Skarphedin - Odd 3 (3-0)

En bane jeg lenge har tenkt på å få besøkt er Sandvoll i Bø i Telemark. Bø hadde jeg jo besøkt i en av de siste kampene jeg så før pandemien kom, men da innendørs, så det var derfor greit at jeg nå endelig fikk anledning til å ta turen igjen. Jeg hadde vært litt i tvil hvilken av to kamper i Telemark jeg skulle ta, men landa til slutt på å fortsette vestover når jeg kom til Drammen, og kom fram til arenaen hvor det var klart for fjerdedivisjonsoppgjør mellom Skarphedin og Odd 3.

I utgangspunktet kunne det se ut som om ingen av lagene hadde veldig mye å spille om i ei avdeling som alt var vunnet av IL Hei, men Skarphedin var fortsatt med i kampen om en kvalifiseringsplass til cupen 2024, så sånn sett var det litt å kjempe om ennå.

Under ganske ok flomlys var det hjemmelaget som kom best i gang, men innledningsvis uten å produsere de helt store sjansene. Etter et par minutter fant noen knappen for å sette flomlysene på max, og nå ble det et til fjerdedivisjon å være helt strålende fotolys i den mørke og tåkete høstkvelden.

Om det var den økte lysstyrken som gjorde det vet jeg ikke, men noe av det første som skjedde etterpå var at Odd 3 kom til en stor sjanse, der ballen endte med å trille ut av banen like til side for hjemmelagets mål. Dette var likevel bare et blaff, og det var de blåkledde fra Midt-Telemark som fortsatte å være det klart beste laget i første omgang.

Det var derfor høyst fortjent da et lynangrep langs venstrekanten i det 17. spilleminutt endte med et innlegg som ble hamret i mål til 1-0 på utsøkt vis. Stor glede blant flesteparten av det som må ha vært oppimot hundre frammøtte.

Hjemmelaget fortsatte å føre an, men slet lenge med å overliste de bakre rekker hos det som når man klikker seg inn på laget i NFFs systemer står oppført som Odd G19, men altså i terminlister og tabeller opptrer som Odd 3. Ikke før det var spilt vel 38 minutter fikk vi igjen se et mål, og denne gangen var det en utmerket kontring som lyktes 100% og ga vertskapet 2-0.

Da lagene tok pause sto det fortsatt 2-0, og jeg utnyttet at jeg hadde plassert meg strategisk til i det hjørnet av banen som var nærmest kiosken, og kom meg foran det som etterhvert ble en betydelig kødannelse og fikk skaffet meg en svært god vaffel!

Da lagene kom tilbake så jeg at Odd gjorde en haug med bytter, og dette må ha virket, for nå skiftet kampen virkelig karakter. Det var nå nesten bare de hvitkledde fra Skien som hadde ballen, og i løpet av de første ti minuttene av andre omgang skjedde det mer foran Skarphedins mål enn det hadde gjort i hele førsteomgangen. Mål fikk vi likevel ikke se noe til, da gjestene enten var for upresise, for uheldige, eller hjemmelaget klarte å stoppe forsøkene på scoring.

Jeg la merke til at den karantenerammete treneren til hjemmelaget hadde sneket seg til en plass i speakerbua, og innimellom klarte han ikke å beherske seg, så det kom noen meldinger til spillerne ut gjennom vinduet der. Jeg mistenker at frustrasjonen tidvis var ganske stor der inne, da han så hvordan Odd fikk komme til sjanse etter sjanse, og det var etterhvert smått utrolig at det ikke kom noen reduseringer.

Fotball kan av og til være en ganske brutal sport, og dette viste seg igjen da Odd jaget scoring mot slutten. Skarphedin fikk i det 88. minutt et frispark fra ganske langt hold ute mot kanten, og da dette ble sendt rett i mål til 3-0 skjønte nok alle hvor de tre poengene fra denne kampen skulle ende.

Odd 3 skal ha all ære for at de fortsatte å prøve å redusere tross at de neppe kunne oppnå annet enn et trøstemål med den tida som gjensto, men etter noen hektiske overtidsminutter blåste dagens dommer av kampen, og det sto fortsatt 3-0. Hjemmelaget jublet, gjestene fortvilte og kunne belage seg på en lang busstur hjem, mens jeg kunne sette kursen tilbake mot hovedstaden med bane nummer 680 krysset av i Futbology-appen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Nome - Skarphedin 1-6

For tredje gang på ganske få dager hadde jeg satt kursen mot Telemark. Denne gangen tok jeg meg tid til en liten stadionhjerte-fotosafari først, og endte deretter opp med en Esso-burger i bilen utenfor stadion. Med førti minutter igjen til avspark var jeg i ferd med å bli litt bekymret for om det skulle bli bomtur da jeg ikke så noen fotballspillere på banen, men plutselig strømmet det på, så alt var klart for nabooppgjøret mellom Nome og Skarphedin.

