Tromsø - Bodø/Glimt 3-2

Etter å ha forlatt oppvarmingskampen i Krokelvdalen kom jeg etterhvert inn til Tromsø sentrum, hvor jeg lokaliserte de andre TIL-supporterne som var samlet på et utested. Her var det et SABLA liv, og vaktene måtte flere ganger gjøre seg strenge for å få jaget folk som sto og danset på bordene ned igjen. 75 minutter før kampstart ble det så samlet avgang oppover mot stadion, og med sang, trommer og pyro beveget folkemengden seg opp bakkene mot Alfheim stadion, hvor det var klart for «Slaget om Nord-Norge», Tromsø - Bodø/Glimt.

Basert på bodøværingenes resultater de siste årene og nylig tilbakelagte overgangsvindu var det vel liten tvil om hvem favorittstempelet lå på foran kampen, men samtidig hadde TIL hatt en fin høstsesong så langt, og blant annet vunnet alle kampene på hjemmebane etter kunstgress-skiftet i sommer.

Klubb og supportere hadde sammen mobilisert voldsomt inn mot dette ikke helt lokale derbyet, og det var derfor et fullsatt Alfheim som ventet oss denne søndagskvelden. 

Da supportertoget fra sentrum ankom gikk det overraskende glatt å komme seg inn, men ikke lenge etter var det uendelige køer som omtrent ikke beveget seg. Etter en stund så jeg derfor fra min plass på Forza Tromsøs L-felt at vaktene rett og slett sluttet å sjekke billetter, og nå gikk innslippet veldig mye mer effektivt unna. Man får vel tro at det ikke var spesielt mange uten billetter som sto der og ventet på å slippe inn på stadion, så dette var nok en god avgjørelse. Det var faktisk så mye folk på plass at jeg tipper klubbens daglige leder tross at en god del billetter var solgt til kraftig nedsatt pris satt innlogget på nettbanken med et bredt smil om munnen.

På feltet var det også smekkfullt, og etter å ha servert tidenes nordnorske TIFO (som riktignok ble forsøkt sabotert natta før(+)) ble det fyrt av noen bluss i åpningsminuttene av kampen. Selv hadde jeg utstyrt meg med et av de store Forza Tromsø-flaggene, og sto for intens flagging store deler av kampen.

TIL startet meget bra, og da det som alle skjønte at kom til å skje skjedde, Glimt-eide Lasse Nordås scoret mot nettopp Glimt, eksploderte vi av glede. Kunne det virkelig skje? Skulle vi vise de gule hvem som virkelig er sjefen?

«Gutan» fortsatte å imponere ute på det nye kunstgresset, og etter å ha prøvd å kreve et straffespark som verken dommer Tom Harald Hagen eller dommerekspert Svein Erik Edvartsen mente var en straffbar hands fikk de rødhvite en corner. I etterdønningene av denne ble det gjort klart for et frispark, og blant de som sto i posisjon for å lempe ballen mot mål var stjerneskuddet August Mikkelsen. Da dommeren blåste stormet han mot ballen, fyrte av, og sendte begge langsidene på Alfheim til himmels! Det ble fyrt av røykgranater, og visstnok gikk det en brannalarm, men vi sang og jublet så høyt at det merket jeg ikke noe til! 2-0! Mot erkefienden, som hadde villet kjøpe nettopp Mikkelsen de siste overgangsvinduene uten å lykkes med frieriene sine!

I ekstase så vi TIL ri 2-0-ledelsen inn til pause, etter at bortelaget hadde klart å produsere en slags pause i sluttminuttene. Skulle det holde helt inn? Jeg sendte en bestilling til kiosken etter to Mydland-pølser, og fikk se politiet og TILs supporterkoordinator ha en liten alvorsprat nede ved banekanten.

Da lagene kom tilbake oppdaget vi noe som nesten var like deilig som at TIL ledet. Han som svikta oss i vinter var ikke tilbake på banen. Etter en direkte elendig førsteomgang var han byttet ut. Sånn kan det gå. Da pølsebudet kom stappet jeg i meg de to eksemplene på prima nordnorsk matindustri, og var igjen klar for dyst i 45 minutter i det godes tjeneste.

Eric Kitolano har i år vært en litt «av eller på»-spiller, og for eksempel forrige helg i Haugesund syntes jeg han var litt avslått. I dag var han i høyeste grad påslått, og da han ti minutter ut i omgangen utnyttet en feil i gjestenes forsvar til å hamre inn 3-0 var det bare en ting å gjøre. Hyllest og baris!

Mens jeg lurte på meg igjen trøya etter litt uanstendig jubel skimtet jeg fra sørenden av banen at noen faktisk forlot bortefeltet og gikk mot utgangen. Ren nytelse å se, og vi ble etterhvert ganske så ovenpå på supporterfeltet. Forza-leder Morten ledet an i det som iallfall for meg var tidenes råeste utgave av vekselropet «Tromsø - blø førr drakta», og alt var blomster og fine ting.

I sluttminuttene ble kampen litt mer spennende enn hjerte og nerver hadde trengt akkurat da. Ulf-Johnny som sto like ved meg heiet så hardt at han muligens var Alfheims svetteste mann (og da inkluderer jeg spillerne!), og selv opplevde jeg noe jeg aldri har opplevd før: Jeg flagget så intenst med storflagget at jeg fikk krampe i den ene armen! Da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen var resultatet fortsatt ikke verre enn 3-2. VI HADDE VUNNET SLAGET OM NORDNORGE!

Feiringen ble litt kortere enn ønskelig, fordi jeg hadde et fly å nå. Jeg rasket med meg Arne og Jørgen, og etter litt leting fant vi min gamle IRC- og korps-kompis Jon-Vidar som etter en liten spasertur i retning bilen hans sørget for å få fraktet oss til flyplassen. Med et litt forsinket fly humpet vi sørover, og etter ankomst måtte Jørgen bare legge på sprang for å rekke toget hjemover, mens jeg og Arne kunne ta det mer bedagelig på vei mot parkeringsplassen hvor bilen min sto og ventet med en nesten kald vaniljecola. Dagen i Tromsø hadde vært verdt øre i bompenger, bensinutgifter og parkeringsavgift! Da jeg endelig kunne ta kveld etter 19 timer på farten kvernet «Vi e rødhvit og deilig som fan» ustanselig rundt i hodet på meg inntil jeg til slutt sovnet med et smil om munnen.