Offenbacher FC Kickers - Eintracht Trier 2-1

Med den norske fotballsesongen mer enn på hell booka jeg meg en snartur til Tyskland. Jeg fløy til Frankfurt og for å få timeplanen til å gå opp lørdag hadde jeg leid meg en bil. Etter en kort kjøretur kom jeg til Bieber, en liten forstad til Offenbach (som igjen i praksis er en forstad til Frankfurt) hvor jeg sjekket inn på et litt shabby men svært billig hotell. Etter å ha lagt igjen bagasjen på rommet og fått på meg litt mer klær trasket jeg avgårde og etter ti minutters gange kom jeg til stadion, hvor det var klart for regionalliga-kamp mellom Kickers Offenbach og Eintracht Trier.

Stadion am Bieberer Berg (som også det nye stadionet som ble bygget i 2012 kalles, selv om det egentlig er navnet til det gamle stadionet fra 1921 som lå der før) er en ganske solid betongkonstruksjon, og med en kapasitet på over 20 000 skal det nok godt gjøres å få det helt smekkfullt på nivå fire i den tyske fotballpyramiden. Det at så mange av de frammøtte hadde valgt ståtribunen gjorde likevel at man fra hovedtribunen ikke følte at man var på et «tomt» stadion.

Siden jeg ikke hadde spist siden frokost startet jeg besøket med en aldri så liten bratwurst med apfelschorle, før jeg fant plassen min og ventet på kampen. Jeg hadde booket meg billett på hovedtribunen, så jeg skulle ha god utsikt til begge lags supporterklubber, for i Tyskland har man faktisk aktive supporterklubber også på nivå fire. Inn mot avspark kom det stadig sigende til folk, og helt til det bare var et par minutter igjen var jeg faktisk litt skuffet over bortefølget, før det plutselig helt ut av det blå ble nesten helt fullt på bortefeltet. På motsatt langside fra meg var det ganske fullt på den midterste seksjonen hvor de mest aktive syngende supporterne sto, mens det ble litt glisnere mot endene, mens på de to sittetribunene var det jevnt over ganske glissent.

Begge lags supportere ga bra med lyd fra seg innledningsvis, og etter at de sent ankomne Trier-supporterne hadde kommet i siget må jeg si de rett og slett imponerte meg med hvor mye lyd de klarte å produsere. Ute på gressmatta (som når sant skal sies så ut som om den gledet seg til vinterpausen) var spillet ganske jevnt, men jeg fikk etterhvert en følelse av at hjemmelaget hadde et lite overtak. Å gjøre dette overtaket om til scoring var derimot ikke så lett, og når spillere og supportere i tillegg ble mer og mer frustrerte av en følelse av at dommeren også var imot dem ble det ikke noe lettere.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at det ville bli en målløs førsteomgang da en av de blåsvarte stormet framover med ballen, og i det 41. minutt satte inn 0-1. Hele Eintracht Trier-benken stormet banen, og vi fikk store gledesscener.

0-1 sto seg til pause, og siden jeg alt hadde kjørt i meg en pølse valgte jeg å bare holde meg på plassen min og suge inn stemninga. Ute på banen var det lagt ut et slags dartskive-banner som det var noen slags konkurranse om å score flest poeng på ved å skyte fotballer mot den. Meget spesiell pauseunderholdning!

Da andre omgang ble sparket i gang la jeg merke til at bortesupporterne hadde stilt seg opp med et stort banner i front, og et «tak» av skjerf over seg. Plutselig begynte det å blinke under «taket», og jeg fikk oppleve det som ifølge NFFs «ekspertise» ikke forekommer i Tyskland: Pyro!

Hjemmesupporterne var nok mer redde for å få utestengelser og bøter, så de nøyde seg med et banner som påpekte DFB, UEFA og FIFAs korrupte praksis og hva som burde skje med dem.

Med ledelse på scoringstavla begynte ting etterhvert å ta lengre og lengre tid for gjestene, men plutselig fikk de det travelt igjen. Kickers hadde bytta inn sin nummer 10 i pausen, og rett før det var spilt 58 minutter fullførte han et kremangrep med en flott scoring! 1-1 og nytt liv i matchen.

Begge lags supportere manet nå sine menn til angrep, og vi fikk noen store muligheter i begge ender, men det var hjemmefansen som først kunne juble. Igjen satt pasningene som limt på føttene til mottakerne i et angrep, og igjen endte ballen i nettet bak Triers keeper 2-1, og nå var det hjemmelagets tur til å bruke tid.

Flere scoringer ble det faktisk ikke, og etter at spillerne hadde gruppert seg litt ute på banen kunne hjemmelaget juble sammen med sine supportere, mens gjestene slukøret ruslet bort mot bortefeltet for å takke sine tilreisende for støtten og beklage at det ikke gikk denne gangen.

Jeg tuslet etter kampen til en Lidl og fant meg litt snacks og drikke, før jeg såvidt rakk innom en asiatisk restaurant hvor ingen kunne engelsk og man ikke kunne betale med kort, men jeg likevel fikk kjøpt meg noe stekt ris-aktige greier å ta med tilbake på hotellrommet hvor jeg skulle samle krefter til nye eventyr i morgen.