Etter flere turer vestover de siste dagene satte jeg onsdagskvelden kursen motsatt vei, og kom etter noen timers kjøring til Sunne mellom Karlstad og Torsby. Her tok jeg en tur innom Systembolaget på shopping før jeg fant meg en fremragende elgpizza mens jeg ventet på kamptid. Etter pizzaen kjørte jeg så over sundet som har gitt stedet navn og fant fotballbanen hvor IFK Sunne skulle ta imot Karlskoga SK til serieåpning i division 4.
På veien innover fra Oslo hadde det regnet, sluddet og snødd, men da jeg kom fram stabiliserte været seg «heldigvis» med regn, regn og atter regn. Jeg hadde heldigvis med paraply, men innså at jeg nok ville bli våt og kald, og at lilla søta Fröken Fräken neppe kom, selv om vi var midt i Fryken. (Første gang jeg har en Thore Skogman/Sven-Ingvars-referanse i en bloggpost, tror jeg)
Jeg mota meg etterhvert opp og forlot bilen, betalte meg inn, og fant en helt normal kunstgressbane, men til min store glede med en liten trestillastribune langs den ene langsida. Det som ikke var fullt så gledelig var at jeg oppdaget at telelinsa mi hadde begynt å gå i oppløsning, så det ville bli lite nærbilder i kveld.
Ute på banen dukket et par minutter på halv åtte lagene opp og speaker ønsket «alle tapra själer» som hadde tatt turen i regnværet velkommen, men dommerne var sent ute fra garderoben. Etter litt venting dukket de tre gulkledde opp, myntkast ble tatt, og kampen satt i gang.
I første omgang skjedde det svært lite å rapportere om. Det regnet og regnet og regnet, hjemmelaget hadde et lite overtak, men gjestene forsvarte seg godt, og lagene gikk etter 45 minutter til pause med 0-0 på tavla.
Til å være en kamp på nivå 6 midt i den stille uke, og i et grusomt vær, så var publikumsoppmøtet forbausende godt. Jeg talte nærmere 75 hoder rundt banen som ikke var i umiddelbar nærhet av de to lagenes benker. De aller fleste stilte med paraply for å holde seg noenlunde tørre, eller i tilfellet til en familie på tribuna: En parasoll!
Lagene kom etterhvert tilbake og gjorde seg klare for nye 45 minutter med lidelse, og nå var det blitt så sleipt på banen at etter noen minutters spill klarte AD2 å flagge så ivrig for en ulovlig takling at han selv endte på ræv.
Jeg begynte etter å ha sett nok et av de blåhvites angrep bli avverget av forsvarerne fra forsvarsindustribyen Karlskoga å bli bekymret for om rekka mi på godt over 150 kamper på rad med scoring i skulle ryke her i regnværet på Fryxellska idrottsparken. Heldigvis for meg: Da det var spilt litt over en time klikket det i en av Bofors-kanonene og en av IFK-angriperne ble felt innenfor 16-meteren. Straffespark, og 1-0 med 63:10 på klokka.
Ledelsen gjorde at spesielt hjemmelagets gode keeper, men også til en viss grad lagkameratene hans, umiddelbart gikk over i «drøye tiden»-modus. Alt tok nå veldig lang tid, men dette, kombinert med mer desperasjon hos de tilreisende, medførte også at Karlskoga kom langt mer inn i kampen enn de hadde vært den første timen.
Tross ny giv hos de svarte og gule, flere mål så vi ikke, og den noe ampre stemninga som etterhvert oppsto ute på kunstgresset må nok settes på kontoen for økt frustrasjon. Godt inne i overtiden sendte så Karlskoga opp keeperen for å bidra på en dødball, noe som endte med å gi Sunne sjanse til en kontring mot åpent mål. Publikum ropte «Skyt!» helt fra han som førte ballen passerte egen sekstenmeter, men fornuftig nok valgte han å prøve å iallfall komme litt innpå motstanders banehalvdel før han ville sende ballen mot det tomme målet. Dit kom han aldri, da en av Karlskogas spillere valgte å ta et nødvendig gult kort for å stoppe ham, og da dommeren like etterpå blåste av kampen sto det fortsatt 1-0.
Jeg inntok bilen og satte kursen hjemover i mørket, mens hjemmelagets spillere og publikum glade kunne gå inn i resten av påska.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar