Heldigvis dukket snart de øvrige TIL-supporterne som hadde tatt turen til Romsdal denne mandagskvelden opp, og mens spillerne varmet opp lår og legger fikk vi fyrt i gang stemmebånd og flaggarmer. Jeg hadde lenge hatt en slags ekkel gruglede-forventning til denne kampen, men nå når vi var i gang kjente jeg at jeg virkelig gledet meg til å trøkke på sammen med Forza Tromsø igjen, så fikk det bare gå som det gikk ute på kunstgresset.
Det var ganske kjølig på nordvestlandet denne mandagen, noe som kanskje manifesterte seg tydeligst i at pyrobøttene på feltet vårt var fulle av is! Strengt tatt gjorde ikke dette så mye, ettersom ingen av oss omlag femti frammøtte hadde med noe pyro.
Ute på banen fikk TIL noen voldsomt irriterende tidlige gule kort, før TILs unge senegaleser Diouf sendte hele bortefeltet til himmels med en scoring etter 33 minutter. Skulle det endelig gå, skulle vi slå Molde borte?
0-1 sto seg til pause, og vi benyttet anledningen til å lade batteriene før nye 45 minutter med intens synging. Jeg hadde før kampen sagt at i kveld gikk vi for kvalitet og ikke kvantitet hva angikk antall bortesupportere, og det hadde faktisk tidvis virket som om jeg hadde rett. Hjemmefansen ble iallfall ingen match for oss, selv om de var ganske mange fler. (Men ikke flere enn at jeg tidvis nesten fikk flashback fra koronafotballfølelsen).
Etter pause tok det bare vel ti minutter før vi igjen ble sendt til himmels av nok et mål, og herfra var det «no looking back». Begge lag gjorde en god del bytter mens vi sang og sang og sang og sang, og tross at Molde lette fram sin desidert største kanon med lagkaptein Eikrem som kom inn fra benken, så var det Gaute Helstrups valg om å bytte inn Lasse Nordås som først ga resultat, da han etter 75 minutter scora 0-3, og så tre minutter senere også satte inn 0-4. Vi ikke bare var i ferd med å slå Molde, vi var i ferd med å karnøfle dem!
Dette måtte selvsagt feires på et (u)anstendig vis, så før jeg visste ordet av det hadde bekledningen på overkroppen røket, og rettighetshaver kunne prise seg lykkelig for at kampen gikk så sent på kvelden at de fleste mindreårige var lagt seg! NRK valgte på sin side å vinkle sin dekning i Kveldsnytt med litt slight bodyshaming.
Da kampen var over ble det en grundig runde med feiring og jubel, hvor det ble klart at TILs supporterkoordinator hadde vraket et kne, men hvem teller vel de falne på seierens dag? Vi kunne deretter trekke hver til vårt, før jeg etter alt for lite søvn ble vekket av vekkerklokka mi og fikk tatt en litt forsinka taxi til flyplassen så jeg ble kjempestressa med å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen før jeg kunne returnere til hovedstaden.