Skotfoss - Hei 3 (2-2)

Etter å ha hentet ut bilen fra dekksjappe med nye fine vinterdekk på satte jeg nok en gang kursen mot Telemark. Kom etter et par timer fram, og ble nesten slått i bakken av den flotte beliggenheten for stadionet hvor sjuendedivisjonskampen mellom Skotfoss og tredjelaget til Hei skulle gå av stabelen.

Var stadionbeliggenheten imponerende, så var ikke den nokså slitne tretribuna noe mindre å sperre opp øynene over, så her virkelig gledet jeg meg til å se kamp. Like før avspark fant jeg ut at også de to semi-lokale banehopperne Mads og Johannes var blant de ca 20 som hadde tatt turen hit i høstkulda, så jeg ble stående sammen med dem og snakke om løst og fast innledningsvis.

Da kampen startet syntes jeg egentlig det var gjestene som kom best i gang, men fotball handler ikke om å se best ut, men om å score mål. Hei virket å slite med dette tross overtaket de hadde, og rett før det var spilt 12 minutter vartet en Skotfoss-angriper opp med et megaflott mål som ga 1-0.

Resten av omgangen bølget spillet fram og tilbake, men det var på ingen måte noe ran at det fortsatt sto 1-0 da lagene tok pause. Etter en kort rast fortsatte spillet, mye i samme spor som det førsteomgangen hadde gått i. Det krydde ikke av store sjanser, men i det 73. minutt skjedde det en liten glipp i Hei-forsvaret som ble nådeløst utnyttet til å smelle ballen forbi keeper til 2-0.

Hei 3, som på grunn av ujevnt antall lag i avdelinga spilte sin siste kamp for sesongen denne kvelden, hadde nå kniven på strupen, selv om det ikke var stort annet enn heder og ære å spille for her, og knappe tre minutter senere klarte de å krige ballen i mål i motsatt ende av banen, så vi gikk inn i sluttfasen av kampen med 2-1 i målprotokollen.

Det så lenge ut til at vi ikke skulle få flere scoringer, men langt inne i overtiden smalt det igjen. Ikke overraskende hadde Skotfoss-benken lenge mast på dommeren om at han måtte blåse av, men det hadde vært såpass med stopp i spillet at det ikke på noen måte var urimelig at det ble en hel del tillegg. På min stoppeklokke sto det 96:55 da ballen igjen gikk i mål bak hjemmelagets keeper, og de grønnkledte kunne feire som om de hadde vunnet langt mer enn en betydningsløs enkeltkamp i siste serierunde i sjuendedivisjon Telemark.

Det ble etter dette ikke spilt så mye lenger før kampen ble avsluttet med 2-2 og ett poeng til hvert lag, så jeg takket mine med-groundhoppere for selskapet og skulle akkurat til å forlate banen da jeg hørte at noen var i ferd med å bli høylytte ute på banen.

Jeg snudde meg for å se hva som sto på, og fikk da se en i Skotfoss' støtteapparat skjemme seg ut på verste vis (På bildet her er han skjult bak lagets keeper). Den unge dommeren fikk en forferdelig overhøvling fordi han ikke hadde blåst av kampen tidligere, og jeg må bare si at er det noen av de to som skal finne seg noe annet å gjøre, så håper jeg det ikke er dommeren! Han forholdt seg heldigvis rolig, og jeg hørte at han fikk navnet på han som skjelte ham ut, så jeg håper fotballkretsen tar dette på alvor når de får kamprapporten, slik at han som oppførte seg på denne måten slipper å bruke tid på fotballbanen når 2024-sesongen kommer i gang!

Jeg kom meg etterhvert avgårde, og på parkeringa møtte jeg enda en banehopper som hadde bivånet kampen, og som gjorde meg oppmerksom på en liten tavle med historisk info om Skotfoss-fotballen. Jeg kunne deretter komme meg nordover, og gjorde den store tabben å ta E18 i stedet for veien gjennom Siljan, da det viste seg at det var stengt hele veien fra Tønsberg og nordover så det ble en betydelig mye lengre hjemtur enn jeg først hadde tenkt meg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.