Nome, som er en relativt ny klubb som har oppstått som et samarbeid mellom de to klubbene Skade (fra Lunde) og Ulefoss SF, spiller ifølge terminlista i år fire kamper i Lunde og resten her på Ulefoss KG (Men jeg så en fyr som gikk og stelte gressbanen like ved, så kanskje det kommer noen kamper der også etterhvert?), så det er godt mulig jeg må ta meg en tur til hit til det sentrale Telemark for å få sett kamp ved en senere anledning også.

Like før kampstart strømmet det på med folk, og jeg havnet i prat med en finnmarking som holdt til i området, og fikk snakket litt om lokalfotball både i Telemark, på Helgeland og i Finnmark før myntkastet ble tatt og kampen satt i gang. Gjestene fra nabokommunen Bø tok kjapt tak i kampen, og etablerte et solid press mot motstandernes mål. Scoringene lot dog vente på seg en stund, og da ballen etter et hjørnespark endelig endte i nettet var det blåst frispark motsatt vei.

Skarphedin hadde nå likevel fått blod på tann, og i det 34. minutt klarte de endelig å overmanne vertskapets forsvar og keeper, og det sto 0-1.

Ganske nøyaktig 60 sekunder senere lå ballen på ny i mål, og med 0-2 i boka kunne det kanskje begynne å se ut som dette var i ferd med å bli avgjort, til stor glede for en betydelig andel av de litt over hundre fremmøtte.

Nome fortsatte dog å kjempe mot overmakten, og da de med litt over fem minutter igjen til pause ropte etter straffe følte jeg at de hadde en svært god sak. Dommer var ikke enig, men tre minutter senere kom det en ny hendelse i feltet, og denne gangen kunne han ikke overse det. Straffespark, og endelig kunne hjemmefansen juble, 1-2!

1-2 sto seg til pause, og etter femten lange minutter uten kiosktilbud og med en sur trekk fra Norsjø kom spillerne tilbake på banen. Ei av tilskuerne ropte spøkefullt til en av hjemmelagets menn at nå måtte han skjerpe seg og løpe litt, og om det var dette som var avgjørende vet jeg ikke, men jeg følte lenge at Nome nå var langt mer med på notene enn de hadde vært før hvilen.

Det gikk ikke stort mer enn fem minutter inn i omgangen før det kom en ny kontroversiell situasjon å diskutere. Etter et Nome-angrep forsøkte Skarphedin å sette i gang en kontring. Spilleren som hadde ballen ble tydelig holdt igjen, men klarte å rive seg løs og fortsette framover. Dommeren markerte fordel, og jeg tenkte at dette blir nok gult kort når det kommer et stopp i spillet. Like etterpå felte samme mann som hadde gjennomført holdingen han som løp med ballen på ulovlig vis, og dommeren blåste i fløyta. Kontringen var stoppet, og det gule kortet kom opp av lomma. Skarphedins trener var i fyr og flamme! Hvordan kunne to forsøk på å stoppe en kontring bare gi ett gult kort? Jeg må innrømme at jeg med mine noe begrensete regelkunnskaper hadde en viss sympati for kravet om at synderen skulle hatt gult kort både for situasjonen der det ble gitt fordel og fellingen som medførte blåsing i fløyta, men kravet om utvisning nådde ikke fram til den gulkledde, og begge lag fikk fortsette med 11 mann på banen.

Nomes bedre fremtoning nå i andre omgang førte ikke til noen scoringer, og knapt tjue minutter inn i omgangen kom så Skarphedin med et angrep som endte med et herlig skudd. 1-3, og etter dette så blåtrøyene seg aldri tilbake.

Med et drøyt kvarter igjen å spille var det gjestenes tur til å få et straffespark, akkompagnert av lyden av en usannsynlig skranglete Mercedes som kjørte forbi. Heller ikke nå ble det gjort noen feil, og med 1-4 handlet resten av kampen ikke om annet enn hvor stor seieren til slutt skulle bli.

Tross at kampen nå i praksis var avgjort var det fortsatt hett i toppen hos begge lags lagledere, og litt etter straffesparket kalte AD1 til seg hoveddommeren for en liten prat. Jeg var ganske spent på om det ville komme noen kort da dommeren så etter tur besøkte begge lags trenere for en liten realitetsorientering, men han nøyde seg med å fortelle dem hvor landet skulle ligge uten noen formaliserte reaksjoner.

Ute på banen fortsatte Skarphedin å dominere, og i det 87. minutt kom det et regelrett kremangrep som endte med 1-5. Jeg begynte å bevege meg i retning den enden av banen hvor bilen min sto parkert, og fikk dermed se Nome komme til en siste mulighet, og dette var ikke en hvilken som helst mulighet. Ballen ble reddet på strek, den traff stolpen, og var alle mulige steder bortsett fra inne i målet, så da gjestene kom med et siste angrep på overtid kunne de fastsette sluttresultatet til 1-6.

Jeg satte samme kurs hjem som i går, og kom etter en begivenhetsløs kjøretur hjem til senga igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skarphedin - Hei 3-2

Etter en intens arbeidsuke satte jeg meg fredag ettermiddag på toget sørvestover fra hovedstaden, med en billett som ga meg rett til å dra til Bø. Planen min hadde opprinnelig vært en lørdagstur med bil for å se treningskampen Skarphedin-Hei, men da denne ble flyttet til fredag var det bare å finne en alternativ plan. Etter et par timers togtur ankom jeg bygda jeg ikke hadde besøkt siden jeg sommeren 1995 tilbragte to uker her for å spille i «Telemark Sommarland Parkorkester» i regi av musikkorpsforbundet. Her ble jeg plukket opp på stasjonen av Heis markedsmann Kim Bøhm, som skysset meg opp til hallen akkurat i tide til å innta tribuna før avspark. I tillegg overrakte han meg av alle ting ei TIL-lue som han på mystisk vis hadde fått kloa i!

Sammen med omlag tjue andre besøkende fikk jeg se selveste Tore Aaland sette i gang kampen, og etter et par halvfarligheter hver vei var det de blåkledde fra Bø som fikk den første store sjansen etter omlag ni minutters spill, da et skudd til hjemmefansens store fortvilelse skrudde utover i stedet for innover, og dermed strøk utsiden av stolpen.

Knapt ti minutter senere ville hjemmelaget ha straffe for noe de mente var en hands, men dette fikk de absolutt null gehør for fra den rutinerte dommeren. Like etterpå kom så en av omgangens mest dramatiske situasjoner da et forsøk på å skjerme ut ballen endte både med at de to involverte smalt inn i assistentdommeren så hardt at han gikk ned for telling, og at de to begynte å knuffe litt. Dommeren kom til og fikk roet gemyttene, og etter å ha fått hentet seg inn litt var også AD på beina igjen, selv om han de første minuttene etter hendelsen haltet stygt.

Kampens første scoring måtte vi vente til det nesten var spilt halvtimen før kom. Et hjørnespark ble ikke klarert, og ballen ble liggende alene et lite øyeblikk. Det var dermed en god mulighet for å få den i mål, og det var nøyaktig dette som skjedde. 1-0.

Spillet bølget etter scoringen fram og tilbake. Hei var bare minuttet etter avspark nær utligning, før hjemmelaget igjen hadde en sjanse av typen som fikk de grønnkleddes keeper til å lete fram noen velvalgte ukvemsord. Scoring ble det dog ikke før klokka viste 33:40, da en av gutta fra Bø fyrte løs fra 35 meter, og ingen kunne gjøre annet enn å beundre ballens bane gjennom lufta og i mål. 2-0.

Hei hadde uansett ikke tenkt å legge seg ned for å dø, og under to minutter senere satte de inn 2-1 i motsatt ende av banen fra der jeg sto. Dette resultatet sto seg til pause, og jeg benyttet avbrekket i spillet til å teste de lokale porselensfasilitetene.

Etter pause gikk dommer gjennom en hel haug med baller før han fant en han syntes var nok luft i. Noen «Deflagate» fikk vi dog ikke, og spillet kom etter hvert i gang.

I motsetning til i første omgang gikk det nå under ti minutter før vi fikk første scoring, men igjen var det hjemmelaget som kunne juble. 3-1 kom på et straffespark som jeg ikke så veldig godt foranledningen til, men som uansett ble sikkert ekspedert i mål.

Med like under halvtimen igjen av kampen kom det nok en scoring, og denne gangen var det Hei som fikk etablert et flott angrep som endte med en retur ut i feltet som ble satt i mål. 3-2 og ny spenning.

Spenningen holdt seg ut omgangen, med en topp da de tilreisende fra Porsgrunn (med en viss berettigelse) følte seg snytt for straffe drøye ti minutter før slutt. Dommer var dog urokkelig i sin avgjørelse om at dette ikke var noen straffesituasjon, og kampen ebbet dermed til slutt ut med hjemmeseier 3-2. Hjemmelaget var glade, men jeg hørte gjennom garderobedøra at da noen foreslo en tradisjonell «banke-feiring» ble de avvist med «Nei, vi er ikke Notodden, vi banker ikke for en treningskamp!»

Jeg fikk skyss tilbake til togstasjonen fra noen hyggelige Hei-spillere, og fant ut at toget var så forsinket at jeg hadde tidd å bestille meg en hamburger. Hamburgeren viste seg å være en så lite minneverdig affære at jeg skulle ønsket toget var i rute likevel, men jeg ble da i det minste mett. Toget kom til slutt, og turen tilbake til Oslo kunne starte.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.