Brommapojkarna - Elfsborg 0-3

Etter gårdagens kamper i søndre Stockholm var det en utslitt Marius som tok kveld, men full av krefter våknet jeg søndag morgen og skrev ferdig bloggposter fra alle kampene (nr 1, nr 2 og nr 3) før jeg sjekket ut av overnattinga og igjen inntok Stockholms kollektivtilbud. Denne gangen toget jeg til sentralstasjonen hvor jeg plasserte bagasjen min i et skap, og deretter satte kursen mot Vällingby hvor Elfsborg-supporterne skulle samles på Oscars Krog før vi skulle innta Grimsta idrottspark for å heie de gule fram til seier i Allsvenskan-kampen Brommapojkarna - Elfsborg.

Etter å ha fått i meg litt mat på kroa fikk jeg selskap ved bordet av tre svensker, som da de fikk høre om groundhoppingen min ble mektig imponerte. Mye hyggelig fotballprat, og så ble det tid for å stikke opp til stadion, i en slags mini-corteo eskortert av en politibil.

På plass inne på stadion så jeg flere supportere jeg kjente igjen fra mine tidligere besøk blant Guliganerna, og jeg så fram til igjen å få synge de sangene jeg hadde hørt så mange ganger før. Dessverre ble det bare en kort runde med min favoritt, «Vi er gulsvarta Elfsborg» før avspark, men da kampen startet kom en rekke andre favoritter. Ute på banen leverte de gule bra i noen minutter, men så stagnerte det helt, så hjemmelaget fikk et klart overtak. Heldigvis klarte de ikke å utnytte det til å score, så vi kunne synge Elfsborg-spillerne inn i garderoben til pause med 0-0 på tavla, noe det for øvrig også sto i gullkonkurrent Malmös match i Kalmar.

Jeg var fortsatt mett etter rødspetta hos Oscar, så pausen benyttet jeg bare til å få meg litt sol, ettersom det var ganske hustrig i vinden under taket på Gamla läkteren på Grimsta. Jeg fikk for øvrig litt samme følelsen her som jeg gjorde da Tromsø besøkte Stabæk forrige helg, med et bortesupporterfølge som helt utraderte resten av stadion.

Etter pause fortsatte Elfsborg å slite litt, og etterhvert fikk også «BP» ballen i mål, men heldigvis innså dommeren at dette skjedde på ureglementert vis, så målet ble annullert. Jeg håpet at dette kanskje kunne være en vekker for IFE, og sakte men sikkert så det ut som om ønsket mitt ble oppfylt.

Selv om det også sto 0-0 i Kalmar ville uavgjort her ikke være godt nok for Elfsborg, så vi fortsatte å mane spillerne framover fra tribuneplass, og endelig, etter 75 minutters spill lyktes det, og ballen havnet i nettet!

Gledeseksplosjoner på feltet, og jeg innså etterhvert at jeg var lei av å stå og stirre inn i ansiktet på vakta som sto i trappa rett ved der jeg sto, så jeg flyttet meg ned til gjerdet mot banen i stedet for å se sluttminuttene derfra, noe som viste seg å være riktig så smart.

Ti minutter etter ledermålet kom nemlig 2-0 på riktig så festlig vis da ballen først traff tverra og spratt himmelhøyt til værs før returen ble hamret i mål fra kloss hold da den kom ned igjen. Ny jubel, og nå dukket de første bare overkroppene opp.

Rett etter at overtiden var startet kom så 3-0, og nå ble resten av de seks minuttene overtid bare kos.

Da dommeren endelig blåste av besto tremålsledelsen og vi fikk feiret sammen med spillerne, mens kampen i Kalmar fortsatt ikke var over. Da feiringa vår var over og vi gikk mot utgangen tikket det plutselig inn et varsel på mobilen min. Kalmar hadde scoret! Jubelen nå var nesten kraftigere enn da vi selv hadde scoret, tilbake på tabelltopp, og alt i egne hender igjen!

Fornøyd gikk jeg mot T-banen, fant tilbake til bagasjen og tok flytoget ut til Arlanda, hvor jeg først fikk høre at TIL gikk på en stygg smell, og i tillegg ble flyet mitt forsinket. Alt kan vel ikke gå fint på en gang…

Bonus: Etter kampen fikk jeg tilsendt et lite klipp fra svensk TVs dekning av kampen: