sida av elva. Etter å ha passert gjennom sentrum kjørte jeg forbi SAAB-museet og en sluse, før jeg plutselig var framme ved åstedet for dagens neste kamp, et oppgjør i division 5 (dvs nivå 7) mellom Skoftebyn og Sjuntorp.

Det første som slo meg ved ankomst var at etter å ha vært inne i en ganske langvarig rekke med naturgressbaner var det litt kjedelig å nå måtte ta plass ved en kunstgressmatte. Underlaget stoppet likevel ikke publikum fra å dukke opp, og det var spesielt imponerende hvor mange som hadde tatt (den riktignok ikke veldig lange) turen fra Sjuntorp og hit til Trollhättans sørside. (Jada, teknisk sett er Granngården der jeg var for et par uker siden lenger sør, but still).

Da klokka ble fire startet kampen, og innledningsvis var det gjestene med sine blå drakter som så sterkest ut. Typisk nok scoret da Skoftebyn på sitt første angrep, og med 3:30 på klokka sto det 1-0.

Gjestene ble selvsagt ganske frustrerte, men de jobbet på, og etter sju og et halvt minutt av kampen ble et hjørnespark satt direkte i mål på et vis som ville imponert selv Morten Gamst Pedersen. 1-1 og en svært fornøyd målscorer.

Jeg syntes fortsatt gjestene virket et lite knepp sterkere enn vertskapet, men det var likevel de hvitkledde som fikk neste mål, rett før omgangen var halvspilt suste en av dem gjennom og spilte ballen til en lagkamerat som Sjuntorp-forsvarerne mente var offside. Assistentdommeren var ikke enig, og dermed sto det 2-1.

Fem minutter før pause var det så bortelagets tur igjen, og 2-2 ble dermed stillinga inn til pausen. Jeg gikk opp på balkongen foran det moderne klubbhuset og satte meg ned litt på en av stolene der for å slappe av litt. Med litt nye krefter kunne jeg dermed snike meg ned derfra igjen litt etter at andre omgang var blåst i gang.

I andre omgang fortsatte spillet å bølge fram og tilbake, men lenge uten de helt enorme målsjansene. Det vi derimot fikk se var en av bortelagets innbyttere som sparket bort en ball som skulle brukes til et raskt innkast, og dermed pådro seg et velfortjent gult kort.

Ikke lenge etter dette fikk så en av blåtrøyene en smell i hodet som var såpass hard at dommeren ga klarsignal til de andre på banen at de kunne gå og drikke litt vann mens han ble sjekket. Det virket heldigvis som om han ikke fikk verken noen varige eller kortsiktige men av dette.

I det 69. minutt kom en scoring som holdt på å ta knekken på en på Sjuntorps lag. Ikke fordi han ble truffet av ballen, men fordi når hele laget stormet sammen for å juble for å ha tatt ledelsen 2-3, så lå han igjen og vred seg i smerter når klynga gikk i oppløsning. Dette var nok medvirkende til at da ledelsen ble økt til 2-4 8 minutter senere var feiringen av en langt mer sivilisert art.

Rett før full tid ble også 2-5 satt inn mens jeg sto og snakket med den semi-lokale groundhopperen Christer som også var på plass med kamera, og dermed ble de tre overtidsminuttene aldri spesielt spennende. Kampen ebbet ut med en komfortabel borteseier, og jeg dro inn til sentrum for å finne hotellet mitt og samle krefter før en lang søndag ventet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.