Sommarro - Råtorp 2 (1-0)

Etter tunge overveilelser over hvor søndagsturen skulle gå endte jeg etter å ha våkna tidlig med å gå for det alternativet som i utgangspunktet ville få meg hjem tidligst. Jeg satte derfor kursen østover gjennom et tåkete Romerike, og kom etter noen timer fram til Karlstad. Her navigerte jeg meg fram til Mariebergs Idrottspark, hvor det var klart for seriefinale i division 6 (Altså nivå 8) mellom Sommarro IF og andrelaget til Råtorps IK.

Noe av det første som skjedde etter jeg hadde parkert og gikk ned til banekanten var at en av hjemmelagets spillere kom bort og ønsket meg velkommen og lurte på om jeg var «bloggaren från Nårje». Han kunne fortelle at han hadde lest bloggen, og gledet seg til jeg skulle komme og se kamp med dem. Ellers var det et yrende folkeliv her, da noen småttiser hadde noen form for avslutning med utdeling av diplomer og medaljer.

Gressbanen så stort sett ganske fin ut, men det var tydelig at det var høst, og at det hadde regnet litt selv om det var helt strålende vær i dag. I feltet foran det ene målet sto to mann med en snøskuffe og en bøtte, og prøvde å øse vekk mest mulig vann, så HELT perfekte kan man nok ikke si at forholdene var.

Kampstart nærmet seg, men først skulle hjemmelagets spillende trener feires. Som styreleder sa da hun gjorde heder på ham fordi han hadde passert 200 kamper for klubben: «Det er ikke så veldig ofte det skjer, men vi har tradisjon på å markere det når det skjer». Blomster og ei trøye med nr 200 på ryggen ble delt ut, og så var det klart for å starte.

Utgangspunktet foran denne kampen som var siste serierunde var at tabellsituasjonen i avdelinga var uhorvelig spennende. Ikke mindre enn tre lag lå likt på topp med 37 poeng og var bare skilt av målforskjellen. På førsteplass fant vi dagens hjemmelag med +42, på andreplass IK Deje med +36, og på tredjeplass Råtorp 2 med +27. Deje spilte samtidig som denne kampen mot et lag lenger ned på tabellen, og hadde altså gode muligheter til å hente inn mye av målforskjell-luka.

Dette var nok en medvirkende årsak til at da vertskapet etter vel åtte minutters spill tok ledelsen var jubelen ganske stor fra flesteparten av de oppimot 150 frammøtte. Hjemmelaget fortsatte å styre kampen en god stund, men utover i omgangen ble Råtorp mer med på notene, uten at det ga dem noen scoringer.

Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og etter et drøyt kvarter var det igjen klart for mer fotball. Seremonien før avspark, litt tilleggstid, og en litt langdryg pause gjorde at jeg plutselig innså at mitt stramme tidsskjema foran neste kamp kom til å ryke, ikke minst fordi jeg hadde klart å glemme hjemme posen med svenske kontanter, så jeg måtte innom en minibank på vei til kamp også.

Utover i andre omgang ble de rødhvite mer og mer frustrerte, fordi de produserte voldsomt med sjanser, men det så ikke ut som om noe ville inn. Samtidig begynte det å tikke inn rapporter fra Deje, hvor hjemmelaget hadde opparbeidet seg en solid ledelse og var i ferd med å spise opp hele forspranget på målforskjell som Sommerro hadde hatt.

Med drøyt ti minutter igjen av kampen kom beskjeden alle hadde fryktet: Deje ledet 8-1, og dermed var de foran på tabellen. Sommerro presset og presset og presset på, men ikke snakk om at de fikk noen scoringer, mens Råtorp med sin klart dårligere målforskjell innså at de neppe uansett ville kunne ta igjen Deje, så da var det nest beste å ødelegge for dagens motstanderes muligheter.

Da kampen etter flere minutters tillegg i tiden tok slutt sto det fortsatt 1-0, og svært skuffet sank hjemmelagets spillere sammen ute på banen. Rapportene fra Deje sa at der sto det nå 9-1, så heller ikke ett mål til hadde vært tilstrekkelig her.

Jeg stormet mot bilen, og satte kursen mot sentrum i håp om å finne en minibank på vei til neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.